Etegilde hos Svinepels pop-up

En underlig tittel, jeg vet.

La meg forklare:

Jeg var så heldig å bli invitert til å spise på en av hovestadens nyeste og morsomste konsepter innen bevertning: Pop-up restaurant!
Hva det er? Det er akkurat hva navnet tilsier; en restaurant som popper opp, og så blir borte igjen etter et par dager. Vil du nerde? Les her!
Forberedelsene skjer som regel i et eget preppekjøkken som kokkene har, mens selve bespisningen kan skje hvor som helst og når som helst, for å si det litt grovt. Dette gjør at lokalene ofte er en aldri så liten installasjon og happening i seg selv.
Du melder deg på via arrangørens nettside, møter til avtalt tid i angitte lokaler, hvor du så sitter ved vakkert dekket langbord sammen med kanskje noen kjente, men flest ukjente mennesker, som er like glad i mat som deg selv.

Det kan godt kalles en liten forestilling det som skjer i lokalene. Menyen er gjerne lang og satt sammen av en hel rekke smakskombinasjoner, råvarer og teknikker. Kokkene er synlige mens de jobber, og er ofte selv en del av selskapet mens de introduserer rettene, tryller ved grytene eller serverer drikke og svarer på spørsmål fra nysgjerrige gjester.

Svinepels er forholdsvis nye i pop-up-bransjen, og ble startet i 2014 av de to helhjertede matforførerne Magnus Støre og Even Rømo. De popper opp hist og her, både på eget og andres initiativ, og disker altså opp med utrolig kreative smaksmenyer, som helst inneholder økologiske norske råvarer, i kombinasjon med moderne teknikk, og helt i bane med den mer minimalistiske New Nordic Cooking-trenden.

Da Olivia (11) og jeg spiste hos Svinepels på Grunerløkka i Oslo, sto en 19-retters og trippet i kulissene. Bare å glede seg!
Alle råvarer var norske, og deres egenart og potensiale var godt ivaretatt. Det er tydelig at Svinepels strekker seg mot en tilberedning der man ivaretar en renhet som råvarer av topp kvalitet ofte er best tjent med. Lurt! Og godt. Noen retter var kanskje mer gjennomarbeidet og harmoniske enn andre, men alt i alt lekkert og originalt snørt sammen til en minneverdig matreise.

Porsjonene var akkurat passe store, med god balanse av det vegetabilske sammen med kjøtt og sjømat, som gjorde at vi kunne gå derfra oppreiste, og ikke bli kjørt hjem i ambulanse med akutt overvekt som ofte er noe jeg selv sliter med når det skal spises i flere timer i strekk.

Først ut var en duggfrisk salat av villtvoksende blomster og andre vekster, knyttet sammen med gressløk i en vakker liten bukett.

Og så gikk det slag i slag med den ene deilige kreasjonen etter den andre.
Personlige favoritter var den dekonstruerte «moules frites»-varianten, kamskjell med umodne jordbær og fermenterte jordbær, reinlav fylt med valnøttkrem og toppet med rødbete, dekonstruert fårikål og Kraftkar-is med blåbær.

Upåklagelig god stemning på benkene rundt bordet, der fremmede og kjente satt side om side og lot skravla gå uanstrengt mellom munnfullene. For en fantastisk måte å sosialisere på!

Og så, endelig fikk vi smakt maur! Vi hadde hatt en mistanke, og den ble bekreftet.

En høydare (lettelse…?) på alle vis. Så hva smakte det? Syrlig. Og overraskende godt. Krypene var strødd over en deilig ferskvannskreps og ga fin syrebalanse og knas til den myke, salte krepsen. Noe å strø på salaten hemme? Tja, hvofor ikke? De skal visst være fulle av proteiner.

Disse gutta skal vi følge med på. Er de kokker? Nei. Det er ikke jeg heller. Og uten sammenligning forøvirg, så er ei heller Nigella Lawson, Jamie Oliver, Heston Blumenthal, Rachel Khoo, Andreas Viestad og mange, mange flere matsjeler som har gjort matlidenskapen til et levebrød.

Som med alt annet: The proof is in the pudding, og ikke i hvilket fagbrev du har i glass og ramme. Svinepels har beviselig pudding som er verdt å smake på.

Har du lyst til å følge med på når neste arrangement skjer? Da kan du følge med her!

Takk for maten og en utrolig hyggelig kveld!