Pulverkaffe og bordbønn, det er svaret

God kveld fra en lenestol. Jeg ville bare si noe om dagen i dag, for den var velsignet fin og enkel. Jeg spiste frokost sammen med datteren min, hun er 20. Vi spiste havregrøt med banan, hjemmelaget eplekompott, dadler og hjemmelaget nøttesmør. Kaffe, selvfølgelig kaffe, og hun ville ha pulverkaffe fordi hun har jobbet på café et år, også som barista, og dette er kanskje hennes opprør nå som hun skal videre i livet, eller så er det bare fordi pulverkaffe noen ganger er godt.

Nå på vinteren lager jeg ofte en slags kaffe mocca med pulverkaffe om morgenen. Jeg varmer opp lettmelk, den typen som er tilsatt ekstra vitamin-D, fordi det er vinter, vi trenger all den D-vitamin vi kan få, bare ikke fullt så mye som Felleskjøpet stappet i hønsefôret sitt, de stakkars hønene, på de fæle nyhetsbildene fra hønsehusene, der de lå liksom slengt rundt omkring, døde…

Men altså, til én porsjon koker jeg opp 2,5 dl melk, med en toppet teskje kakaopulver, en teskje sukker, og halvannen teskje pulverkaffe. Og jeg bruker en eksklusiv kakao, Valrhona 70 %, som jeg ønsket meg til jul, ja, man kan ønske seg kakaopulver til jul, men du kan bruke helt vanlig kakao også, og jeg varmer det hele til kokepunktet, og har det deretter over i en melkeskummer, og så pumper jeg inn luft, sånn at jeg får en luftig, lubben, mørk, intens og trøstende sjokokaffedrikk som forkorter vintermørket med opp til flere kvarter hver dag.

Jeg går som regel tilbake til senga og drikker den der. Man får pent hår og et godt hjerte av det.

Til lunsj i dag spiste jeg mine egne hjemmebakte knekkebrød med min egen hjemmelagede sildesalat, et kokt egg og en økologisk appelsin.

Så gjorde jeg regnskap, som er grusomt, men jeg gjorde det uten å hate hele verden. Yoga hjelper mot slikt, og jeg dro på yoga i dag igjen, som er noe jeg har holdt på med til og fra i 10 år nå. Akkurat nå gjør jeg det tre ganger i uken, og jeg puster og tøyer og mediterer meg gjennom verdensproblemene, og egosentriske, utspekulerte menn i dress, og deres bitte små hender.

Til middag laget jeg pasta med frosne grønne bønner som jeg freste i olivenolje sammen med hvitløk og frisk spinat, før jeg helte på økologisk kremfløte som gikk ut på dato i forgårs. Billig mat laget fra bunnen på 20 minutter. Jeg hadde ost på toppen, pecorino.

Jeg spiste et eple til dessert. (Og drakk melk fra kartongen uten at noen så det.)

Så satte jeg meg i denne lenestolen hvor jeg sitter nå og skriver dette, og hvor jeg prøver å forstå hvorfor mat fra bunnen blir snakket om av noen som en slags straff, noe uoverkommelig. En politiker sa det på Debatten forleden. Hun sa at det er så mange krav til oss, vi må passe på oss selv, at vi ikke stiller for mange krav til oss selv, og så ramset hun opp noen ting, og inni remsen med fæle krav, lå mat fra bunnen og klynket om nåde.

En omelett med potetrester, løk, salami eller kokt skinke og paprika er også mat fra bunnen. Det trenger ikke være gulrot utskåret som blomster og utbenet and. Eller lasagne og stifado på en travel mandag. Det kan være en suppe av frossen brokkoli og blomkål, buljong, purre og potet, som kokes mørt og kjøres glatt med stavmikser. Ostesmørbrød på siden. Er det så himla uoverkommelig, da?

Hva vil denne politikeren at vi skal prioritere tiden vår på? Hvorfor er ikke mat, matlagning og måltid en fin, samlende og viktig aktivitet for hele familien? Eier vi ikke matkultur? Når ble mat en byrde? Jeg vet svaret, men lar det retoriske spørsmålet få stå der og gape sultent.

Jeg har vurdert å innføre bordbønn. Ikke direkte henvendt til noen gud, men mer som en daglig påminnelse om at vi sitter her til bords igjen og kan spise oss mette. En bønn som minner oss på, at det kroppene våre nærer seg på kommer fra naturen, som vi også er en del av, selv om vi hele tiden jobber intenst for å fjerne oss fra den naturen.

Tusen takk, kjære natur og jord med alt du har, takk for blomkål og brokkoli og potet. (Og takk, kjære høne, som døde og ble en buljongterning i ditt neste liv.) Takk for sol og vann og økosystemer. Takk for alt som gjør at vi kan gi kroppen vår det den trenger for å fortsette å være den sublime installasjonen som frakter oss rundt i livets fysikk.

Hvis du er interessert i mer om mine tanker rundt mat, råvarer og måltid, så anbefaler jeg den siste boka mi, Kjøkkonomisk. Du finner den her: Kjøkkonomisk kokebok.

Og i morgen er det nesten helt helg.