Uncategorized

Glutengulp og stressflimmer

Har vært litt stille på bloggen den siste uka. Jeg står midt i et leilighetssalg, med påfølgende flytting til nytt sted. Så jeg har litt mer å henge fingrene i enn jeg vanligvis har. Alle som har solgt leilighet og flyttet, vet hvor stressende det er. Takk for forståelsen! 🙂

Ble ikke noen ukemeny heller. Sorry.

Eller forresten: Ikke-sorry. Jeg vil ikke unnskylde meg på grunn av utilstrekkelighet. Det kan bli for mye av den slags. Og da sier det «pang!»

For 8–9 år siden lå jeg på en undersøkelsesbenk på Ullevål Sykehus, og fikk festet masse ledninger til skallen av en mild sykepleier som strøk meg på hånden. «No må du bare kvil dæ,» sa hun. Jeg holdt på å begynne å grine. Det var som å komme hjem til en varm mor etter å ha vært på en strabasiøs jordomseiling.

De ville sjekke hvordan det sto til i toppetasjen hos meg, for noen hadde skrudd av lyset der. MR ble det også. Og en haug med andre prøver. De tok det alvorlig da jeg begynte å miste hukommelsen, besvimte litt hist og pist, fikk svekket hørsel med øresus og tunnelsyn i perioder, var konstant svimmel og stuptrøtt, og hadde uforklarlige utbrudd av raseri og gråt. Alzheimer? Hjernesvulst? Nevrologisk sykdom? Neida. Diagnosen ble til slutt stilt: Stress.

Nyskilt. Flyttet to ganger på seks måneder. Fulltidsstudent på Blinderen. I tillegg en jobb som tilkallingsvikar og reporter i Dagsnytt Atten i NRK, samt deltidsjobb i Dagbladets debatt- og kommentaravdeling for å spe på økonomien. Olivia satt fremdeles i vogn og gikk i barnehage ved Sogn Studentby. Men vi bodde på Carl Berner, gitt! I stikk motsatt ende av byen. Uten bil. 45–60 minutter hver vei til barnehagen, med barnevogn på kollektivt, og et buss eller banebytte underveis. Herlig i januar! Eksos-svarte og skyhøye brøytekanter i Trondheimsveien og langs ringveien ved Ullevål Stadion. Alltid dårlig tid. Jeg gikk ingen steder. Jeg løp.

Kanskje ikke så rart at jeg fikk tunnelsyn og mistet hukommelsen? Det er koseligere alene i en tunnel man har laget selv, enn på en full buss med barnevogn i januar, og man vil helst glemme det hele så fort som mulig etterpå 😉

Så der har jeg vært, og dit skal jeg aldri tilbake. Derfor blir det litt roligere dager på bloggen, når det skjer store omveltninger i privatlivet mitt, som for eksempel flytting. Jeg kjente på en dårlig samvittighet på fredag, da jeg satt på Bornholm med Matias og ikke hadde hatt tid til å sette sammen en ukemeny for bloggen. Bornholm var en jobbtur, forøvrig, og jeg gleder meg til å vise dere verdens fineste øy her senere. Men så ga jeg den dårlige samvittigheten et klask i trynet og viste den døra, fordi jeg vet hva konsekvensen blir av å ha hundre sånne små stikk av dårlig samvittighet og følelse av utilstrekkelighet hver dag. Da blir man til slutt kokko. Man legger mobilen i oppvaskmaskinen, og svarer i en banan på kjøkkenbordet når mobilen ringer et sted i det fjerne (tenkt eksempel…har ikke skjedd på ordentlig…) Til slutt blir man strøket på kinnet av en eldre sykepleier fra Helgelandskysten, som sikkert ser problemet ditt på to sekunder, selv om du ikke ser det selv, mens hun smiler tålmodig og fester ledninger til hodeskallen din for å måle trykket, liksom.

«Burde ha gjort…skulle ha gjort…fikk ikke gjort, å nei-å nei!»

Stress er en av våre alvorligste og hyppigste livsstilssykdommer. Symptomene kan sette seg mange steder på kroppen. Hos meg satt de over alt, også i mageregionen, der stresset liker ekstra godt å sette seg. I, rundt, og på magen. Oppblåst, knip, i ulage, forstoppet eller diaré, og et ekstra fettlag akkurat der det er mest usunt. Bollemage og dansehåndtak som ikke kan trenes bort. Tro meg, jeg prøvde. (Glemte å si at jeg trente nesten hver morgen før jeg gikk på lesesalen, etter å ha levert i barnehagen…). Man går opp i vekt fordi stress øker produksjonen av hormonet kortisol, og dette kan du ikke bare trene vekk med all flinkhet og pliktoppfyllelse i hele verden.

Så kommer vi til poenget:

Kan du gjette, hva jeg gikk der energiløs og trøtt i eksos-svarte brøytekanter med den oppblåste bollemagen min i Trondheimsveien, og tenkte at jeg led av? Glutenallergi! I hvertfall en intoleranse. Måtte jo være brødet og pastaen sin skyld alt sammen. Så enkelt var det. Hadde lest om det i avisen og på nettet. Alle symptomer var på plass.

Yeah right. Ikke så enkelt likevel. Det var ikke glutenintoleranse. Det kunne legene også bekrefte.

Jeg har tenkt alt for lenge at jeg ville dele dette, men så har jeg droppet det. Jeg syntes det ble for privat, og ganske unødvendig med enda en «jeg-møtte-veggen»-historie i all offentlighet. Også på det som skal være en trivelig matblogg, da!  Men samtidig har jeg hatt lyst til å si noe til alle som kanskje sliter litt, og mener de antageligvis lider av glutenallergi eller glutenintoleranse, uten å ha fått stilt en ordentlig diagnose av fagfolk. Jeg vil si dette: Hvordan har du det, egentlig? Hva er det du er så bekymra for? Hva er det du skulle ha gjort, burde ha gjort eller ikke fikk gjort, og som holder deg våken? Trøtt hele tiden? Magen helt ute av vater? Dårlig hud? Hvem er det du er så sint på eller redd for? Hvorfor har du så kort lunte? Eller, hvorfor griner du av ingenting? Hvorfor er du så nevrotisk? Hvorfor irriterer flere og flere folk deg? Hvorfor føler du deg hele tiden utilstrekkelig? Blir du liksom kritisert av alle? Er det ingen som er fornøyd? Hva er det i livet ditt som ikke er helt slik du vil at det skal være? Hvordan har du det på jobb? Jobber du deg ihjel uten at det kjennes meningsfylt? Er sjefen din en rass? Hvor mange timer jobber du hver dag? 8 eller 12–13? Får du penger eller knapper og glansbilder for all jobben du gjør? Hvor lenge har økonomien din vært en bekymring?Hvordan er parforholdet ditt? Eller, kanskje du ikke har et forhold, men skulle ønske mer enn noe annet at du hadde et? Vært singel lenge, eller?  Hvor ofte sammenligner du deg med andre? Hvor ofte ender de andre opp med å være bedre enn deg, i dine øyne, i hvertfall?

Hvor stressa er du på en skala fra 1–10? Når slapper du av, på ordentlig?

Jeg tror det kan være lurt å finne ut av dette før man kaster det deilige, nybakte brødet i søpla og aldri mer tar en bit pasta til middag. Den rumlingen i magen, den trøttheten, rare fordøyelsessystemet, reaksjonene etter å ha spist noe, det fettet på den oppblåste massetassen…det er ikke sikkert det er gluten som trenger å få skylden for dette. Joda, kan hende er det glutenallergi, eller cøliaki som er en tung diagnose å få, men en fagkyndig lege bør vurdere dette, og ikke egen magefølelse, bokstavelig talt.

Med en anekdote fra eget liv har jeg prøvd å si noe om glutenhysteriet. Det er ikke en akademisk avhandling jeg har levert her, men håper den i det minste kan flytte fokuset fra utskjelte hveteboller, til noe som beviselig og i langt større grad ødelegger et godt liv for flere og flere: Stress og følelsen av utilstrekkelighet. Liv i selvbygde bur, løpende på hamsterhjul.

Her er noen lenker til interessant lesestoff om stress, vekt, velbefinnende og mager. Ha en god onsdag, og ta deg en bolle 🙂

Om stresshormonet kortisol: https://no.wikipedia.org/wiki/Kortisol

Artikkel om stress og kortisol: http://www.abcnyheter.no/livet/2013/04/14/171249/kortisolets-stressende-rolle

Fedon om vektøkning, stress og kortisol: http://fedon.no/tema/stress-hormoner-og-fettlagring/

Om stressmager: http://forskning.no/menneskekroppen-sykdommer-stub/2008/04/stressmage-en-folkesykdom

Nettdoktoren om stressmager: http://www.nettdoktor.no/sykdommer/fakta/stressmage.php

10 comments on “Glutengulp og stressflimmer

  1. Dette tror jeg veldig mange har godt av å lese!
    Kudos!!

    Mvh
    Midt-i-flyttesjau-sjøl

  2. Fantastisk fint skrevet innlegg, Maj-Britt! Kjenner med veldig igjen i den stressfella jeg har laget for meg selv…
    Og, jeg synes aldri det er feil å dele egne dyrekjøpte erfaringer med å møte veggen – selv på en koselig matblogg. Vi er da bare mennesker, vi matbloggere også 😉
    Lykke til med flyttingen, og kos deg med ny leilighet/hus 😀

  3. Maj-Britt! Så fin og tøff du er som skriver dette. Jeg kjenner meg så godt igjen, vi står også midt oppe i kjøp og salg og flytting, og jeg jobber så hardt for å ikke ha dårlig samvittighet for bloggen samtidig. Det er ikke meninga at man skal jobbe seg sjuk, så jeg heier på deg. Og på meg. Og at vi rekker den kaffen, når ingen av oss er stressa 🙂

    • Takk, godeste Mia! Den kaffen skal nytes i ro og mak. Om det blir her i Gamlebyen eller på Nesodden, eller Fagerborg. Haugevis av lykke til med flytting ut i fjorden, og klem på deg 🙂

  4. Kjære Maj-Britt.

    TAKK for at du skreiv og publiserte dette her og akkurat no. Det er så uendeleg godt skreve og eg kjenner meg slik igjen. Det er jammen godt kloke menneske som deg ikkje nøyer seg med å blogge berre om mat, -men også deler slike livserfaringar. Denne teksten gjorde veldig veldig godt.

    Ha ein strålande kveld!

    • Selv tusen takk, Notisboka. Det satt langt inne å skrive dette, så jeg blir veldig glad for at det har en betydning for andre å lese det. En god kveld og klem til deg 🙂

  5. Hei May Britt! Long time😉 Synd å ikke høre annonsering med flott irsk aksent mer.. Veldig bra skrevet, og så gøy å følge den fine bloggen din. Lykke til med flytting! Nå skal det bakes boller her, hørtes så fristende ut!

    • Halla Nina! Tusen takk for hyggelig melding 🙂 Du får hilse alle kjente i SAS. Jeg savner også dere fra tid til annen, tenk. Kos deg med bollebaksten, da!

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

%d bloggere like this: