«Men for første snikende gang er mannen jeg ser i speilet ikke den samme som han jeg har pleid å se. Han jeg ser nå, er han jeg ser på helt nye fotografier. Før følte jeg meg eldre enn han i speilet. Nå er det omvendt. Eller kanskje jeg har kommet i kapp med meg sjøl. Han jeg ser er han jeg er.»
(Per Petterson, Mitt Abruzzo. Journal 21.1–18.7.2021, Forlaget Oktober 2021.)
For mange år siden, mens jeg hadde min første runde som student i litteraturvitenskap på Blindern, hadde jeg også mitt første møte med forfatter Per Petterson. Både bøkene hans og mannen sjøl. Mer om møtet med mannen sjøl til slutt,
for først:
Jeg var i full sving på Blindern ganske tett på at Petterson slo igjennom internasjonalt. Dette var med Ut og stjæle hester, og det var prisdryss, intervjuer, panegyriske anmeldelser, longlists og shortlists på de mest anerkjente litterære prisene utaskjærs, og dessuten overraskende mange samtaler om boka rundt middagsbord der hjemme og lunsjbord på jobben. For til og med de som hadde såkalte vanlige jobber og bare leste i senga og på hytta kunne finne på å snakke med stjerner i øynene om Petterson og den sjukt fine boka hans. Kanskje bortsett fra et knippe kvinner på min egen alder som trakk på skuldrene og ikke fikk øye på magien. Men akkurat det sa vi ikke høyt til hvem som helst, for det hersket en global konsensus om at Petterson var the shit, og den som ikke forsto dét, forsto heller ikke hva kvalitetslitteratur var.
På denne tiden var jeg en akkurat like kjepphøy og nyfrelst student som de fleste andre akademikerspirer kan være i ubevoktede øyeblikk. Jeg hadde kronet meg selv og blitt opphøyet intellektuelt etter å ha lest vanskelig tilgjengelig litteratur, og ikke minst den nærmest utilgjengelige litteraturteorien. Russisk formalisme, fransk strukturalisme og nykritikk var ferdig tygget og fordøyd, og Homer og Vergil hadde man endelig forstått og kanskje dessuten klart å sette pris på. Derfor kunne jeg ikke for mitt bare liv forstå alt oppstyret rundt Pettersons form og stil, med et så enkelt språk at det ikke engang inkluderte objektsform for han. Kanskje jeg til og med kom i skade for å kalle hele oppstyret rundt Petterson for keiserens nye klær. Veldig nakent og naturlig, ja, men også veldig «ikke noe mer», liksom.
Hovmod står som kjent for fall, de unge skal bli eldre, og hvis de er heldige underveis på livsreisen, skal de også rekke å bli klokere.
Jeg kan nå si at jeg tilhører de heldige. Heldigvis.
Jeg vet ikke hvor jeg helt konkret fant den Petterson-boka som fikk isen til å smelte i det snødekte, ny-akademiske hjertet mitt, og samme kan det være, men antageligvis har jeg løftet den fra et sånt bord med bokstabler lett synlig midt i lokalet hos en bokhandlerkjede, bladd i den og dermed blitt så nysgjerrig at jeg kjøpte den. (Derfor er bokhandlerne så viktige. Derfor har de så mye makt og innflytelse over hva du og jeg oppdager, kjøper og leser. Jeg hadde nok ikke lett i hyllene etter mer Petterson, foråsidetsånn.)
Boka jeg fant var Månen over porten, og det var som å møte en gammel men ny venn. En for meg nesten usannsynlig kjærlighet oppsto til han/ham som jeg hadde himlet med øynene av tidligere. Alt han skrev i denne boka om å skrive og lese, poetikken hans, tikket inn som 10-poengere på lystavla mi. Jeg likte alt ved den og han/ham! Spesielt lot jeg meg besnære av Pers kjærlighet til Raymond Carver, en forfatter som også i meg hadde resonnert fra første setning som en syngende tibetansk bolle. Per, som jeg nå straks begynte å kalle ham for meg selv, var gått fra å være en lavmælt, kjedelig onkel jeg ikke ville ha til bords i familieselskap, til å bli min mest foretrukne samtalepartner under alle omstendigheter.
Dette skjedde i en tid hvor man ikke drev og googlet alt. I dag kunne jeg raskt funnet ut at Per og jeg har mange kontaktpunkter. Disse har jeg fått øye på smått om senn, etter at jeg slapp ham helt inn. Men det begynte altså med Månen over porten, og traff meg senere med full kraft da jeg leste romanen Jeg forbanner tidens elv. Da hovedpersonen krøket seg sammen og rista og grein i sanddynene, vel, da gjorde jeg nesten det samme.
Kontaktpunkter, ja. En dansk familie, en mental og sensorisk minnebok fra det danske landskapet, en arbeiderklassebakgrunn, en sint og sliten mor som bruker siste rest av energi på å kritiserer og gjøre det klinkende klart hvor skuffet hun er over avkommet, en alltid vaktsom underdog plirende under huden, en reise fra «gølvet» og opp til bokhyllene, et klassekompass i kofferten, en politisk bevissthet, et ressurssterkt nettverk som har trua på deg og ser noe i deg (stort sett ubegripelig for deg selv/sjøl), en sult etter gode setninger, på leit etter et sannferdig språk, en angst for å bli avslørt, dømt, utstøtt. Sinne som skam, eller skam som sinne.
Etter Jeg forbanner tidens elv ba jeg universet tilgi meg. Så lovte jeg meg selv å huske dette: Den teksten eller forfatteren du ikke klikker med kan være akkurat den teksten eller forfatteren du trenger, men du er muligens ikke moden for det ennå. Du er dummere enn teksten og forfatteren helt til det motsatte er grundig bevist. Legg det fra deg og prøv igjen senere.
Så hva var greia med at jeg møtte ham ansikt til ansikt?
Vel, ingen kan kødde med deg som universet kan:
Det året Per Petterson mottok Brageprisen (2008) for Jeg forbanner tidens elv, ble prisen delt ut under en bokmesse på Lillestrøm. Fordi jeg hadde bakt inn alt jeg kunne oppdrive av emner om barne- og ungdomslitteratur i bachelorgraden min, fikk jeg jobb som koordinator i det som ble kalt «Barnekroken» på denne bokmessa. En vertinnejobb, hvis vi skal kalle en spade for en spade. Jeg ønsket folk velkommen der i Barnekroken, ryddet i putene hvor lesestunder ble holdt, plukket søppel, pekte ut veien til toalettet, tok imot forfatterne, satte på dem mikrofoner og holdt orden på det oppsatte programmet mens messa pågikk på andre siden av gardinen.
På kvelden lørdag var det Brageprisutdeling. Jeg gikk for det meste alene og storøyd rundt, spiste fra buffeten sammen med vennen som hadde skaffet meg jobben, stirret på all selvtilliten (tilsynelatende) rundt meg, og dro så tidlig hjem til barnevakten.
Jeg var ganske nyskilt og hadde Olivia hos meg denne helgen. Hun hadde falt ned fra en benk i barnehagen og knekt kragebeinet, derfor hadde hun høyrearmen i fatle og var litt dussemang. Søndag tok jeg henne med til siste dag på bokmessa og Barnekroken. Heseblesende gjennom Oslo S med en bag full av bøker og tegnesaker, kaffekrus, en vulgært stor smoothie til barnet, og ellers alt en småbarnsmor drasser på, slik kom vi oss på toget og dumpet andpustne ned…rett på andre siden av midtgangen fra Per Petterson. Han satt der helt alene med en blomsterbukett i fanget som han må ha fått kvelden før.
På denne tiden (og fremdeles) var Olivia en slag vandrende radio stilt inn på P2. Det var altså en del prat, men slett ikke bare uinteressant tomprat. Hun bød på detaljerte historier om folk hun hadde observert, avslørte ting hun hadde hørt og sett, og fulgte opp med en 4-årings refleksjoner rundt de konkrete tilfellene. Jeg vet ikke om Per fikk med seg den halvt invalidiserte P2-sendingen på andre siden av midtgangen, men han ble bokstavelig talt fanget midt i kaoset da vi skulle av samtidig som ham. Jeg sperret veien med hodet ned og rumpa opp for å knyte rosa sko som befant seg like ved siden av Pers, kanskje knurret jeg noe om at skoene måtte være så snille å stå stille, og plutselig hørte jeg P2 høyt og tydelig annonsere til han/ham vi hadde fanget: «Det er veldig mye jobb med små barn!»
Akk! Det ligger mye i den setningen som man som mor vil slippe å vite at ens 4-åring har tenkt. Eller følt! Men i det jeg reiser meg, rød og svett, ser Per rett på meg og smiler bak blomsterbuketten mens han sier: «Men det virker som det har gått bra.»
Noe sånn.
Jeg gleder meg til å lese den nyeste boka til Per Petterson som kom nå i høst, Du er hjemme nå. Den har fått blandede anmeldelser, men da husker jeg bare det jeg lovte meg selv den gangen i første runde som smart ass på Blindern: Du er dummere enn teksten og forfatteren helt til det motsatte er grundig bevist.
Ps: Bildet øverst er av P2 (som nå også studerer litteratur) og moren hennes, med kebab på kirketrappa til Paulus kirke, forleden en fin lørdag.
Lik dette:
Lik Laster inn...
Oppdag mer fra Maj-Britt Aagaard
Abonner for å få de siste innleggene sendt til din e-post.
«Men for første snikende gang er mannen jeg ser i speilet ikke den samme som han jeg har pleid å se. Han jeg ser nå, er han jeg ser på helt nye fotografier. Før følte jeg meg eldre enn han i speilet. Nå er det omvendt. Eller kanskje jeg har kommet i kapp med meg sjøl. Han jeg ser er han jeg er.»
(Per Petterson, Mitt Abruzzo. Journal 21.1–18.7.2021, Forlaget Oktober 2021.)
For mange år siden, mens jeg hadde min første runde som student i litteraturvitenskap på Blindern, hadde jeg også mitt første møte med forfatter Per Petterson. Både bøkene hans og mannen sjøl. Mer om møtet med mannen sjøl til slutt,
for først:
Jeg var i full sving på Blindern ganske tett på at Petterson slo igjennom internasjonalt. Dette var med Ut og stjæle hester, og det var prisdryss, intervjuer, panegyriske anmeldelser, longlists og shortlists på de mest anerkjente litterære prisene utaskjærs, og dessuten overraskende mange samtaler om boka rundt middagsbord der hjemme og lunsjbord på jobben. For til og med de som hadde såkalte vanlige jobber og bare leste i senga og på hytta kunne finne på å snakke med stjerner i øynene om Petterson og den sjukt fine boka hans. Kanskje bortsett fra et knippe kvinner på min egen alder som trakk på skuldrene og ikke fikk øye på magien. Men akkurat det sa vi ikke høyt til hvem som helst, for det hersket en global konsensus om at Petterson var the shit, og den som ikke forsto dét, forsto heller ikke hva kvalitetslitteratur var.
På denne tiden var jeg en akkurat like kjepphøy og nyfrelst student som de fleste andre akademikerspirer kan være i ubevoktede øyeblikk. Jeg hadde kronet meg selv og blitt opphøyet intellektuelt etter å ha lest vanskelig tilgjengelig litteratur, og ikke minst den nærmest utilgjengelige litteraturteorien. Russisk formalisme, fransk strukturalisme og nykritikk var ferdig tygget og fordøyd, og Homer og Vergil hadde man endelig forstått og kanskje dessuten klart å sette pris på. Derfor kunne jeg ikke for mitt bare liv forstå alt oppstyret rundt Pettersons form og stil, med et så enkelt språk at det ikke engang inkluderte objektsform for han. Kanskje jeg til og med kom i skade for å kalle hele oppstyret rundt Petterson for keiserens nye klær. Veldig nakent og naturlig, ja, men også veldig «ikke noe mer», liksom.
Hovmod står som kjent for fall, de unge skal bli eldre, og hvis de er heldige underveis på livsreisen, skal de også rekke å bli klokere.
Jeg kan nå si at jeg tilhører de heldige. Heldigvis.
Jeg vet ikke hvor jeg helt konkret fant den Petterson-boka som fikk isen til å smelte i det snødekte, ny-akademiske hjertet mitt, og samme kan det være, men antageligvis har jeg løftet den fra et sånt bord med bokstabler lett synlig midt i lokalet hos en bokhandlerkjede, bladd i den og dermed blitt så nysgjerrig at jeg kjøpte den. (Derfor er bokhandlerne så viktige. Derfor har de så mye makt og innflytelse over hva du og jeg oppdager, kjøper og leser. Jeg hadde nok ikke lett i hyllene etter mer Petterson, foråsidetsånn.)
Boka jeg fant var Månen over porten, og det var som å møte en gammel men ny venn. En for meg nesten usannsynlig kjærlighet oppsto til han/ham som jeg hadde himlet med øynene av tidligere. Alt han skrev i denne boka om å skrive og lese, poetikken hans, tikket inn som 10-poengere på lystavla mi. Jeg likte alt ved den og han/ham! Spesielt lot jeg meg besnære av Pers kjærlighet til Raymond Carver, en forfatter som også i meg hadde resonnert fra første setning som en syngende tibetansk bolle. Per, som jeg nå straks begynte å kalle ham for meg selv, var gått fra å være en lavmælt, kjedelig onkel jeg ikke ville ha til bords i familieselskap, til å bli min mest foretrukne samtalepartner under alle omstendigheter.
Dette skjedde i en tid hvor man ikke drev og googlet alt. I dag kunne jeg raskt funnet ut at Per og jeg har mange kontaktpunkter. Disse har jeg fått øye på smått om senn, etter at jeg slapp ham helt inn. Men det begynte altså med Månen over porten, og traff meg senere med full kraft da jeg leste romanen Jeg forbanner tidens elv. Da hovedpersonen krøket seg sammen og rista og grein i sanddynene, vel, da gjorde jeg nesten det samme.
Kontaktpunkter, ja. En dansk familie, en mental og sensorisk minnebok fra det danske landskapet, en arbeiderklassebakgrunn, en sint og sliten mor som bruker siste rest av energi på å kritiserer og gjøre det klinkende klart hvor skuffet hun er over avkommet, en alltid vaktsom underdog plirende under huden, en reise fra «gølvet» og opp til bokhyllene, et klassekompass i kofferten, en politisk bevissthet, et ressurssterkt nettverk som har trua på deg og ser noe i deg (stort sett ubegripelig for deg selv/sjøl), en sult etter gode setninger, på leit etter et sannferdig språk, en angst for å bli avslørt, dømt, utstøtt. Sinne som skam, eller skam som sinne.
Etter Jeg forbanner tidens elv ba jeg universet tilgi meg. Så lovte jeg meg selv å huske dette: Den teksten eller forfatteren du ikke klikker med kan være akkurat den teksten eller forfatteren du trenger, men du er muligens ikke moden for det ennå. Du er dummere enn teksten og forfatteren helt til det motsatte er grundig bevist. Legg det fra deg og prøv igjen senere.
Så hva var greia med at jeg møtte ham ansikt til ansikt?
Vel, ingen kan kødde med deg som universet kan:
Det året Per Petterson mottok Brageprisen (2008) for Jeg forbanner tidens elv, ble prisen delt ut under en bokmesse på Lillestrøm. Fordi jeg hadde bakt inn alt jeg kunne oppdrive av emner om barne- og ungdomslitteratur i bachelorgraden min, fikk jeg jobb som koordinator i det som ble kalt «Barnekroken» på denne bokmessa. En vertinnejobb, hvis vi skal kalle en spade for en spade. Jeg ønsket folk velkommen der i Barnekroken, ryddet i putene hvor lesestunder ble holdt, plukket søppel, pekte ut veien til toalettet, tok imot forfatterne, satte på dem mikrofoner og holdt orden på det oppsatte programmet mens messa pågikk på andre siden av gardinen.
På kvelden lørdag var det Brageprisutdeling. Jeg gikk for det meste alene og storøyd rundt, spiste fra buffeten sammen med vennen som hadde skaffet meg jobben, stirret på all selvtilliten (tilsynelatende) rundt meg, og dro så tidlig hjem til barnevakten.
Jeg var ganske nyskilt og hadde Olivia hos meg denne helgen. Hun hadde falt ned fra en benk i barnehagen og knekt kragebeinet, derfor hadde hun høyrearmen i fatle og var litt dussemang. Søndag tok jeg henne med til siste dag på bokmessa og Barnekroken. Heseblesende gjennom Oslo S med en bag full av bøker og tegnesaker, kaffekrus, en vulgært stor smoothie til barnet, og ellers alt en småbarnsmor drasser på, slik kom vi oss på toget og dumpet andpustne ned…rett på andre siden av midtgangen fra Per Petterson. Han satt der helt alene med en blomsterbukett i fanget som han må ha fått kvelden før.
På denne tiden (og fremdeles) var Olivia en slag vandrende radio stilt inn på P2. Det var altså en del prat, men slett ikke bare uinteressant tomprat. Hun bød på detaljerte historier om folk hun hadde observert, avslørte ting hun hadde hørt og sett, og fulgte opp med en 4-årings refleksjoner rundt de konkrete tilfellene. Jeg vet ikke om Per fikk med seg den halvt invalidiserte P2-sendingen på andre siden av midtgangen, men han ble bokstavelig talt fanget midt i kaoset da vi skulle av samtidig som ham. Jeg sperret veien med hodet ned og rumpa opp for å knyte rosa sko som befant seg like ved siden av Pers, kanskje knurret jeg noe om at skoene måtte være så snille å stå stille, og plutselig hørte jeg P2 høyt og tydelig annonsere til han/ham vi hadde fanget: «Det er veldig mye jobb med små barn!»
Akk! Det ligger mye i den setningen som man som mor vil slippe å vite at ens 4-åring har tenkt. Eller følt! Men i det jeg reiser meg, rød og svett, ser Per rett på meg og smiler bak blomsterbuketten mens han sier: «Men det virker som det har gått bra.»
Noe sånn.
Jeg gleder meg til å lese den nyeste boka til Per Petterson som kom nå i høst, Du er hjemme nå. Den har fått blandede anmeldelser, men da husker jeg bare det jeg lovte meg selv den gangen i første runde som smart ass på Blindern: Du er dummere enn teksten og forfatteren helt til det motsatte er grundig bevist.
Ps: Bildet øverst er av P2 (som nå også studerer litteratur) og moren hennes, med kebab på kirketrappa til Paulus kirke, forleden en fin lørdag.
Lik dette:
Oppdag mer fra Maj-Britt Aagaard
Abonner for å få de siste innleggene sendt til din e-post.