Bærekraft

Lusinger og kjærtegn, takk og farvel 2018!

Hva jeg synes? At 2018 ble et underlig år spikret sammen av motsetninger. Rå kjøttkaker i vaniljesaus. Året tok og ga med begge hender, ga doble og forvirrende signaler. Hadde det ikke vært for at jeg kunne gi meg selv mye fri, hvile når jeg trengte det, lage mat når jeg ville det, gjøre yoga, løpe på tredemølle og løfte vekten av meg selv fra gulvet, turer til skogs, skrive meg fri andre steder enn på bloggen, ha lange meningsfulle samtaler med gode venner og familie, så hadde det vært et slitsomt år. Tre begravelser, to av dem til mennesker like gamle/unge som meg selv. Nesten en fjerde begravelse mot årets slutt, men så våknet han fra narkosen etter hjerteinfarktet likevel, og heldigvis.

Et år med eksistensielle lusinger og forsiktige kjærtegn.

Men bloggen besto. Var et fint sted å være fremdeles.

Det ble slutt. Mellom kjæresten min og meg, som jeg både jobbet og elsket tett med de siste fire årene.

Våren gikk. Sommeren kom. Jeg tror jammen jeg ble forelsket på ny. Men måtte se det kjøre avsted med et nattog som jeg ikke kom meg på fordi jeg leste rutetabellen feil. Sto igjen på perrongen i dansk ødemark med en pose fersken og trillekoffert med knirkende hjul.

Jeg ble tatt inn i varmen skjønnlitterært og døde av lykke, men ble også refusert av de samme, og døde litt av skuffelse.

Jeg hadde ikke noen bestselgende kokebok i 2018 heller, men ble derimot vurdert litterært og tatt med i CappelenDamms årlige antologi Signaler, med novellen min Lodd. Vet dere hvor fett det er? Å være én av elleve, valgt ut blant over 400 innsendte skjønnlitterære tekster. Å få et tydelig hint om at man muligens har et slags talent som kanskje kan tilhøre «the new shit» litterært, hvis man klarer å skrive noe mer. Signaler er gjevt, på ordentlig, for den som skriver. For meg var det som å få vite at jeg er vakker og god nok akkurat som jeg er. Ingen spurte etter statistikk, besøkstall, lønnsomhet, antall følgere eller likes. Ingen vurderte meg utifra hvorvidt «alle» i hele Norge kom til å digge og trykke liker tusen millioner ganger og kaste pengene sine etter det jeg hadde skrevet og levert fra meg. Fy fæn. Det er nesten helt ekte kjærlighet.

Er nok Signaler jeg er mest innstolt av i året som gikk. Så takk til redaktør og forfatter Eivind H. Evjemo. Og redaktør Sigmund Sørensen hos CappelenDamm. Prosessen var digg og den svei. Jeg er ikke død ennå.

Dere kan kjøpe og lese novellen min i Signaler 2018 her.

Kakekrigen gikk på lufta, som jeg trodde og håpet skulle gi meg inntekt med ny sesong, men ble lagt på hylla enn så lenge.

Men så dukket en annen TV-jobb opp, som hovmester/programleder i datingprogrammet Første Date, som kommer på TV Norge om få uker. Hva har disse kjærlightesgreiene med mat å gjøre? Det er jo i en restaurant, da. Godeste Astral, i Oslo. Og de som er på blind date spiser. Første Date/First Date er en Warner Bros produksjon (Warner Bros produserer også Kakekrigen), som har gått og går i en haug med land over hele verden. Fun fact: jeg blir den første kvinnelige hovmesteren i dette konseptet, på verdensbasis. Nydelig pute-TV, bare å glede seg. Folk er det fineste jeg vet om, fremdeles. Søte, såre, redde, skjøre, kule, tøffe, sterke, elskelige, dustete, klumsete og avhengig av det samme alle sammen: Å bli elsket, å bli sett, å føle tilhørighet. Resten av sesongen spiller vi inn i januar/februar.

Gode turer til Danmark. Skagen, jeg elsker Skagen. Jeg vil bare til Skagen. Og jeg solgte inn min første store artikkel til et magasin. Kommer til våren. Mine ord. Mine bilder.

Skrev essay for magasinet Feelgood.

Tok tog til Stockholm med det beste selskap på reisen.

Spiste lunch på Maaemo, helt alene, uten å blunke, bare å smile.

Var på naturiststrand for første gang. En diger gås vagget bort til meg, la seg helt inntil håndkledet. Livredd satt jeg der, helt stille så den ikke skulle bli sint. Satt der med brødskive, solhatt og gås. Stirret på Oslofjorden mens den stirret på brødskiva.

Og sola varmet hele sommeren, så:

Juryjobben jeg var så heldig å få gjøre under Gladmaten i Stavanger var en fryd å gjennomføre, i det beste selskapet med skjønne folk; Juryleder Olav (Hobbykokken), Ida (Ida Maries Mat), Shawna (Basilico) og Elin (Kjøkkenmagi). Følg dem gjerne. Hvis de har våknet fra etegildet vi hadde…det var enormt.

Kjempestolt over å bli invitert til å være dommer under delfinalene til Det Norske Måltid, også. Norges kanskje viktigste og mest prestisjefylte matpris, som for ellevte gang deles ut til de beste unike norske matproduktene og råvarene. Det Norske Måltid gjør en kjempejobb med å løfte frem og synliggjøre norske kvalitetsprodukter fra både store og små produsenter, fra et vidt spekter innen matproduksjon. Så mye bra og variert som dyrkes og lages i dette endeløst lange landet vårt. Og det med så totalt ulike forutsetninger og utfordringer med vær, vind, topografi og geografi. Jeg fant flere personlige favoritter under de to delfinalene jeg deltok på. Inspirerende! Selve finalen og prisutdelingen går av stabelen i Stavanger nå 11 januar. Dit skal jeg. Stas og kalas. Jeg skal gi dere en oppdatering når det er over.

Jeg slettet flere og flere utropstegn i 2018, og erstattet dem med punktum.

Sånn blir en rask oppsummering. Sånn er det kanskje å vokse. Det knaker i sømmene, og jeg lærer meg å sy om for små klær etterhvert som det trengs.

Jeg kunne slått meg på brystet, sagt at jeg bare gjør min egen greie og er fryktelig sterk mentalt nå, assa, og helt rå psykisk, assa. En skikkelig supervinner slik folk vil ha. En å beundre eller hakke på. Men sannheten er at jeg er et skjørt dyr på to skakke bein, i modning, på vei dit vi alle skal, uten unntak, og med stadig flere forbilder i innland og utland. Death of ego, kan man si.

Forbilder er viktig, ingen skam. Jeg savner at flere matbloggere nevner at de har forbilder. Jeg leste et intervju med en for nylig, som slo fast at hun ikke hadde noen forbilder. Så trist. Så trist å tro at man er så alene, løsrevet fra alt annet. Personlig tror jeg nok alle finner inspirasjon hos andre. At det er tull å innbille seg selv og andre at alt stammer utelukkende fra en selv. For det aller meste har vært gjort før. Svært lite er unikt. Vi blir alle påvirket av omgivelsene og hverandre, bevisst eller underbevisst, i større eller mindre grad. Og det er helt greit. Er vel ikke noe å prøve og skjule det, vel. Vi sitter jo der og scroller på instagram og facebook hele gjengen. Hadde vært rart hvis ikke noe av det inspirerte oss. Hvorfor sitter man ellers der og scroller og glor…? Det er vel for å bli inspirert…? Og noen inspirerer oss mer enn andre. Da kan de gjerne kalles forbilder, mener jeg.

Kjære dere. Dere vet godt hvem og hva dette selvbygde universet her med mat i fokus er. Det ble også tydelig da jeg spurte rett ut på instagram hvorfor dere følger akkurat denne bloggen. For å være ærlig, så forventet jeg knapt noen respons. Jeg tenkte dere hadde nok med alt annet, og det er så mye man blir bedt om å engasjere seg i på sosiale medier. Men dere var der! Som superhelter fløy dere inn med svar, og la dem pent i en bunke på kjøkkenbordet hos Spiselandslaget.

Tusen takk! Det føles som å vinne en pris.

Fordi: Jeg forsto at dere liker bloggen utifra de forutsetningene jeg startet den opp under, og fortsatt ønsker å drive den under. Vi er her på like premisser. Det er en deilig bekreftelse å få. Ikke minst at dere ønsker å lese, og verdsetter god tekst, humor og uhøytidelighet. At dere liker oppskriftene, bildene, tekstene og grunntonen. Det var i hvertfall det dere sa. Et adjektiv som gikk mye igjen var «annerledes». Alle svarene deres ligger under høydepunktet «Hvem er jeg?» på instagramkontoen min.

Takk for at dere tok dere tid til å svare. Og for fine kommentarer hele året igjennom, når dere har laget og spist noe godt, eller er blitt inspirert på annen måte. Det inspirerer nemlig meg. Takk for alle spørsmål dere stiller, noe som viser tillit til meg og det jeg driver med.

Året som kommer…jeg har en plan, jeg har noen tilbud, noen mål, ok gode odds, jeg har hvilt ut og jeg er klar. Men først og fremst skal vi spise godt, variert og sunt her inne.

Velkommen til et nytt år med god mat og mer fest enn fortvilelse!

12 kommentarer på “Lusinger og kjærtegn, takk og farvel 2018!

  1. Hild Anne Aas

    Godt nytt år ønskes. Må bare fortelle at vi har roet ned med grønn linsesuppe to ganger i jula. Deilig spise mellom tradisjonelle sjøslag med julemat. Herlig oppskrift. Maten din treffer meg. Ser fram til fortsettelsen.

    • Veldig hyggelig å få vite at maten treffer der den skal, i mage og hjerte og gane. I dag har jeg ryddet plass til en haug med grønnsaker i kjøleskapet, så det blir nok en og annen sunnere suppe her de neste dagene også. Godt nyttår!

  2. Odd Roar Lange

    Kjære Maj-Britt
    Den beste årskavalkaden så langt. Ærlig, sår, søt, sint, glad, morsom (særlig den med gåsa), spennende og utfordrende. Akkurat som du er.
    Gleder meg til å dra på tur med deg i 2019.
    I mellomtiden, de aller beste ønsker for det nye året.
    Hilsen reisekompis Odd Roar 🙂

    • Haha, tusen takk kjære Reiseinspektør! Var ikke Skagen bare helt fabelaktig fin, da? Gåsa…at jeg ikke kverket den og lagde noe godt til nyttårsaften kan jeg angre på nå. Du ser sikkert for deg overskriften? «Naken kvinne kvelte gås med høne på Huk.» Vi ses i 2019, helt sikkert 🙂

      • Odd Roar Lange

        Skagen er (så godt som) alltid fabelaktig. Og med hyggelig reiseselskap: Uslåelig.
        Egentlig litt rart at ikke gjessene på Huk er ferdig ribbet, slik som de fleste høner der ute…
        Med den tittelen din ville et hvert bilde vært fullstendig unødvendig.

        Og det eneste som ville ha ergret meg er at dette ikke var en av de få dagene jeg besøkte denne Hukstranda i fjor.
        PS: Gjessene der er noe dritt, bokstavelig talt.

      • Haha! 🙂 🙂 🙂

  3. Love you!🙏🏻❤️😘

  4. Modige MajBritt som byr på seg selv, og som skriver morsomt og godt, og spennende oppskrifter. Ønsker deg gode dager i 2019😊

  5. Kjære Maj-Britt
    Det er vanskelig å skrive en kommentar etter det litterære fyrverkeriet du har skrevet av en årskavalkade.
    Det var så mye på ett år – sorg og glede, suksess og nederlag, ensomhet og felleskap.
    Du er en ordkunstner Maj-Britt og det er en fornøyelse å lese hver eneste ting du skriver.
    Gleder meg til uendelig mye mer fra deg.
    klem, ina

    • Tusen takk, Ina! Og du er usedvanlig inspirerende for alle oss som blogger om mat, med din rause, varme og inkluderende væremåte. Og deilig mat da, selvfølgelig. Riktig godt 2019 til deg! 🙂 Klem

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s

This site uses Akismet to reduce spam. Learn how your comment data is processed.

%d bloggere like this: