Overskriften her er inspirert av forfatter Gunnhild Øyehaugs roman «Vente, blinke». Den får noen av dere kanskje tid til å lese i disse dager. Eller, ikke hvis du er hjemme med små barn og skal sjonglere et hjemmekontor også. Da har du sikkert nok å henge fingrene i. Men etter en uke roer det seg kanskje ned i et sånt hjemmekontor/barnehage/hjemmeskole-univers. Når alle er mer vant med situasjonen. Når nye rutiner begynner å ta form. Et nytt tempo slår inn. Jeg husker en av foreleserne på utviklingspsykologi på Blindern sa dette til oss på første forelesning: Barn er langt mer robuste og tilpasningsdyktige enn de fleste tror!

En setning jeg har tatt frem og knuget som en glatt og hvit stein de siste 15 årene som mamma.

Hva om familien ikke tilpasser seg ny situasjon? Vel, da kverker dere hverandre. Men det tror jeg ikke. Motgang får ofte folk til å stå sammen når alvoret siger helt inn.

Det er underlige dager nå. Ute har det vært prematur langfredag helt siden torsdag. Det minner om stemningen fra en dansk barnebok jeg leste med skrekkblandet fryd hos bestemoren min da jeg var liten. Boka het «Palle alene i verden» (Jens Sigsgaard) og handler om Palle som våkner en morgen og er, ja ganske riktig, helt alene i hele verden. Så gøy! Han kan gjøre akkurat som han vil! Gå inn i godtebutikken og forsyne seg så mye han vil, ta ut all verdens penger i banken, kjøre trikken selv. Ingen står i veien. Ingen sier nei. Det er gøy en stund, men så ender det selvfølgelig i tårer når han begynner å bli ensom. For det finnes også morsomme ting man overhodet ikke kan få til alene. Dumpe på lekeplassen, for eksempel. Så til slutt sitter han der med bøyd hode og gråter, ingen til å trøste. Drømmen går over i et mareritt før han gudskjelov våkner fra grusomheten, hjemme i sin egen trygge seng med mors åpne armer klare til å gi en klem, og ute på lekeplassen står kompisene og roper på ham. Lykke!

Hvis det er én ting jeg har opplevd blant nordmenn de siste dagene (til tross for dorullhamstring og hytteflykting), så er det at vi ikke bare er de asosiale einstøingene vi innbilte oss at vi var. Ganske ego, joda, foreløpig, men det tror jeg vil endre seg. Vi vil tydeligvis ikke være helt alene i hele verden. Vi vil ikke isolere oss fra flokken. Vi må ta oss selv i å klemme på hverandre. Tvinges inn i egne stuer bak låste dører. Som Olivia (15) sa ganske trist og ettertenksomt nå på fredag den trettende: «Det var så rart å dra hjem fra skolen i dag, med alle bøkene og alt, uten å klemme eller si ordentlig ha det, for vi vet jo egentlig ikke når vi skal se hverandre igjen.»

Til og med de mest irriterende guttene kunne bli et slags savn. Tror jeg.

Jeg er glad og lettet over at hun og andre unge føler det sånn. Da finnes det vel håp. De er ikke bare skjermidioter som er helt likegyldige til hverandre. Og selv om jeg blir rasende og tenker «jævla egoister, hvor er foreldrene!?» når jeg hører om unge som samles til corona-fester og sammenkomster nå, så rører det også noe i meg at de så inderlig gjerne vil møtes, fysisk og faktisk. At de er sunne, unge, sosiale individer som har råd til å være naive. I hvertfall en stund til. Hvorfor skal de ta dette sånn på alvor? De fleste av norske ungdommer har jo aldri opplevd tilsvarende, eller andre store inngripende kriser med fare for liv og helse, så de er helt enkelt lykkelig uvitende. De kommer til å lære mye om seg selv de neste to ukene. Men det gjør sannelig alle vi andre også.

Jeg tenker at det er akkurat sånn som noen sa en gang: Det er en luksus å kunne være naiv.

Jeg tenker på alle de norske barna tidlig og på midten av 1900-tallet som ble fullstendig avsondret fra all kontakt med familie og omsorgspersoner da de ble lagt i isolat med tuberkulose. I mange tilfeller måneder uten kontakt med familien. Små barn og større barn samlet ved sanatorier. Hva det gjorde med dem. Med psyken. Noen av dem som overlevde dette, er de samme besteforeldrene som vi skal passe ekstra godt på i dag fordi de er de mest sårbare for Covid-19.

Selv skal jeg på jobb på tannlegehøgskolen hver dag den kommene uka, noe jeg er ekstremt takknemlig for i disse tider, alene med alle utgifter som jeg er. Egentlig hadde jeg forberedt å annonsere høyt og tydelig en drømmejobb jeg har fått, med mat og underholdning og alt som er gøy, men det får vente en stund til. Nå er det andre og mer prekære ting først. Som jeg fortalte i dette blogginnlegget, er jeg tilbake i deltidsstilling ved odontologisk fakultet i Oslo (tannlegehøgskolen), og der defineres jeg som helsepersonell i henhold til Helsepersonelloven. Den så jeg ikke komme, gitt. Vi er nå i beredskap på grunn av Covid-19. Den delen som utgjør vanlig undervisning (studentklinikkene) er nå stengt. Men som Norges største tannklinikk har fagavdelingene åpent og vil legge til rette for øyeblikkelig hjelp. Og min avdeling blir den aller siste som stenger ned. Hvorfor akkurat den?

En del har lurt på hva jobben min egentlig er. Tittelen er «klinikksekretær», men selve arbeidet skjer ved sterilforsyningen. En sterilforsyning finnes ved alle sykehus og større tannklinikker. Men hva er det? Fagskolen definerer det slik: «Sterilforsyning er et viktig ledd i infeksjonsforebyggende arbeid og pasientsikkerhet». Det er ikke lenge siden sterilfosyning ble et eget fag ved fagskolen, og vi er stolte av å ha Rigmor på vår avdeling, som er Norges første faglærte sterilforsyningsteknikker med jobb innen tannhelse. Vi feiret med kake i fjor da hun var ferdig utdannet. Spesielt interesserte kan lese mer om Rigmor og jobben vår her!

Vi som jobber med dette er på en måte et praktisk og faktisk hygienepoliti som tar imot alt møkkete, blodig og brukt gods (instrumenter) fra klinikkene, får det sortert inn i spesialvaskemaskinene som dekontaminerer godset, før det tas ut på ren side, der det gåes etter i sømmene med skarpt blikk, lupe og spritklut, hvert eneste instrument, fra bittesmå nåler til sakser, sug, bor, pinsetter og halvstore beinkverner og skrujern. Tusenvis. Vi er 10 fjonge damer med hvite klær, hansker, hetter og trygge sko, som ser etter skader eller rester av «død dritt», noe som betyr at instrumentet enten må kasseres, repareres eller bare må tilbake til dekontamineringsmaskinen enda en gang, evt ligge i kruttsterke oppløsninger noen timer. Så sorteres instrumentene til sine respektive avdelinger, oppdekninger til ulike inngrep og undersøkelser gjøres klart, kirurgiske brett for eksempel, eller ulike implantatskrin med sine endeløse rekker av skruer. Det gjelder å ha tunga rett i munnen så alt havner på riktig plass og at man vet hva det man sitter med under lupa skal brukes til. Instrumentene og skrinene pakkes i spesialposer som sveises/forsegles med datostempel (noen ganger også med initialene til den som har pakket det, så kan man nøste tilbake hvis det skulle skje noe som helst ikke skal skje…) før de pakkes i kurver og kjøres inn i autoklaver der det steriliseres. Så, etter en times tid, og etter enorme temperaturer og mye trykk og faenskap inni autoklaven, tas kurvene med instrumenter ut på den andre siden, på lageret. Der blir hver eneste pose manuelt sjekket av nyvaskede og spritede hanskefrie hender en siste gang, for å forsikre at det ikke finnes skader på forseglingen, at indikatoren viser riktig farge for at det er blitt sterilisert ved riktig temperatur og at det for Guds skyld ikke er spor av fukt eller kondens noe sted. Derfor ingen hansker her. Det skal være knusktørt, inntakt og sterilt!

På dårlige dager (og i møte med arroganse) kan man føle seg som en vaskekjerring. På gode dager (og i møte med kloke mennesker innen helsevesenet), vet man at jobben man gjør er en av de aller, aller viktigste for å forhindre smitte og infeksjon. Et av de viktigste leddene i kampen mot antibiotikabruk og resistente bakterier, blant annet. Og i disse Covid19-dager går vi fremdeles på jobb hver dag, fordi det vi gjør nå er ekstra viktig.
Sterilforsyning der, altså. Den usynlige jobben i kulissene som skal holde folk fri for smitte.

Så en liten appell til alle som formidler og sprer matglede i det offentlige rom, med lange, lakkerte negler, masse ringer på fingrene og langt hår dinglende over potter og panner: Dere sprer ikke bare matglede, dere sprer også potensielt sykdom. Klipp neglene, ta av ringene, sett opp håret og fjern helst neglelakken som gir ulekker grobunn for bakterier, selv om den er det minst risikable av alt jeg nå har nevnt. «Omgangssyken» (eller andre og verre ting) kommer nemlig ikke alltid svevende gjennom vinduet mens dere sover. Den sitter under de lange neglene dine, under, i og mellom de utallige ringene, i armbåndene som dingler ned i gjærbaksten og salaten, eller i det lange flagrende håret med nydelige krøller over skjærefjøla. Jeg har mine svin på skogen her, men har lært ekstremt mye av jobben min det siste året. Håper det er greit at jeg deler noe av kunnskapen i form av en enkel formaning. Alltid viktig, men ekstra viktig nå!

E1209E19-50C7-4EB5-AF54-F695550D4D5E

Ha en god helg videre! Bruk kjøkkenet flittig, kjøp fornuftige kvantum med mat og…annet, og ta vare på hverandre mens dere venter og vasker. Hold dere friske! Nå som vi ikke kan ta så mye på hverandre, får vi heller bli gode til å si pene ting.

Fininger.

6 kommentarer på “Vente, vaske

  1. Anders Ribu

    Fining selv! God cyberklem til deg som takk for gdode ord!

  2. Meget godt skrevet Maj-Britt . Du belyser den viktige jobben vi gjør ,på en flott måte . Stolt og glad over å være din kollega . Hilde

  3. Mette Skogheim

    Takk for fint brev!
    Viktig å få frem arbeidet på « sterilsentralen», og ikke minst; hygienerådene du kommer med til slutt!!! BRA!

    • Tusen takk, glad for at flere er enige i de rådene. De er viktige og bør ikke dø ut med generasjonen som gikk husmorskole og kunne implementere dem på hjemmebane.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær hvordan dine kommentardata behandles..

%d bloggere like this: