Forskjellig

«Natt»- en film om partnervold som vekket min egen historie

Oslos første krisesenter het Camillas hus. Det lå i det bygget på Alexander Kiellands plass som i dag huser Tranen/Lofthus pizza (ikke samme lokaler, samme bygning). Jeg sov i køyeseng på Camillas hus med moren min på slutten av 70-tallet. Derfor vil jeg skrive noe om den nye filmen «Natt» og hva partnervold gjør med mennesker. For jeg er et sånt menneske som det har gjort noe med.

For en uke siden var jeg på premièren til spillefilmen «Natt» av Mona Hoel. Guri Glans som spiller hovedrollen er en venninne fra ungdomstiden. Vi gikk på teaterskole sammen hos Elisabeth Gording, det som i dag heter Oslo Barne- og ungdomsteater. Så vil sikkert Forbrukertilsynet mene at dette da er reklame for en venn, men bare så det er sagt, er dette mer enn reklame, og det er personlig.

«Natt» er en film om partnervold. Et tema som alle er enige om er viktig og vondt, men som likevel har tykke hinner av skam og tabu klebet til seg. Volden er ikke gjengitt visuelt med slag og spark i Mona Hoels film, men kommer til uttrykk på andre, og langt mer virkningsfulle måter, synes jeg. Hvis man aldri har vært vitne til vold i heimen, er ikke dette en film som skal stille nysgjerrigheten din for hvordan det egentlig ser ut når en mann banker kona si. «Sparker han henne? Hvilke morbide metoder bruker egentlig en sånn psykopat? Hvordan skriker dama? Gråter ungene?» Da får du dra til Hollywood. Dette er ikke en spekulativ thriller med detaljert grafisk fremstilling av «konemishandling». Derimot preges historiefortellingen av en vond trykkende atmosfære som knuger oss hele tiden og skaper en følelse av underliggende desperasjon. Vi kan kalle det kronisk stress, men dette stresset avløses også med fine kontraster som lindrer og viser oss det gode i verden. På den måten gir «Natt» oss noe av det viktigste som kunst kan gi oss: Håp.

Jeg kunne skrevet at det er vondt og sårt å se på. Det har anmelderne trukket frem blant mange gode poeng i sine strålende kritikker av filmen. Og de har helt rett. Jeg vil trekke frem Hoels metode som holder fokus på det psykiske traumet, det ekstreme stresset som legger seg som en evigvarende tung stein i livet til de som opplever å bli banket opp, sparket, spyttet på, skallet ned, voldtatt og lemlestet av egen partner. Jeg vet det finnes mange menn som også opplever å bli utsatt for partnervold, men «Natt» handler nå om en kvinne. En ressurssterk kvinne. En lege. Med to små døtre. Hun får en kreftdiagnose, og beskjed om at hun bare har måneder igjen å leve. Hennes primære drivkraft nå, blir å finne et trygt sted for de to små døtrene, så de ikke havner hos den voldelige eksmannen (som manipulerende nok har nektet å undertegne skilsmissepapirene…)

Videre i historien treffer hovedpersonen tilfeldigvis, og på tragisk vis, eksmannens nye kjæreste, som også blir utsatt for volden hans. Dette blir et slags vendepunkt. Når hovedpersonen opplever den andre kvinnens smerte, både mentale og fysiske, og når hun erfarer dette utenfor sin egen kropp og eksistens, blir hun kanskje endelig klar over urimeligheten og smertens størrelse, og må derfor ta tak i egen skam og selvbebreidelse som har ført til neddyssing for henne selv i alle år. Ved å ta ansvar for en annen kvinne som er utsatt for det som hun selv har erfart, blir hun også tvunget til å nærme seg sine egne problemer og erkjenne sine egne traumer. Kanskje har hun også med kreftdiagnosen og dødsdommen, fått en ny erkjennelse som forteller at hun ikke lenger har noe å tape på å åpne opp og «avsløre» det hun har opplevd. 

Som sagt, hun er ressurssterk. Høyst sannsynlig vet hun godt hvilke spørsmål hun må svare på hvis hun åpner minnebanken og deler den med rettsvesenet.

Skam, selvforakt og selvbebreidelse preger i sterk grad dem som blir værende, eller har vært over lang tid, i forhold med voldelige partnere som de ikke anmelder eller avslører. Skam, selvforakt og selvbebreidelse gjør at de holder kjeft om sin egen situasjon, selv om den i mange tilfeller ender med at de selv og barna blir skadet for livet, eller til og med drept. Dette viser Mona Hoel fabelaktig godt i filmen, gjennom et møte i retten, der hovedpersonen beskriver fortiden med eksmannen. Eksmannens rolige bortforklaringer og beherskede psykopatiske virkelighetsforståelse er også enormt godt fremført av nå avdøde skuespiller Jørgen Langhelle. Guri Glans i hovedrollen gjør en kraftprestasjon gjennom hele filmen, men kanskje spesielt her i denne lange, knugende scenen med dommer og advokater, forklarende gjennom en monolog avgitt foran et kamera så ultranært at det avdekker den minste nyanse.

Mona Hoel går tett på. Med seg har hun fotograf Anders Hoft som fanger de nådeløse detaljene. Det er naturalistisk, realistisk, troverdig, vondt og sterkt, og det oppleves nesten dokumentarisk. Filmen er produsert på et ubegripelig-at-de-fikk-det-til-lavbudsjett, noe som bidrar til det upolerte uttrykket. Visuelt vakkert er det likevel, men menneskene og historien står i sentrum.

Jeg var forsiktig med å drikke for mye premiere-vin før og etter filmen, fordi jeg visste at den kom til å rokke ved noe. Jeg kom til å bli påminnet, bli stressa, og jeg kom til å få det raskere bedre med meg selv hvis alkohol ikke var involvert.

Tilbake til bygningen på Alexander Kiellands plass som jeg nevnte innledningsvis: I den ligger en av mine favorittsteder for pizza, hos Tranen. Av og til møter jeg også en venninne her for morgenkaffe. Jeg elsker dette stedet. Maten er god, lokalene er fine, atmosfæren er deilig og jeg slapper av.

Men hver gang jeg nærmer meg dette beige bygget, kan jeg heller ikke la være å bli minnet på fortiden som jeg har lyst til å glemme.

Oslos første krisesenter ble åpnet 2. mai 1978. Det het Camillas hus og holdt til i akkurat dette bygget. Jeg har overnattet i køyeseng på Camillas hus sammen med moren min på slutten av 70-tallet. Jeg har passert denne bygningen utallige ganger i voksen alder, men det var ikke før jeg skulle inn i bygningen igjen, for å spise pizza, at jeg fikk en første flash fra fortiden som satte meg på sporet av noe jeg har prøvd å nøste opp i tidligere: Hvor i Oslo var det krisesenteret vi var på? 

Akkurat som i filmen «Natt«, trenger jeg ikke utbrodere grafisk hvordan faren min mishandlet moren min. Dere trenger ikke få detaljerte bilder i eget hode. På samme måte som Mona Hoels film ikke er en sensasjonsdreven splætterfilm, er ikke dette en sensasjonsdreven blogg med ønske om å sjokkere. Knukket nese, brukne fingre, andre frakturer, blåmerker, sorte ringer rundt øynene. Det holder. Jo, forresten, jeg vil nevne en inngangsdør til hjemmet vårt som plutselig ikke lot seg låse opp, fordi låsen var blitt skiftet ut i løpet av dagen. Bak døren, inne i hjemmet vårt, fikk faren min endelig tid og fred med elskerinnen sin. Moren min, som hadde hentet meg i barnehage etter at hun var ferdig på jobb, ble uten forvarsel nødt til å finne en nødløsning for de neste dagene. Ett eksempel.

Jeg husker lukten av grønnsåpe i trappeoppgangen på Camillas hus. En sånn institusjonsgrønnsåpelukt som jeg hatet i mange år etterpå. Jeg husker lunken melk til frokost, og at jeg var flau over å være der. Jeg så på de andre og tenkte at de var helt fremmede. I mine øyne hadde ikke de som var der av samme grunn som moren min og meg, noe til felles med oss. Det føltes kanskje absurd, for det er nesten umulig å identifiserer seg helt med den rollen man plutselig trer over i når man havner i en nye kategori som man ikke tror man hører hjemme i. Det er de andre som har problemer, ikke vi. Vi hører ikke hjemme blant dem. Skammen fester seg raskt, som et virus, og den vokser i takt med smerten. Den tar seg til rette og skviser ut tillit, sjelefred og selvfølelse.

Skam: Da politiet var hjemme hos oss en gang på den samme tiden, på grunn av «husbråk», ville de etter mye brudulje at moren min og jeg skulle bli med dem videre. Men jeg nektet. Ikke ti ville hester skulle få meg inn i den politibilen. Jeg sa det selvfølgelig ikke høyt, men det var skammen over å bli kjørt vekk av politiet som brant i meg. Jeg var, selv om jeg bare var 5-6 år, livredd for at vennene mine skulle se meg og moren min bak i politibilen og tenke at vi hadde gjort noe galt. At vi var kriminelle, at jeg var en skurk. De kunne umulig tenke noe annet når de så oss bli kjørt bort i en politibil etter innmari mye bråk. For en skam!

Å bli utsatt for vold, både fysisk og psykisk, i en nær relasjon som skal være fylt med tillit og kjærlighet, skaper traumer. Å være et barn som er vitne til vold mellom sine to nærmeste omsorgspersoner, hvor det egentlig skal være trygghet, kjærlighet og tillit, skaper traumer. Og under dette traumet ligger den klamme, klamme skammen.

Ofte nevnes selvopplevd partnervold i barndommen som floskler når man lett skjelvende nærmer seg en betroelse. Jeg er oppvokst med vold. Faren min banket moren min. Det var mye bråk hjemme hos oss. Så blir det kanskje bare med det. Som om disse frasene bare var enkle og avklarende selvfølgeligheter. Det som egentlig burde gi tilhørerne sjokk-horror-vibber, ender opp som noe småtrist, og helt klart vondt, men også ganske ubehagelig å snakke videre om. Og så kommer tausheten. Hva skal man si til en som avslører sånt? Kanskje etter mange års relasjon. Kjenner man egentlig vedkommende? Hva får dette å si for relasjonen fremover? Må man gjøre noe spesielt nå? 

Når, hvor og med hvem passer det egentlig å nevne vold på hjemmebane som barn eller voksen? Hvordan kan man få forklart hvor sterkt det kan prege en i gitte situasjoner for all ettertid, uten at folk blir skremt vekk, eller enda verre: Mistenksomme. Nettopp, man merker jo godt at hun ikke har hatt det helt greit. Kan være veldig nevrotisk og intens og vanskelig. Trodde kanskje først det var litt sånn ADHD.

Nå har jeg punktert en blemme med skam og lar verken renne vekk. Uten Mona Hoels film ville jeg kanskje aldri nådd hit. Kanskje håpet hun at filmen kunne hjelpe andre som holdt på kjipe hemmeligheter. I så fall lyktes hun, for her sitter jeg og skriver svært personlig, og håper at det jeg skriver kan hjelpe noen andre til å være mer åpne, både med andre og med seg selv.

Nå tar jeg for første gang i livet et modigere og større ansvar for å si noe høyt om vold bak lukkede dører, hjemme, basert på egne opplevelser. Akkurat som hovedpersonen i «Natt», når hun møter eksmannens nye kjæreste, full av blåmerker og bloduttredelser. Å se smerten erfart av et annet menneske, kan være det som gir nok mot til å hjelpe seg selv og kvitte seg med skammen. Å få sin egen historie fortalt av en annen, for eksempel gjennom film, litteratur, musikk og kunst, er også ekstremt verdifullt.

Hvis du ønsker mer informasjon om partnervold, eller har egne opplevelser du ønsker å få hjelp med, har Krisesentersekretariatet en god nettside med informasjon, nummer til hjelpelinjer og annet nyttig. Du finner dem her:  Krisesentersekretariatet Og det finnes hjelp.

%d bloggere liker dette: