Blåskjelldrøm og en middag med utsikt til sommeren som kommer

Blåskjellet. Arbeidsomt og renslig til det vemodige. Det henger der særkjønnet i sine byssustråder på et fast sted i havet, og filtrerer gjerne 6 liter saltvann i timen. Før det kom så langt var det bare en liten larve i havet. Og før det igjen var det et mammablåskjell og pappablåskjell som slapp melke og egg ut i vannet. Larven fant seg et sted å leve og slo seg ned. Ble boende der år etter år, ferdig utviklet etter tre, kjente sin plass, renset sitt vann. Dette vet jeg om blåskjellene nå, men før jeg visste såpass, visste jeg bare at blåskjell er noe av det beste og enkleste jeg vet om. Noe jeg gjerne kan spise hele året, særlig når vannet blir kaldere og skjellene må streve litt for å vokse, blir kjøtfulle og deilig salte med umami i alle kriker og kroker.

Vi var på vestkysten av Sverige, kjæresten og jeg. Fjällbacka lå bak oss. Hummer tøt ut av ørene. Det kan du lese om her.

Vi hadde altså fanget hummer, og vi hadde spist hummer. Vi hadde glemt å besøke en vinkjeller, og selv om det var litt irriterende, så glemte vi det med det samme vi suste videre nedover den svenske vestkysten, vinduene godt lukket, ingen vind i håret, lue og hansker i jakkelommene, høstfargene som ildtunger i sidesynet, rødmalte torp, skog, åkre (et og annet stort kjøpesenter med billig sukkerholdig drikke). Hav, sjø, fjord.

Og der, der lå første mål for dagen. Ved fjorden: Musselbaren på Lyckorna, i Ljungskile. Mye godt og vakkert på ett sted. En blåskjellbar med to artsfrender i Bohuslän-regionen (henholdsvis Lysekil og Smøgen), og et nirvana for alle som synes muslingene fortjener egne restauranter, hvilket de selvfølgelig gjør.

På de koselige og uformelle musselbarene i Sverige, er det ikke bare mulighet for å hengi seg til bugnende blåskjellmenyer med et nytt univers av tilbehør og tilberedningsmetoder. Man kan, på samme måte som med hummersafarien vi dagen før hadde vært på i Fjällbacka, bli med ut og fange blåskjellene før de tilberedes og nytes. En type blåskjellsafari, altså. Skjønt, fange er vel ikke rikitg valg av verb her. Blåskjellene er ikke like vriene å fa tak i som hummeren, men det betyr ikke at nytelses av dem i en dyp tallerken med kraften av dem selv gjør dem mindre attråverdige. At de byr seg frem som villige tøser i tanga der de henger i klaser på rep på store odlingsanlegg, gir ikke meg mindre vann i munnen. Jeg vil ha, selv om det bugner. Det er som å plukke solmodne, svarte solbær fra busker i hagen til en godhjertet bestemor. Det er ikke sikkert det hadde smakt mer hvis du måtte krype gjennom myrer, klatre over skarpe bergknatter og slite deg ut for å få tak i dem.

Kort oppsummert: Blåskjell er blåsjell. Like smakfulle når du dykker ned med maske og fanger dem selv en sommerdag, som når du en gråmelert oktoberdag får en elskverdig, morsom og interessant guide som Christer til å ta deg med ut til odlingsfeltet på fjorden utenfor Ljungskile, koble på nødvendig apparatur på M/S Märta, dra opp de tunge repene med blåskjellene dinglende, og underveis gi deg et underholdende foredrag både om blåskjell og farvannet du befinner deg i.

Vi var seks personer med på turen. Vi kjente ikke hverandre, men ble kjent, og det var igjen så trevlig som det bare kan få blitt med de vennligste svenske tilstander og fika før vi engang rakk å utbryte schysst!

Christer guide fortalte. Fabulerte lystig, og vi lo. En historieformidler av rang, og med et helt yrkesliv som pilot i det svenske luftforsvaret, så vi bar lydig livvester og holdt oss på riktig side av båten, gjorde som han sa, og samtykket straks da han fant frem små kniver og kar, og satte oss i sving på hjemturen med å rense blåskjellene vi hadde plukket, så ble de klare for den digre panna der utendørs på Musselbaren.

Bak en rykende varm og gigantisk panne på Musselbarens gamle klokketårn, sto han så klar, Christer. Og jeg har aldri sett så mange blåskjell i en panne før. Christer gir et kokkeshow og tilbereder skjellene på klassisk og elegant vis med mirepoix, hvitvin og en dæsj tørket chili for å få varmen i oss etter et par timer på fjorden. 20 minutter under lokk mens vi tar en øl inne i de lune og rustikke lokalene til Musselbaren, og så er de klare. Vi stimler rundt panna, Christer løfter lokket og et rikt kor av blåskjell stirrer måpende tilbake på oss. Vi tolker det som smil, for vi er sultne. Det er lov å smake der og da, så det gjør vi. Andre som ikke var med på turen kommer bort og kikker. Panna tiltrekker seg folk fra alle kanter. Oi! Titta! Noen tar seg et skjell, etter oppfordring, putter det i munnen, roser kokken. Det er nok til alle og mange fler. Et imponerende syn, alle de blåsorte muslingene med oransje kjerne, under et teppe av velduftende damp.

Men måltidet skjer innendørs i lune lokaler. Vi stter på benker langs langbordet ved vinduet. Jeg drikker eplemost fra trær i en hage ikke langt unna. De andre drikker kanskje øl. Det voksne paret i selskapet forteller om en Abba-fest de skal på samme kveld. De to yngre mennene rister på hodet av at den enes kone ga bort sin plass på denne turen til kompisen. Nå kan hun angre, for dette er så fint. Vi får blåskjellene servert i hver vår lille gryte.

Tilbehøret er sprø pommes frites, aioli og rødbetaioli med en imponerende farge. Alt er gull. Atmosfæren er gull, varmen i kinnene er gull, maten er gull, selskapet er gull, og roquefortsausen som plutselig kommer på bordet er gullende gull på toppen av alt annet gull. Jeg skal lage roquefortsaus til blåskjellene mine når jeg kommer hjem, tenker jeg, sutter på fingrene, salte.

Det blir vanskelig å dra videre. Men så gjør vi det likevel. Siri forklarer veien til Fiskebäckskil og Slipens hotell, hvor en 3-retters middag venter i restaurant Brygghuset. Den er listet i svenske White Guide og sertifisert av Smaka På Vestsverige, sier jeg til han kjekke som kjører. Hva betyr det, spør han. At de har skikkelig god mat, svarer jeg. At de tenker bærekraft. Ekte svensk og lokalt. Og at noen som ikke er morra eller tanta til kokken har skrevet under på at det er sant.

Man kommer ikke stort nærmere brygge, havn og båtliv enn på Slipens hotell. Kjekken drømmer om å ankomme med båten sin, jeg ser det i det fjerne blikket. Men vi kommer med bil nå. Neste sommer, sier jeg. Vi tar to ekstrarunder på havnen før vi parkerer, for vi skjønner ikke helt at det faktisk er her. På brygga. I havnen.

Resepsjonen er bare den lille disken i restauranten til Brygghuset. Tregulv, lunt, peis, bjelker i taket, en galionsfigur på veggen, maritimt miljø, en av Europas største whiskeysamlinger med 2500 flasker på bakrommet, fra ulike destillerier og årganger, det kunne vært harry, men er det ei. Pleasure er tilstede, guilty has left the building. Rommet vi får tildelt er som alle rommene her, inspirert av en personlighet med historie fra lokalmiljøet. Og det ligger deilig til mot stillhet i n´te potens: En kirkegård. Jeg jubler. Ingen svarer. Helt topp! I taket ved sengen henger en hummerteine. Nå vet jeg hva alle innretninger på en slik brukes til. Der skal agnet stappes inn, memorerer jeg. Og her åpner man og stikker hånden inn etter hummeren. I skapet finnes både badekåper og regnfrakker til gjestene. Optimister og realister er begge velkommen hit en skjønn nordisk sommerferie med fire årstider på to timer.

Blått ettermiddagslys brer seg over vannet og tau klimprer i utakt mot båtmaster. Vinduene i Brygghusets vegger er varme firkanter, som peisdører, og vi går innenfor, tar plass. Ved vindusbordet får vi akkurat med oss minuttene da kvelden hvisker ut det siste lyset av denne dagen. Båtene blir borte.

Menyen hos Brygghuset sirkler, ikke uventet, rundt sjømat. Et akkurat passe stort knippe med retter å velge mellom, og blant forrettene står det en stjerne og lyser, letteste i verden å velge foran noen annen: Løyrom med rømme, smørstekt toast, syltet løk, dill og salte chips. Jeg kan legges til evig hvile hos naboene til hotellrommet, så lykkelig blir jeg av å lese om den retten. Og av å spise den.

Livet fortsetter likevel, jeg puster, har hjertebank, kanskje på grunn av crémanten i glasset også, som lander på bordet mens vi venter, sammen med hjemmebakt brød og knekkebrød, gubbröra, pisket smør og ferskost med soltørket tomat, mens vi planlegger vin til hovedretten som skal være lysing med risotto med chorizo, skalldyrsaus, rødbeter og en salat av fennikel. Mye smak, fylde, kraft, punch i tilbehøret til fisken som heter kummel på svensk. Trenger solid frukt, friskhet og konsentrasjon i vinen, og en sterk beinbygning som kan bære alt sammen uten at det som bæres sovner der i favnen.

Vi går i to retninger, for det kan man her. Det blir et glass med chardonnay fra en produsent på USA´s vestkyst, med tropiske toner, litt smørkaramell, elegant fedme og krydder, samt fin-fin syrestruktur til å renske opp. I tillegg går vi andre veien og tar en frisk, mineralsk petit chablis med rak rygg, friskt fraspark med elegante bein, men også nok kraft og fruktkonsentrasjon med eple og sitrus i sentrum, til å bli noe mer enn ryddegutt i munnen etter de kraftige og deilige smakene i hovedretten.

Skål!

Den skalldyrsausen. Og risottoen, og fisken. Nå kan jeg legge meg på kirkegården igjen.

Desserten deler vi i lyset fra oljelampen mellom oss, mette og ekle som vi er. Hvit sjokolademousse, eplesorbet, salt karamell, kardemommekake og ristede hasselnøtter.

Du vet; når du legger hodet på puta, kjenner på lykkefølelsen over å vite at du bare kan la deg ete opp av søvnen de neste anbefalte åtte timene? Sånn er det nå.

Våken igjen. Sulten igjen også, utrolig nok. Og på den solide frokostbuffeten er det saft suse meg også en varm, nystekt, boblende apple crumble, med tykk vaniljesaus. Den spiser jeg til kopp nr.2 med kaffe (etter egg og bacon) før vi går en tur rundt i idylliske Fiskebäckskil, den gamle fiskerbyen med små trehus i trange, kuperte og brosteinsbelagte gater, eplehager bak hvite stakittgjerder, sjøen der nede, Lysekil rett over på andre siden, vi ser den i det fjerne. Fergen som klapper til kai her vi står, en jente med trillekoffert som kommer hjem eller er bortreist. Husene blir ferre mens vi går sørover, skjærgården tar over, turmulighetene åpner seg stort og man får lyst til å bade.

Hva ville man ikke gjort hvis det var sommer?

Du finner mer informasjon om blåskjellbarer- og turer, overnatting og gode spisesteder med fokus på bærekraft i Bohuslän-regionen, her hos Opplev Vest-Sverige.

Denne reisen er gjort som et betalt samarbeid med Turistrådet Västsverige.