Bærekraft

For en lang god klem du var, 2019!

Jeg gleder meg alltid stort til julematen, men er også alltid helt ferdig med den på tredje juledag. Mett. Blank i ansiktet. Godt er det, men noe har skjedd med denne skrotten jeg kaller «tempelet». Vrøvl, jeg har aldri kalt kroppen min et tempel. Den er mer som en beskjeden to-roms: En del sjarm og sjel + enkle, arealeffekitve og praktiske løsninger.

Dette har jeg ventet med å fortelle, men noe har skjedd. Jeg tåler ikke lenger så mye kraftig mat. Jeg tåler ikke så mye av alt det som er for mye. Hverken i matveien eller i livet. Jeg får vondt i magen, og så trenger vi ikke utbrodere detaljene….Antageligvis fordi det ikke har gått så mye i kraftig kost i 2019. Et bevisst valg fra min side. For etter å ha spist meg gjennom de siste fem årene som Larven Aldri Mett, uten å se meg tilbake, ikke minst med Kakekrigen, der 250 (!!) kaker skulle smakes ordentlig på, og ei Kosekokebok hvor alle restene ble spist hver smitt og smule, og alle restaurantbesøk og presseturer med snadder i alle kriker og kroker, smakinger, oppskriftsutviklinger…til slutt måtte jeg legge om livsstilen før oppoverbakkene ble fryktelig bratte.

«Hæ?» sa folk da jeg fortalte at jeg måtte legge om livsstilen. «Du?! Men det synes jo ikke!»

Nei, for jeg var så heldig at de 10 ekstra kiloene, og 13 cm for mye, ikke satte seg på ansiktet alt sammen.

I januar 2019 hadde jeg en BMI som tok sitt første galante skritt ut av det som er innafor «sunt». Jeg kjøpte mitt livs første målebånd og min første badevekt, og målte et midjemål som sa: «Øøøh, det der hadde du faen ikke trodd, puppeguri!» Ja, for jeg trodde liksom det bare satt på puppene. Bare tull. Det satt på det verste stedet, rundt midjen, og puppene mine henger tross alt ikke så langt ned ennå at de kunne bli med i det regnestykket med målebåndet. Midjemålet mitt var helt alene på vei inn i et sånt kjipt rødt midjemålfelt, hvor man bruker litt tid på å forstå hvor man faktisk er, eller er på vei. 

Jeg er ikke så veldig redd for å være ærlig med meg selv, og håper dere tåler at jeg er det med dere også. Kan dere lese videre uten å tro at alt er tapt, at nå blir det bare salatblader, riskjeks og vann hos Spiselandslaget? Det blir det jo ikke! Og det har det vel ikke vært her hos meg det siste året heller, selv om jeg fra januar til april fikk utrolig god hjelp fra min veileder Caroline og resten av gjengen hos Roede. Jeg trengte ikke legge ned Spiselandslaget selv om jeg ville kvitte meg med et tungt kapitel som satt rundt livet. Hadde jeg ikke endret noe, ville jeg kanskje blitt syk etterhvert. Jeg er 45, ikke 25. Eller 35. Det merkes. Men det går an å spise lekkert og godt selv om man har et bevisst forhold til hva man putter i munnen. Akkurat som det går an å ta ett glass vin fra en flaske, og så sette i korken igjen. Det sistnevnte har aldri vært et problem for meg, bare så det er klart.

I 2019 tok jeg tilbake noen gode gammeldagse variabler til kjøkkenet og matlagningen min. Gjorde større forskjell på helg og hverdag. Begynte å porsjonsberegne fornuftigere og riktigere for min kropp, og droppet en andre og tredje porsjon bare fordi det var så sykt godt. Jeg byttet ut de feiteste produktene som jeg er så glad i, med noen magrere varianter til hverdags, og jeg begynte å trene regelmessig. Og innførte mellommåltider, som jeg nå anser som Guds gave til alle oss med et blodsukker som hopper opp og ned som en grinete snørrunge foran godterihylla. Jeg kjørte på med mengder grønnsaker og frukt, for hvis du tror du spiser nok og innenfor de nasjonale kostholdsrådene, så tar du 98% sikkert feil. Jeg trodde jeg spiste nok grønnsaker, og spiste allerede en god del mer enn de fleste jeg kjenner, foråsidetsånn…Men neida.

Jeg gikk fra å være en som ville drepe folk når blodsukkeret var lavt mellom to måltider, til å bli en kum-ba-yah-nynnende granolabarmumsende blidfis i vater. Eksperimenterte med vanvittig gode salater av bakte, grillede og råe grønnsaker, nøtter og gryn og alskens til lunsj. Dressing? Så klart! Men ikke av sæterrømme hver gang.

Små grep. Snusfornuft. Helsemyndighetenes tørre kostholdsråd satt i et sirlig – og meget inspirerende skal jeg medgi – system hos Roede. Fulgt over tid. Med tålmodighet. Heiarop fra Caroline. Oppmuntrende og rause mail. Rutine. Struktur. Uten å jukse. Funka som faen. Aldri følt meg bedre. Kunne faktisk lage ekstremt mange av mine egne oppskrifter, med bittesmå justeringer.

Nå er kroppen min og jeg tilbake der vi var da jeg var 27 år. Trivselsvekt, som de kaller det. Før graviditet, før baby, før skillsmisse, før stress, før stillesittende arbeid og matfråtsing hele uka, til alle døgnets tider, og enda mer stress. Stress er sykdom.

Mat og følelser/stress skal man ikke kimse av. Min gamle nabo og venn fra Tøyen, astrofysiker Eirik Newth, var veldig åpen om sin emosjonelle overspising i en av de fineste podcastene om psykisk helse, «Pia og psyken». Eirik forteller om hvordan han har vært opp og ned i vekt hele livet. Hvordan mat og overspising har vært hans dop for å døyve psykiske vondter. (Du kan høre episoden med Eirik, Finn Skårderud og Pia i samtale her.) Da jeg hørte den var jeg midt i Roede-verden. Jeg sendte ham en mail og sa takk for åpenheten, fortalte hvordan jeg også hadde fått nytt fokus på hvordan mat i perioder har vært en sutteklut når ting er vanskelig, stressende, overveldende. Ikke i samme grad som ham, men med klare likhetstrekk. Eirik har også skrevet om temaet og sin egen historie med emosjonell overspising på bloggen sin. Du kan lese hans gode tanker her.

Det er ingen skam å være glad i god mat. For meg er det fremdeles helt essensielt at en fremtidig kjæreste, for eksempel, er matinteressert. Noe annet vitner om en slags fornektelse av livsglede. Mat er glede, sosialt samvær, livsnødvendig og innmari godt. Mat er mer enn ernæring, på samme måte som sex er mer enn forplantning. Men mat kan også være vondt. På flere måter. Akkurat som for mye vin  kan være det. Vi må kunne snakke om dette uten å være redde for å bli kalt hysteriske. Uten å bli pekt ut som gledesdrepere. Slankefanatikere. Ærlig talt. Mat handler også om helse. Både psykisk og fysisk. For mye eller for lite av det gjør oss syke og dreper oss i verste fall for tidlig. Og litt ekkelt sagt er det også kostbart, for samfunnet. Å snakke om mat som noe mer enn bare nam-nam-nam er en hårfin balansegang. Ikke alle er gode til å balansere, og det finnes ulike og forståelige grunner til det, som skal respekteres og tas hensyn til. Vanskeligere blir det kanskje når det ropes fra alle høye topper der selverklærte og selvlærte verdensmesterne står og har svaret.

Jeg er ikke psykiater eller ernæringsfysiolog, eller lege, og vil vokte meg vel for å komme med bombastiske påstander eller mirakelkurer. Til det har jeg for stor respekt for dem som faktisk har fagkunnskap, mange års utdannelse, arbeidserfaring og reel kompetanse på disse feltene. Jeg hverken vil eller kan si «Gi blaffen i helsehysteriet og bare koooos deg», eller «Sukker er gift! Pass deg for hva du putter i munnen!» Jeg har ikke mandat, i kraft av å være matblogger, til å gi deg råd, for jeg kjenner deg ikke. Kjenner ikke historien din. Kjenner ikke dine svake punkter. Kjenner ikke din styrke heller. Jeg vet nå bare litt bedre at det å nekte seg selv mat, som det snakkes åpent om i våre dager, har samme emosjonelle kilde som det å overspise eller døyve stress og emosjonell smerte med mat. Søtt, salt, fett. Det som får belønningsenteret i hjernen til lyse opp. Det er utrolig nok ikke kokte gulrøtter og rosenkål vi overspiser, belønner og trøster oss selv med.

Stikkord for 2019, på alle områder: Struktur, rutine, rammer, ro, realisme, tålmodighet, opprydning.

Ut av dette vokste: Balanse, styrke, mening, trygghet, kjærlighet, ærlighet, selvaksept og bedre tekster.

Jeg ryddet i skuffer, skap. Ryddet i kjellerboden. 11 sekker gikk til Fretex. Og jeg ga bort flere jobber jeg oppriktig mente andre matbloggere var bedre skikket til enn meg akkurat nå.

«Takk for at du spør, men jeg synes heller den og den burde gjøre dette.»

Jeg fant en redaktør som elsket det en annen redaktør ikke hadde elsket. Det gjorde godt. Å bli sett. Bli forstått. Bli lest slik jeg hadde håpet å bli lest.

Jeg kalibrerte det meste i 2019. Håret, maten, mitt virke. Gikk tilbake til tannlegehøgskolen igjen da de tilbød fast jobb. FAST, i staten, for resten av livet, hvis jeg vil. 50% foreløpig, så jeg har muligheter for å gjøre annet på siden. En sånn fast, trygg, forutsigbar jobb med gode kollegaer er gull for en enslig forsørger, kan jeg hilse å si. Det er selvfølgelig både smigrende og hyggelig å få høre at man er flink, men det blir ikke kroner på kontoen til betaling av regninger og sparing til pensjon bare fordi det klappes på skulderen. Det kan så klart plutselig dukke opp en god klunk med gryn, men så vet man ikke igjen etter det. Jeg har forsørget meg selv og datteren min alene i fem år nå, som 100% kreativ freelancer. Kastet meg ut i det og lært enormt mye. Møtt vidunderlige folk. Jobbet hardt med de dyktigste. Men det er fryktelig uforutsigbart. Alle burde prøve dette, om så bare for å vekke til live en tapt ydmykhet og takknemlighet over i det hele tatt å få det til å gå rundt når man står alene med alt, og ingenting er sikkert. Når du ikke aner hva som venter i neste kvartal og har ansvar for andre enn deg selv der hjemme. Jeg klarte det i fem år. Og jeg klarte det uten å måtte bite i bordplata og sette ræva til, som de sier på dansk.

Men nå trengs trygghet. Kan ikke danse på tynn is. Fundamentet må være grunnfestet, og er det én ting vi kan være sikre på, så er det at Norge kommer til å utdanne tannleger som trenger hjelp fra klinikksekretærer også i fremtiden. Fordi tannleger er nødvendig. De selger kanskje ikke reklame for 300 millioner i året sånn som en håndfull influencere nå gjør, men det får være greit. Vi trenger tannlegene likevel…

Det var som klinikksekretær på tannlegehøgskolen jeg jobbet og trivdes som vikar for syv år siden da jeg startet denne bloggen, uten å ane hva den skulle føre til. Egentlig har jeg en master i litteraturvitenskap, men blås i å undre deg over det akkurat nå. Tannlegehøgskolen mente jeg var flink med folk, og siden pasienter er folk, tok de meg inn og lærte meg opp i detaljene tilknyttet jobben. Dritkult gjort av dem! Dette var før jeg ble headhuntet til reklamebransjen, en god stund før «content» var et begrep alle brukte. Og så kom MasterChef og banket på døra. Og Kagge forlag. Og mer TV. Og mye annet som har ført meg hit. Fantastisk! Takknemlig er bare fornavnet.

Men . Etter 7 år med blogg og 5 år som freelancer og «noe kreativt innen media.» Hva nå?

La meg si det med Woody Allens ord i filmen «Annie Hall». I en scene der Woody Allen har lyttet tålmodig til sin svoger Duane (spilt av Christopher Walken). Duane babler i vei om merkelige drømmer, og Woody lytter tålmodig helt til han bryter opp og sier: «Well, I have to go now, Duane. Because I´m due back on the planet Earth.»

I´m due back on the planet Earth.

Er nullstilt. Klar for å gå fremover. Kanskje oppover. Men trives her på midten også. Har sagt mye takk, men nei takk til invitasjoner i 2019. Åpninger, ambassader, turer, events, kule ting. Tusen takk til alle som inviterte. Sier kanskje mer ja i 2020.

Fremover blir det nok en del grønt. Norske råvarer i sesong. Å jobbe med Gartner.no var en høydare og svært inspirerende. Det blir vel mer hverdagsmat og helgemat. 10 januar skal jeg være prisutdeler i Det Norske Måltid, under finalen og gallaen i Stavanger. Gøy å ha vært dommer der to år nå. Bli kjent med og løfte frem norske produkter. Noen reisetips fra turer i 2019 kommer på bloggen. Skriving. Enkel livsstil. Gå på beina til jobb, gå hjem fra jobb, lage god mat, lese bøker som venter i stabler, snakke med datteren min, besøke noen spisesteder, klø hunden bak øret, plundre med noen idéer, se at hverdagen er skilt fra helgen, være med venner, familie, gå i skogen. Jeg bor på mine 60 kvm. Har moderat inntekt. Ingen bil (har ikke lappen). Eier ingen hytter eller feriehus. Ingen raske båter. Bruker biblioteket. Drar sjelden langt avsted utenlands. Har ikke behovet. Var så heldig at jeg fikk reist fra meg før vi visste om klimakonsekvensene, ja, det er urettferdig. Trenger heldigvis ikke pusse opp eller skaffe alt mulig nytt ræl. Interesserer meg ikke. Lar det grå håret gro, som gresset bak do.

En voksen innflytelsesrik mann spurte meg for noen uker siden: «Men når skal du bli rik?!»

Jeg kunne ikke svare. Han ville bare ledd av meg uansett, kum-ba-yah.

Jeg er forbrukersamfunnet og markedskreftenes verste mareritt. Jeg er Plumbo når de ønsker seg sukker.

Har helse. Jobb. Har kjærlighet. Styrke. Har frihet. Mitt kjøkken. Dere. Har trygghet. Og Olivia.

Da har jeg i grunnen det viktigste. For som damene på jobben og jeg er enige om: Det er penga vi lever av, men det finnes ikke lommer i likskjorta.

Godt nyttår, puss tenner morgen og kveld, og husk tanntråd 🙂

 

Bildet øverst i saken er tatt av fotograf Mattis Sandblad. Det ble brukt i saken journalist Tjodunn Eltvik Dyrnes skrev om hvorfor jeg lar det grå håret nå få gro fritt. VG Voksen og VG papir, høsten 2019.

18 kommentarer på “For en lang god klem du var, 2019!

  1. Du e so kuul 👏👏 nyt dei siste dagane av 2019❤️
    Gleder meg til å følge deg i 2020 🤗🙌

  2. En laaaang god klem til deg vakre du! Takk for alt du deler ❤️❤️❤️

  3. Lykke til i 2020 med tenner, mat og grått hår. Hilsen eks rødtopp, nå helt grå, 67 år og elsker livet.

  4. Ærlighet varer lengst. Takk for åpenhet og morsom lesing. Ikke bare at alt er så flott og fint. Hverdagsliv for folk flest er vel det du her skriver om. Vanlig hverdagsmat uten for mye av de gode sakene vi kan unne oss i helgene. Ser fram til nye gode oppskrifter og tips. I årenes løp har det blitt brukt mange av dine oppskrifter, noen som de er, noen med min innfallsmetode. Godt nytt år! Mvh Eva

    • Tusen takk for følget i 2019, Eva! 🙂 Det kommer en hel haug med helger og hverdager i 2020 som vi kan fylle med mye godt, er jeg sikker på. Godt nyttår!

  5. For et flott innlegg. Orker alltid å lese dine lange innlegg fordi de er fra innsiden-ut og dønn ærlig, det er nesten utrolig hvor «fengende» sannheten er. Jeg tenker at du skriver om flere tema som mange kjenner seg igjen i, i hvert fall jeg. Vi har via en 16 år gammel datter styrt mer og mer over på vegetarmat, kanskje 80% eller mer, og det kjennes veldig godt. Jeg tror det var vegetar bolognese oppskriften din som gjorde at det løsnet, så enkelt, men så utrolig godt, og ingen etterlyste kjøttdeigen. Jeg har lyst til å reise til Bornholm og jeg har brukt mange oppskrifter fra deg. Tusen takk til bloggen din og de flotte kokebøkene.
    Jeg henger meg på videre, uansett hvilken form du velger å formidle i. Ønsker deg et strålende 2020, og takk for det gamle!

    • Tusen takk for hyggelig melding! Det blir jeg glad for å lese, at de lange innleggene også leses. Før tenkte jeg at folk ikke orket, men så slo det meg at de som faktisk orket kanskje ville sette pris på det, og så gjøv jeg løs. Skal jo være så snæppy og kvikt og lettfordøyelig alt sammen nå, men vi trenger ikke undervurdere menneskets lyst og evne til å lese mer enn to linjer før de dupper av. Takk for følget i 2019, og så ses vi videre i 2020! Blir gøy 🙂

  6. Takk for inspirerende ord!
    Om mat : var på julebrunch i går og to av oss stilte med Stoltenbergs sildesalat . Den ene var nesten uspiselig pga frossen speskesildfilet fra Frionor. Den andre laget med filet fra glass+jasset opp med malt ingefær / allehånde – nam!
    Ser frem til å følge Spiselandslaget i 2020!

    • Selv takk, for følget i 2019! Hadde sildesalat her også. Brukte bare Appetittsild i røra denne gangen, sammen det andre. Veldig godt! Vi ses i 2020 🙂

  7. Så fint skrevet! Takk for fin inspirasjon til 2020 ❤

    Håper det blir et fint år for deg og dine. Klem

  8. Herligland Maj-Britt, skal si du får sagt det – eller heller skrevet det.
    Fine betraktninger og ikke minst, mye godt som du har fått til i 2019.
    Gleder meg å følge deg videre og til en kopp kaffe eller to i 2020.
    klem
    ina

    • Haha, takk, Ina! 🙂 Ja, du vet jo også hvordan dette matbloggerlivet kan være. fryktelig gøy og inspirerende med alt som har skjedd de siste årene, men også nervepirrende fra tid til annen. Heldige er vi, uansett, som kan sjonglere en «hobby» med alt annet. Og nå har jeg fått boka di! DEN gleder jeg meg til å bla i og sanke inspirasjon. Elsker eltefritt. Kaffe og avec i 2020. Klem 🙂

  9. Klarte å «misse» dette innlegget ,og leste det først nå, en god måned etter at det ble publisert🙈
    Det forandrer ikke det faktum at du er et sånt kvinnfolk, jeg håper på å bli engang.
    Jeg VIRKELIG liker de lange innleggene, den lette ironien, humoren og det at du ikke tar deg selv så alvorlig. «Keep them coming!», jeg leser rubbel&bit☺️
    Imponert over hvordan du har klart å legge om livsstilen, OG ( det vanskeligste synes jeg) holde den.
    Ønsker deg alt godt videre!
    P.S.: skal forsøke å huske tanntråd…jevnlig😂

    • Tusen takk, Dora! Å bli kalt «forbilde» er ikke hverdagskost, så jeg legger hånden på hjertet og sier takk og takk igjen. Om livsstil: For en som meg, som ikke er så glad i strenge regler, har ofte regler likevel vært det som gjorde at jeg utviklet meg videre da ting sto stille. For å sprenge grenser må man først sette noen grenser, har jeg konkludert. For mye frihet, så spinner det bare bort i tøv.
      Glad for å lese det om tanntråd. Vil ikke se snurten av deg hos tannlegene! 😉
      Godt 2020, Dora!

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær hvordan dine kommentardata behandles..

%d bloggere like this: