Katla, kul kos

I går dro jeg alene på restaurant. Nei, det er ikke trist, det er fint og jeg er oppvokst sånn. Da moren min jobbet i bistroen på Norum hotell, ble jeg, et ganske hyper barn, plassert der etter skolen, alene ved et bord midt i en restaurant, både til frokost og middag. Så satt jeg der med hvit duk, blomster i en vase foran meg, salt og pepperbøsse. Sølvbestikk. Åt, observerte, lyttet til samtalene, lo inni meg, fantaserte videre om folk og trakk slutninger mens jeg stillet sulten. Fra 1980-1990 var det sånn. Hver dag, med noen unntak.

Jeg liker faktisk å spise ute alene. Har ikke noe imot selskap, er ikke rar på den måten, men jeg kan finne enorm ro og nytelse i å få sitte for meg selv og bli servert god mat mens omgivelsene byr på seg sjæl som en god Netflix-serie, eller radioteater på de nærmeste bordene. Få lov til å forsvinne inn i smakene uten å måtte holde tråden i en samtale (nå tør vel ingen venner spise ute med meg igjen etter dette…).

Kanskje jeg kan sammenligne det med å lese en god bok? En bok du ikke vil bli forstyrret i. Hvor hvert ord teller og du smaker på setningene bokstav for bokstav, kjenner rytmen, leser et avsnitt igjen, oppdager noe nytt, en vending, kanskje noe du ikke forstår helt, eller forstår fullstendig, og blir gående å tenke på et par dager. En ny bit, en ny side, overraskelser, kanskje noen klisjéer også som man bærer over med fordi man er sjarmert av resten.

Sånn kan et godt måltid gjerne være. Og en god bok.

Så jeg dro på Katla, for der hadde jeg ikke spist ordentlig ennå, bare tatt et par snacks til et glass vin en gang.

Det lukter kull hos Katla. Kanskje lukter det sånn av en vulkan, det vet jeg ingen ting om, og for meg minner lukten av kull om Belfast og Beijing, to steder jeg har vært, og jeg liker lukten av kull, for da føler jeg at jeg er på reise langt avsted. Lukten av glødende kull sender også assosiasjonene til kaldt, rått og fuktig vær, fordi det er et slikt vær man prøver å skåne seg fra i land hvor det fyres med kull, så da det begynner å snø utenfor mens jeg sitter og blar i vinlisten i min trygge, koselig Katla-krok, er alt som det skal være. Kull inne, snø ute.

Jeg sier det med en gang: Menyen hos Katla er verdt alle penga. Noen ørsmå dustete detaljer snublet bitte litt, men pytt-pytt, for likevel så himla godt. Og du blir mett. På ordentlig. Uten å føle deg som en stappa gås eller gassballong klar for take-off etterpå.

Det er mye og modig smak, og de mest dominerende, hvis vi oppsummerer, kommer fra sørøst Asia, men uten å være eneveldende. Smør, fløte og ost finnes nemlig også. Og løyrom. Og pimientos de Padróns. Og tostadas. Og ceviche. Lefse, dessuten. Med andre ord er Europa og Sør-Amerika med på tinget også. Det er derfor det er så gøy å spise hos kjøkkensjef Atli Mar Yngvason og Katla. Fordi de tar det som er godt i den ene enden av verden og putter det sammen med noe som er godt fra den andre enden av verden, uten å bry seg om puritanske tollstasjoner og strengt bevoktede grenseoverganger underveis. De leker med språket og finner sin egen rytme og balanse.

Kjøkkensjef Atli Mar Yngvason gjorde seg først kjent og kjær blant matfrelste i Oslo, på denne type smaker og serveringer da han drev det sagnomsuste stedet Pjoltergeist. Den rakk jeg aldri å besøke i mitt tidligere liv, så jeg kan heller ikke sammenligne. Befriende!

Katla-crewet vet de hva de driver med, som håndverkere, og nå som en del av Lava-gruppen. Jeg sitter og kikker på det åpne kjøkkenet, på de unge damene som uten å rynke pannen eller heve røsten jobber frem de lekre rettene som havner på bordene. Andebryst inn og ut av et brennende høl i veggen. En annen med stavmikseren opp og ned i den kremede sausen med steinsopp som skal svøpe den møre, perfekt stekte anden senere, og toppes med grillet rosenkål. Kjøttspydene som saltes raust og på en måte som får det til å se ut som det snør inne akkurat som ute. Vakkert. Jeg forstår hvorfor Thomas Gjertsen vil jobbe her gratis.

Katla er kul uten å bli ekskluderende og innadvendt. Det er rett og slett hyggelig og avslappende. Vennlig, kompetent og jordnær service som tar seg av et godt blandet klientell, ikke bare spesielt innlemmede kompiser som deler «secret handshakes», klippekort hos tatovør og obskure preferanser innen naturvin som smaker rompe.

Jeg vet ikke hvorfor noen spisesteder tror det gamle uttrykket «it´s nice to be cool, but even cooler to be nice» ikke gjelder lenger. Men jeg mistenker at Katla har dette visdomsordet som brodert hustavle på veggen, og det funker.

En middagsmeny i restauranten ligger nå på 895,- og gir 8 serveringer + snacks. Er du ikke av typen som liker å planlegge og bestille bord, kan du slenge innom baren spontant og bestille småretter fra barmenyen. Fint vinkart og spennende drinkemeny!

I tillegg allerede nevnte retter, fikk jeg servert den typiske japanske gatematretten takoyaki, som er friterte små boller med blekksprut, vårløk og syltet ingefær, toppet med en egen takoyakisaus (minner om en bbq-aktig worcestersaus) og majones, samt raust med myke høvelspon av tørket bonito (fisk) og mer vårløk. Skikkelig kosemat.

Den modigste retten var nok suppa som var laget på andekraft (kunne lett blitt for fett og kvalmt, men neida), og som tok meg med til Bangkok i første munnfull på en raus eng av friske thai-urter, chili og vårløk. I bunnen lå fritert kjøtt av and som ga noe å tygge på.

Osteserveringen var en osteelskers våte drøm og besto av en liten gloheit jern-cocotte fylt med smeltet og boblende racletteost toppet med ei klype frisk chili. På siden lå varme lefser og grillet brokkoli til å dyppe i osten. Er det nødvendig å beskrive gleden? Nei, du forstår umiddelbart. Smeltet ost. Med skje!

Siste og søte kapitel var en melkesorbet infusert med limeblader/sitrongress, grillet ananas og hjemmelaget Smash (biter av tostadaen laget på blå mais dyppet i sjokolade).

Katla er en heit vulkan i smaker, men en sval oase i gjestfrihet og atmosfære. Midt i Oslo sentrum, lett tilgjengelig. Det trenger ikke alltid være en ulempe.

Takk for maten 🙂