Hei du, som beundrer de proffe kokkene! Ja, er de ikke makalause? Dryppende av detaljkunnskap, ninja-aktig omgang med hullsleiver og mandoliner. Il tempo gigante, estetisk sans og kreativitet som kunsthåndverkere, sexy bestemte uten fomling og viss vass. Et sanseapparat som glitrer. Briljante mathoder på toppen av herda kropper som har innarbeidet en praktisk sans, kreativitet og målrettethet like sylskarp som knivene som danser over urter på fjøla. Utholdende som maratonløpere.
Jeg er oppvokst med profesjonelle kokker. Moren min var servitør i bistroen på Norum hotell på Frogner, og fordi hun var alene med meg og jobbet fra morgen til kveld, sto jeg pal i en egen krok og glante på forestillingene som utspilte seg på kjøkkenet hver kveld. I åtte år hadde jeg en plass i den kroken. Fra jeg var syv til jeg var femten. Jeg elsket kroken min og restaurantmiljøet dypt. Det var familien min. Moren min og meg og resten av gjengen i hvite uniformer med sorte knapper. I kollektiv med kokkene, hvor vi også bodde en stund, ble jeg innlemmet i restaurantbransjens festkultur før jeg kunne gangetabellen.
Plutselig ble hotellet med bistroen og alle inni solgt. De fleste ble permittert i overgangen. Moren min inkludert. Med jobben forsvant også hjemmet vårt, en tjenestebolig rett rundt hjørnet fra hotellet.
Og snart skal kanskje Norum hotells første etasje der bistroen og spisesalen lå, bli til Rema 1000. Det er en annen historie, og den er til grine blod av. Barndomshjemmet mitt, som ligger i et av Oslos flotteste bygg, skal bli et supermarked med grell estetisk utforming.
Hvis du er på Frogner i sommer, så ta en titt innom Norum før en vesentlig del av ærverdigheten til bygget kanskje skrelles vekk. Kan vi få en campingplass i Frognerparken også? Stilig. Drøssevis av ubenyttet plen i Frognerparken. Kort vei til Frognerbadet.
Sommeren 2023 giftet jeg meg. Bryllupsfesten var på Norum.
Bare en kort periode da jeg bodde i Australia på 90-tallet, vurderte jeg å bli kokk selv. Jeg studerte Hotel Management, og en del av undervisningen førsteåret var å jobbe i et profesjonelt kjøkken på campus. Hvit uniform og høy kokkehatt. Kjøkkensjefen var en streng jævel fra New York, med italienske aner. Etter to ganger på kjøkkenet hans, skjønte jeg at hotelledelse med kvantitativ analyse og markedsstrategi ikke var noe for meg, men at kokkeyrket kanskje var greia likevel. Selv om jeg hadde påstått helt siden glaninga i den kroken på Norum, at jeg aldri, aldri skulle bli kokk.
På kjøkkenet til New York-kjøkkensjefen fikk jeg fantasier om å dra til San Fransisco for å banke på dører, jobbe meg oppover og bli god. Kjøkkensjefen backet meg, men så feiget jeg ut og dro hjem til Europa. Puttet kokketankene nederst i en skuff.
Derfor kaller jeg meg aldri kokk. Det føles som tyveri. Å ta noens greie som de har jobbet ekstremt hardt for, og smykke meg med den. Jeg er en hjemmekokk. Å tro noe annet vet jeg er en lemfeldig og drømmeaktig omgang med realitetene. Forskjellen på et hjemmekjøkken og et profesjonelt kjøkken er stor. Fordelen til hjemmekjøkkenet er at du ikke trenger å prestere som en profesjonell.
Å iaktta proffene er inspirerende og til dels lærerikt, men det viktigste er at du senker skuldrene, bretter opp ermene og lager masse mat selv. Start på et nivå som ikke tar fra deg motet. Da jeg dro ut i verden som 20-åring, kunne jeg knapt steke et egg. Jo da, jeg kunne forklare i detalj hvordan det gjøres, for jeg hadde sett det gjort noen tusen ganger av proffer, men i mitt eget møte med glovarm stekepanne, fettstoff og skjørt egg, var saken brått en annen.
Du blir ikke bedre på å lage mat av å se på andre gjøre det lekkert og perfekt. På samme måte som du ikke blir god på ski av å se på ski-VM. Du må ut i løypa! Å tro at du skal være Klæbo-god etter tre ganger, er dessuten barnlig naivt. Skal du legge deg ned i skisporet og grine da? Gi opp? Si at du ikke kan gå på ski og aldri skal gjøre det igjen?
Eller skal du ta det som en tur, med appelsin og kvikklunsj i sekken? Være glad for å ha kommet deg ut en tur, beveget deg og fått frisk luft slik de anbefaler. Jeg heier enormt på det siste.
Så slapp av litt med det gnålet om at du ikke er så flink til å lage mat. Jeg er sikker på at du er helt ok på ditt amatørkjøkken, men at du kan føle deg enda bedre og få det morsommere hvis du bare gjør det oftere og utvider repertoaret. Alt blir morsommere når man blir bedre. Men man må øve!
Hvis du kjente at dette traff deg, vil du helt sikkert ha glede av den nye kokeboka mi Kjøkkonomisk. I den er jeg med deg på kjøkkenet som venninnen din, moren din, tanten din, kanskje til og med bestemoren eller liksomdama di, men jeg er aldri kjøkkensjefen din med høy hvit hatt og tusen timer på trøtte bein i et brennhett proft kjøkken. Vi lager mat hjemme. Vi er glade hjemmekokker, men vi serverer likevel kvalitet. Gull av gråstein, fordi vi kan!
Hei du, som beundrer de proffe kokkene! Ja, er de ikke makalause? Dryppende av detaljkunnskap, ninja-aktig omgang med hullsleiver og mandoliner. Il tempo gigante, estetisk sans og kreativitet som kunsthåndverkere, sexy bestemte uten fomling og viss vass. Et sanseapparat som glitrer. Briljante mathoder på toppen av herda kropper som har innarbeidet en praktisk sans, kreativitet og målrettethet like sylskarp som knivene som danser over urter på fjøla. Utholdende som maratonløpere.
Jeg er oppvokst med profesjonelle kokker. Moren min var servitør i bistroen på Norum hotell på Frogner, og fordi hun var alene med meg og jobbet fra morgen til kveld, sto jeg pal i en egen krok og glante på forestillingene som utspilte seg på kjøkkenet hver kveld. I åtte år hadde jeg en plass i den kroken. Fra jeg var syv til jeg var femten. Jeg elsket kroken min og restaurantmiljøet dypt. Det var familien min. Moren min og meg og resten av gjengen i hvite uniformer med sorte knapper. I kollektiv med kokkene, hvor vi også bodde en stund, ble jeg innlemmet i restaurantbransjens festkultur før jeg kunne gangetabellen.
Plutselig ble hotellet med bistroen og alle inni solgt. De fleste ble permittert i overgangen. Moren min inkludert. Med jobben forsvant også hjemmet vårt, en tjenestebolig rett rundt hjørnet fra hotellet.
Og snart skal kanskje Norum hotells første etasje der bistroen og spisesalen lå, bli til Rema 1000. Det er en annen historie, og den er til grine blod av. Barndomshjemmet mitt, som ligger i et av Oslos flotteste bygg, skal bli et supermarked med grell estetisk utforming.
Hvis du er på Frogner i sommer, så ta en titt innom Norum før en vesentlig del av ærverdigheten til bygget kanskje skrelles vekk. Kan vi få en campingplass i Frognerparken også? Stilig. Drøssevis av ubenyttet plen i Frognerparken. Kort vei til Frognerbadet.
Bare en kort periode da jeg bodde i Australia på 90-tallet, vurderte jeg å bli kokk selv. Jeg studerte Hotel Management, og en del av undervisningen førsteåret var å jobbe i et profesjonelt kjøkken på campus. Hvit uniform og høy kokkehatt. Kjøkkensjefen var en streng jævel fra New York, med italienske aner. Etter to ganger på kjøkkenet hans, skjønte jeg at hotelledelse med kvantitativ analyse og markedsstrategi ikke var noe for meg, men at kokkeyrket kanskje var greia likevel. Selv om jeg hadde påstått helt siden glaninga i den kroken på Norum, at jeg aldri, aldri skulle bli kokk.
På kjøkkenet til New York-kjøkkensjefen fikk jeg fantasier om å dra til San Fransisco for å banke på dører, jobbe meg oppover og bli god. Kjøkkensjefen backet meg, men så feiget jeg ut og dro hjem til Europa. Puttet kokketankene nederst i en skuff.
Derfor kaller jeg meg aldri kokk. Det føles som tyveri. Å ta noens greie som de har jobbet ekstremt hardt for, og smykke meg med den. Jeg er en hjemmekokk. Å tro noe annet vet jeg er en lemfeldig og drømmeaktig omgang med realitetene. Forskjellen på et hjemmekjøkken og et profesjonelt kjøkken er stor. Fordelen til hjemmekjøkkenet er at du ikke trenger å prestere som en profesjonell.
Å iaktta proffene er inspirerende og til dels lærerikt, men det viktigste er at du senker skuldrene, bretter opp ermene og lager masse mat selv. Start på et nivå som ikke tar fra deg motet. Da jeg dro ut i verden som 20-åring, kunne jeg knapt steke et egg. Jo da, jeg kunne forklare i detalj hvordan det gjøres, for jeg hadde sett det gjort noen tusen ganger av proffer, men i mitt eget møte med glovarm stekepanne, fettstoff og skjørt egg, var saken brått en annen.
Du blir ikke bedre på å lage mat av å se på andre gjøre det lekkert og perfekt. På samme måte som du ikke blir god på ski av å se på ski-VM. Du må ut i løypa! Å tro at du skal være Klæbo-god etter tre ganger, er dessuten barnlig naivt. Skal du legge deg ned i skisporet og grine da? Gi opp? Si at du ikke kan gå på ski og aldri skal gjøre det igjen?
Eller skal du ta det som en tur, med appelsin og kvikklunsj i sekken? Være glad for å ha kommet deg ut en tur, beveget deg og fått frisk luft slik de anbefaler. Jeg heier enormt på det siste.
Så slapp av litt med det gnålet om at du ikke er så flink til å lage mat. Jeg er sikker på at du er helt ok på ditt amatørkjøkken, men at du kan føle deg enda bedre og få det morsommere hvis du bare gjør det oftere og utvider repertoaret. Alt blir morsommere når man blir bedre. Men man må øve!
Hvis du kjente at dette traff deg, vil du helt sikkert ha glede av den nye kokeboka mi Kjøkkonomisk. I den er jeg med deg på kjøkkenet som venninnen din, moren din, tanten din, kanskje til og med bestemoren eller liksomdama di, men jeg er aldri kjøkkensjefen din med høy hvit hatt og tusen timer på trøtte bein i et brennhett proft kjøkken. Vi lager mat hjemme. Vi er glade hjemmekokker, men vi serverer likevel kvalitet. Gull av gråstein, fordi vi kan!
Du kan forhåndsbestille boka med personlig hilsen fra meg, her hos Norli: Kjøkkonomisk- Deilig mat for en slikk og ingenting.
Foto: Agnete Brun
Lik dette:
Oppdag mer fra Maj-Britt Aagaard
Abonner for å få de siste innleggene sendt til din e-post.