Tilbake i MasterChef-manesjen. Som en av tre nye dommere når det nå produseres en etterlengtet norsk versjon som legger seg tett og koselig opp mot alles favoritt: MasterChef Australia. Helhjertet matglede og lidenskap for gode smaker, historier og matkultur. Vi går i opptak om noen uker. Kommer på TV Norge til høsten. Det bør blir fabelaktig gøy og godt, for tenk på hvilken rivende gastronomisk utvikling vi har hatt her hjemme, og i Norden, siden siste MasterChef Norge rullet over skjermen for fem år siden. Tenk på alle Michelin-stjerner norske restauranter har fått. Alle de nye sublime, originale og kreative spisestedene som har dukket opp. Alle de nye stemmene og navnene, norske og utenlandske, som formidler matkultur og kokkelering. Alle de ulike platformene for matinspo. Alle våre nye vaner (og uvaner…?). Kjennskapen til ulike råvarer. Inspirasjonen utenifra. Innenifra også! Gamle norske greier som har fått nytt liv. Fokuset på bærekraft, som igjen har avlet sylskarpe og tidvis aparte kreasjoner, teknikker og smakskomboer. Den nye forståelsen av begrepet kvalitet. Hvordan smaksvokabularet vårt har ekspandert i alle retninger. Men også alt tøyset som har tittet frem innimellom gullet.

Den norske matscenen, og matinteresserte nordmenns vaner, kunnskap og skills på hjemmekjøkkenet, er på et markant høyere nivå i 2020 enn i 2015. Herregud, bare tenk på hvordan norsk spekemat og osteproduksjon har utviklet seg på disse få årene. Alle nye nisjeprodukter som raskt blir snakkiser og får en større fanskare. Bare det, liksom! Hvor mange småprodusenter vi har fått. Slike oppstår som resultat av at det finnes et marked som tør og vil kjøpe. Og det markedet vokser jevnt og trutt her hjemme, i takt med interessen for god mat og matlagning. Så mye mer kjennskap til de mest eksotiske utenlandske kjøkken. De var her for fem år siden også, men nå er vi blitt bedre kjent med dem. Integrert dem i vår egen matlagning med en større selvfølge. De som er ordentlig opptatt av mat er blitt skikkelig gode på teknikk og det grunnleggende, og er nå kanskje klare for å eksperimentere mer. Finne sin egen stemme på kjøkkenet. Og akkurat derfor føler jeg at jeg har landet verdens beste jobb, når jeg om noen få uker skal få smake på resultatet av denne kulturutviklingen, sammen med Lise Finckenhagen og Jonathan Romano.

Hvem blir, for første gang på fem år, en verdig vinner og representant for det beste blant norske amatørkokker? Hvem klarer å vise seg fra sin beste kokkeleriske side under det helt reelle presset i MasterChef-studioet? Hvem kan dra hjem med MasterChef-troféet under armen og gløde av samme selvtillit som en nå multikulturell nordisk mat- og spisekultur etterhvert også gløder av?

IMG_3636
Engstelig. Engstelig for å ikke kunne posjere et egg eller steke en biff. Eller koke pasta riktig. Sånn blir man i denne konkurransen.

Seks år ligger mellom hovedbildet øverst og det rett over her. Ansiktsuttrykkene, vidt forskjellige. Glede på det ene, nervøsitet på det andre. Jeg kunne ha grått på begge. Av glede, stolthet og lettelse på det øverste, og av frykt for å drite meg ut og bli ydmyket på TV som håpefull deltager i MasterChef på det nederste. Så mye jeg skulle bevise! Og så vondt det hadde vært å gå på snørra foran alles øyne, med noe som betyr så mye for meg både profesjonelt og personlig. Avkledd og avslørt. Enten som resultat av å ikke være god nok på et kjøkken, eller ikke takle stress. Ekstremt stress, riktignok. Det er en grunn til at folk griner i denne matlagningskonkurransen.

Sommeren 2014, en ukes tid før innspilling av første runde med MasterChef Spesial i København, ombestemte jeg meg og ringte produksjonslederen for å si at jeg ikke ville være med likevel.  Ikke minst fordi faren min skulle gravlegges samme uke som innspilling. Ironisk nok i Danmark hvor han var fra. Urnen sto og ventet på kjøkkenet til tanta mi på Fyn. Jeg ville bli nødt til å dra rett fra heseblesende opptak og over til Fyn, hvor jeg skulle strø faren min i Nyborg fjord. Enten med en medbragt følelse av totalt nederlag og skuffelse hvis jeg hadde røket ut av konkurransen, og som så skulle få blande seg kølsvart med sorgen over faren min, eller kanskje enda vanskeligere: En gjennomborende eufori og lykke over egen suksess som skulle balanseres opp mot sorgen. Hvordan gjør man slikt?

I ettertid vet jeg nå at en begravelse for ens forelder ikke trenger stilles i skyggen av eufori. Man kan klare å kombinere de to på samme dag, og man kan dessuten minnes ekstra tydelig hva ens oppvekst med den avdøde forelderen har hatt å si direkte for egen suksess med påfølgende eufori. Og det er jo en meget fin ting.

10991371_814230901983744_5303224283164126298_n
Foto: TV3

Å vinne verdens største og mest populære matlagningskonkurranse på TV, kan blåse vital vind i seglene og endre kursen på et liv, hvis man vil og er åpen for det.

Jeg er glad jeg lot meg overtale til å bli med likevel, og jeg gleder meg til å møte de tøffingene som har meldt seg på til en ny runde.

Older, wiser. Fra tynnslitte nerver, påsatte øyevipper og farget hår, til noen flere smilerynker, kort grått hår og en indre ro som bare blir forstyrret av rumlingen fra en sulten mage. Nu kör vi!

Foto øverst: John Andresen/Discovery

4 kommentarer på “Ringen sluttet

  1. Yes! Vi har savnet Master Chef! Herlig innlegg, var så utrolig gøy å følge deg og heie på deg da du deltok ❤

    Vi gleder oss 😀
    Klem

  2. Dette er så kult! Gleder meg virkelig til å følge denne reisen framover:-) Masse lykke til!!

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær hvordan dine kommentardata behandles..

%d bloggere like this: