«Ingen snarveier og færre raske løsninger». Den øverste visjonen på lista over store tanker jeg hadde for 2025. Visjonen er fulgt, gevinsten er løst inn. Første semester på mastergraden i litteraturvitenskap er gjennomført. Tre semester gjenstår. Hvis du ikke skjønner hva jeg snakker om nå, så les dette innlegget.
La oss hoppe til konklusjonen med en gang: 2025 var akkurat slik jeg hadde ønsket. Nokia´n skinte i veska, ferdigleste bøker hopet seg vakkert opp, støv ble tørket av flere deler av hjernen, nye baner i samme hjerne ble skapt, ferske vennskap med likesinnede studenter oppsto, perspektivet endret seg, tålmodighet og utholdenhet vokste, uvesentligheter ble enda tydeligere som de uvesentligheter de er, og alltid har vært.
Å skrive og formulere seg presis ble en dyd. Faen så vanskelig!
Det vil være cocky å påstå at det var lett som en plett å være student igjen. Ikke så rart, over 15 år siden forrige gang hjerne og rompe ble presset inn i akademiske bukser, som nå også er overdrysset med blanke, digitale knapper, og frekke detaljer med borrelås av KI for den som ikke kan knyte lisser og snører. KI er akademisk borrelås. Praktisk i mange sammenhenger, men gir totalt forfall hvis ingen til slutt vet hvordan de skal knyte skolissene sine sjæl. Skal vi alle bare bruke gummistøvler? Eller tøfler?
Å lese seg opp på gammel og tung litteraturteori, som jeg bare hadde vage minner av fra tidlig 2000-tallet, parallelt med alt det nye, var som å stå opp etter et mangeårig sengeleie, for så å bygge opp slafsete muskulatur på nytt. At man bruker lengre tid på å tilegne seg ny kunnskap i voksen alder er ikke en myte. Men som voksen har man heldigvis livserfaring som kommer naturlig inn og hjelper til, i for eksempel analyse og refleksjon. Uansett, jeg har måttet jobbe hardt for å komme opp på et visst nivå. Jo, det var digg å kjenne at man lever.
2025 var det fineste og mest meningsfulle året på lenge.
Noe av det ubehagelige har vært å være like gammel som, eller eldre enn foreleserne jeg har hatt. Da har jeg følt meg for sent ute til livets mening. At jeg henger etter, burde vært på deres nivå nå. Så har jeg kjent meg litt fortapt. Er det noen vits, liksom? Dette ubehaget har mest vært noen korte blaff. Én enkel melbille i en to-kilos pose med ellers friskt mel. Oppskriften sier at jeg burde vært student da jeg var i 20-åra, sånn som datteren min. Men mange liv følger ikke oppskrifter, og folk kommer fra ulike hjem og oppvekstmiljøer. Skolen skaper en ganske trygg fellesarena med rammer, bestemte mål og veiledning, men dette oppløses når videregående er overstått. For dem uten trygge hjemmemiljø betyr det ofte at de slippes ut på dypt vann uten egentlig å ha lært å svømme ordentlig. De kan kanskje flyte en stund, men ikke svømme. Skolen og vennene var livbåten. Når det ikke lenger er der fra dag til dag, må de komme seg i land på egenhånd.
Det kan ta ekstra tid å lære seg crawl og butterfly på egenhånd. Man må også vite i hvilken retning man skal svømme. Men en vakker dag kravler man i land. Eller stiger opp på en pen badetrapp som noen elskelige personer har satt frem til deg. De så deg i kikkerten langt der ute. De har ventet, satt over kaffe.
Noen liv blir rørt ferdig sammen sent på kveld, av odde biter og rester. Det kan bli mye godt og smakfullt av slike improviserte og tilfeldige greier. Nattmat i dunkel belysning. Smelta ost og rømme på alt. Hva er alternativet? Kaste restene i søpla og legge seg sulten. Klage bittert over at det rumler i magen. Nei. Ikke et alternativ.
At unge medstudenter inviterte meg med på øl og kaffe og alskens, gjorde meg faktisk litt stolt. Helt i starten, da jeg satt på første velkomstmøte for masterstudenter og følte meg halvgammel, tenkte jeg at her blir jeg ensom, men det går bra, jeg har jo bøkene…og så skjedde det motsatte. Jeg har fått nye venner, både pur unge og på min egen alder. Berikelser! Den eneste som var en anelse opptatt av alderen min, var jeg selv. Det har jeg notert ned for å huske.
Fjellklatrere og tindebestigere har vært viktige inspirasjonskilder i 2025. Den norske dokumentarfilmen Trango anbefaler jeg til alle som vil lære noe om utholdenhet, stamina og prosess. Også NRKs serie Ekspedisjonen var fin som påfyll. Spesielt da «traktorkvinnen» Anne Lindmo (kvinne 50+) ble den eldste og eneste av kjendisene som faktisk klarte å karre seg høyest opp på verdens kaldeste fjell, Denali i Alaska. Dag O. Hessens bok om den nordnorske forfatteren, filosofen og fjellklatreren Zappfe har jeg også varmet meg på, mens jeg peste meg oppover i bunkene med bøker.
Jeg vet ikke hvor mange timer det ble på lesesalsplassen der i åttende etasje. Klokketimer evaporerte. Ofte var jeg den første som skrudde på lyset mandag morgenen, og den siste som sjekket at støpselet til vannkokeren på pauserommet var trukket ut fredag kveld da jeg endelig dro hjem. Jeg ble mer distré. Glemte mye av det som ikke hadde med lesestoffet å gjøre. Kunne være totalt åndsfraværende i den praktiske hverdagen. Veldig ulikt meg. Mannen min frydet seg. Kona, det praktiske orakelet, kjøkkenets ekle besserwisser var forvandlet til en surrete medsammensvoren i klumsing rundt de mer verdslige ting. Endelig to voksne som ikke ante om det fantes pålegg eller noe i kjøleskapet som kunne brukes til middag! I rørende vakker tosomhet gikk vi hånd-i-hånd rundt på parketten og pep som hjelpeløse kattunger, hvor er brillene mine, hvor er mobilen min, når er den festen vi er invitert til igjen, har vi brød, hva skal vi spise, hvorfor har vi ikke rene truser? En fersk romantikk snek seg på oss. Vi blomstret i vårt nye praktisk inkompetente fellesskap. Ga sammen blankt faen i en hel del, og feiret det hyppig med romantiske og impulsive middager i studentkantina Fredrikke, der gode samtaler fløt og rugget frem og tilbake over lunken middagsmat på kantinebrett, som elskende par i vannsenger, samtidig som vi vred oss på stolene i vårer skitne underbukser.
(Studentkafeteriaen Fredrikke er faktisk ikke så verst. Og lunsjbuffeten i det såkalte SV-bygget er beint fram sublim.)
(Det med de skitne underbuksene er bare et litterært grep; hyperbole. Og ren fiksjon, ikke engang autofiksjon. Vi er nyvaskede personer i skinnende rene underbukser, og kan trygt inviteres til sosiale lag.)
Hver time i Blinderns retro-interiør har føltes som en spleisegave fra velferdssamfunnet, mannen min, datteren min, min eks-svigermor, gode gamle venner og meg selv. I et annet land, i en annen tid, ville det jeg gjør nå vært ganske umulig.
(Legg merke til hvordan jeg skriver i svært korte avsnitt, så lesingen skal føles mer som scrolling, ikke langlesning. Snedig, eh?)
«Utvidelsen av kunnskapsbanken, sammen med mestringsfølelsen når man ikke gir seg, løfter en til nye høyder», rapporterer Kvinne og student på 50+
Hvis Kvinne og student på 50+ kan tillate seg å tegne større linjer, vil hun si at høyere utdannelse, som også er fri fra partipolitisk innblanding, er nøkkelen til likestilling, utjevning av sosiale forskjeller, frihet og demokrati. Samtidig vil hun minne om at utdannelsen ikke er to potter piss verdt hvis KI får løse alle oppgavene. «Veien er målet», sier hun vennlig, og angrer straks på valget av en så bløt selvhjelpsklisjé.
I midten av desember leverte jeg en semesteroppgave om romanen Kusamakura, av den japanske Meiji-forfatteren Natsume Sōseki. Romanen ble kanskje den viktigste jeg leste i 2025, og sto på pensum i et emne som kaller seg «Verdenslitteratur», som beskriver seg slik på UiOs hjemmeside: Emnet diskuterer «verdenslitteratur» som en historisk idé og som forskningsobjekt. Diskusjonen omfatter problemstillinger knyttet til kanonisering, kvalitet, kjønn, rase, oversettelse, globalisering og postkolonialisme.»
Ikke lenge etterpå klippet jeg av meg håret, nesten rituelt. Hos frisør, tross alt, jeg er ikke gal. Så tok jeg buss til Stockholm, bodde på flott hotell, og feiret jul med mannen min og kjøttboller i fløtesaus.
Det er en noe slitt frase at verden åpner seg for den som leser skjønnlitteratur (og bøker generelt), men det er altså helt sant. Noen påstår også at man utvikler empati. Det er jeg mer usikker på, men større forståelse og innsikt i liv og mennesker som er forskjellig fra en selv, vil definitivt blomstre. Derfor foreslår jeg å lese mer av «verdenslitteraturen» utenfor den vestlige tradisjonen i 2026.
8,3 milliarder mennesker i verden. Hvorfor tror «vi» at «vi» er sentrum for alle disse milliardene av pustende, levende, søkende, tenkende individer? Les flere bøker skrevet av forfattere som ikke ser på Vesten som sentrum, men som periferi. La deg så forbløffe over hvor mye gjenkjennelig du faktisk finner i disse tekstene og historiene likevel.
Jeg ble utsatt for en sånn forbløffelse med Kusamakura. Skrevet av en mann på andre siden av kloden for 120 år siden. Natsume Sōsekis observasjoner av verden fikk meg til å utbryte ja, akkurat sånn er det!! samtidig med at det ene etter det andre som jeg ikke ante noen ting om åpenbarte seg.
Historien tar for seg en kunstner som legger ut på en vandring i de japanske fjellene for å søke ny inspirasjon og ro. Landet har akkurat åpnet opp for Vesten etter å ha vært lukket i 200 år, og kunstneren, som forfatteren selv, er vendt tilbake til Japan etter å ha bodd i London en periode, en mildt sagt blandet opplevelse. Hjemme igjen vil han nå utforske hva som skaper god kunst og litteratur, og hvordan følelser kan formidles med en slags intellektuell distanse, som likevel vil berøre mange og løfte det hele opp på et mer kunstnerisk nivå. Han vil ikke knele for Vestens støyende påvirkning som buldrer innover landegrensene med industrialisering, globalisert markedsøkonomi og modernitet, og som drar med seg språklig homogenisert og klisjéfylt underholdning, spekket i flesket med vulgariteter og plumpe selvfølgeligheter. Men samtidig som han står der stolt og bredbeint i sitt japanske verdenssentrum, er det noe i den nye og fremdeles ukjente verden han ikke kan unngå å la seg inspirerer av. Nye impulser treffer ham hist og her som Amors piler, utvider refleksjonsrommet og beriker den kunstneriske utforskningen. Et paradoks! Sur-søt saus! Pølse med rekesalat! Så språklig vakkert formildet (jeg stoler blindt på Meredith McKinneys oversettelse) at du kan slå opp tilfeldig nesten hvor som helst i teksten og bli fanget av poesien.
Avisene skriver at boksalget øker, rekordmange søker seg til skrivekunststudier, og da jeg var innom sosiale medier etter nyttårsaften bugnet det i feeden av boktips fra venner og bekjente, sammen med bekjennelser av hvordan man hadde tatt bevisste grep for å lese mer i året som gikk. Mange oppga antall bøker som var fortært, ikke sjelden et imponerende antall, og jeg ropte «halleluja!».
Siste punkt på visjonslisten for 2025 var «skrive fritt på bloggen, utvide formen og ta særpreget tilbake.» Denne teksten er et forsøk på akkurat det.
Et godt nytt år til dere alle!
«And when difficulties intensify, you find yourself longing to leave that world and dwell in some easier one – and then, when you understand at last that difficulties will dog you wherever you may live, this is when poetry and art are born.» (Natsume Sōseki, Kusamakura)
«Ingen snarveier og færre raske løsninger». Den øverste visjonen på lista over store tanker jeg hadde for 2025. Visjonen er fulgt, gevinsten er løst inn. Første semester på mastergraden i litteraturvitenskap er gjennomført. Tre semester gjenstår. Hvis du ikke skjønner hva jeg snakker om nå, så les dette innlegget.
La oss hoppe til konklusjonen med en gang: 2025 var akkurat slik jeg hadde ønsket. Nokia´n skinte i veska, ferdigleste bøker hopet seg vakkert opp, støv ble tørket av flere deler av hjernen, nye baner i samme hjerne ble skapt, ferske vennskap med likesinnede studenter oppsto, perspektivet endret seg, tålmodighet og utholdenhet vokste, uvesentligheter ble enda tydeligere som de uvesentligheter de er, og alltid har vært.
Å skrive og formulere seg presis ble en dyd. Faen så vanskelig!
Det vil være cocky å påstå at det var lett som en plett å være student igjen. Ikke så rart, over 15 år siden forrige gang hjerne og rompe ble presset inn i akademiske bukser, som nå også er overdrysset med blanke, digitale knapper, og frekke detaljer med borrelås av KI for den som ikke kan knyte lisser og snører. KI er akademisk borrelås. Praktisk i mange sammenhenger, men gir totalt forfall hvis ingen til slutt vet hvordan de skal knyte skolissene sine sjæl. Skal vi alle bare bruke gummistøvler? Eller tøfler?
Å lese seg opp på gammel og tung litteraturteori, som jeg bare hadde vage minner av fra tidlig 2000-tallet, parallelt med alt det nye, var som å stå opp etter et mangeårig sengeleie, for så å bygge opp slafsete muskulatur på nytt. At man bruker lengre tid på å tilegne seg ny kunnskap i voksen alder er ikke en myte. Men som voksen har man heldigvis livserfaring som kommer naturlig inn og hjelper til, i for eksempel analyse og refleksjon. Uansett, jeg har måttet jobbe hardt for å komme opp på et visst nivå. Jo, det var digg å kjenne at man lever.
2025 var det fineste og mest meningsfulle året på lenge.
Noe av det ubehagelige har vært å være like gammel som, eller eldre enn foreleserne jeg har hatt. Da har jeg følt meg for sent ute til livets mening. At jeg henger etter, burde vært på deres nivå nå. Så har jeg kjent meg litt fortapt. Er det noen vits, liksom? Dette ubehaget har mest vært noen korte blaff. Én enkel melbille i en to-kilos pose med ellers friskt mel. Oppskriften sier at jeg burde vært student da jeg var i 20-åra, sånn som datteren min. Men mange liv følger ikke oppskrifter, og folk kommer fra ulike hjem og oppvekstmiljøer. Skolen skaper en ganske trygg fellesarena med rammer, bestemte mål og veiledning, men dette oppløses når videregående er overstått. For dem uten trygge hjemmemiljø betyr det ofte at de slippes ut på dypt vann uten egentlig å ha lært å svømme ordentlig. De kan kanskje flyte en stund, men ikke svømme. Skolen og vennene var livbåten. Når det ikke lenger er der fra dag til dag, må de komme seg i land på egenhånd.
Det kan ta ekstra tid å lære seg crawl og butterfly på egenhånd. Man må også vite i hvilken retning man skal svømme. Men en vakker dag kravler man i land. Eller stiger opp på en pen badetrapp som noen elskelige personer har satt frem til deg. De så deg i kikkerten langt der ute. De har ventet, satt over kaffe.
Noen liv blir rørt ferdig sammen sent på kveld, av odde biter og rester. Det kan bli mye godt og smakfullt av slike improviserte og tilfeldige greier. Nattmat i dunkel belysning. Smelta ost og rømme på alt. Hva er alternativet? Kaste restene i søpla og legge seg sulten. Klage bittert over at det rumler i magen. Nei. Ikke et alternativ.
At unge medstudenter inviterte meg med på øl og kaffe og alskens, gjorde meg faktisk litt stolt. Helt i starten, da jeg satt på første velkomstmøte for masterstudenter og følte meg halvgammel, tenkte jeg at her blir jeg ensom, men det går bra, jeg har jo bøkene…og så skjedde det motsatte. Jeg har fått nye venner, både pur unge og på min egen alder. Berikelser! Den eneste som var en anelse opptatt av alderen min, var jeg selv. Det har jeg notert ned for å huske.
Fjellklatrere og tindebestigere har vært viktige inspirasjonskilder i 2025. Den norske dokumentarfilmen Trango anbefaler jeg til alle som vil lære noe om utholdenhet, stamina og prosess. Også NRKs serie Ekspedisjonen var fin som påfyll. Spesielt da «traktorkvinnen» Anne Lindmo (kvinne 50+) ble den eldste og eneste av kjendisene som faktisk klarte å karre seg høyest opp på verdens kaldeste fjell, Denali i Alaska. Dag O. Hessens bok om den nordnorske forfatteren, filosofen og fjellklatreren Zappfe har jeg også varmet meg på, mens jeg peste meg oppover i bunkene med bøker.
Jeg vet ikke hvor mange timer det ble på lesesalsplassen der i åttende etasje. Klokketimer evaporerte. Ofte var jeg den første som skrudde på lyset mandag morgenen, og den siste som sjekket at støpselet til vannkokeren på pauserommet var trukket ut fredag kveld da jeg endelig dro hjem. Jeg ble mer distré. Glemte mye av det som ikke hadde med lesestoffet å gjøre. Kunne være totalt åndsfraværende i den praktiske hverdagen. Veldig ulikt meg. Mannen min frydet seg. Kona, det praktiske orakelet, kjøkkenets ekle besserwisser var forvandlet til en surrete medsammensvoren i klumsing rundt de mer verdslige ting. Endelig to voksne som ikke ante om det fantes pålegg eller noe i kjøleskapet som kunne brukes til middag! I rørende vakker tosomhet gikk vi hånd-i-hånd rundt på parketten og pep som hjelpeløse kattunger, hvor er brillene mine, hvor er mobilen min, når er den festen vi er invitert til igjen, har vi brød, hva skal vi spise, hvorfor har vi ikke rene truser? En fersk romantikk snek seg på oss. Vi blomstret i vårt nye praktisk inkompetente fellesskap. Ga sammen blankt faen i en hel del, og feiret det hyppig med romantiske og impulsive middager i studentkantina Fredrikke, der gode samtaler fløt og rugget frem og tilbake over lunken middagsmat på kantinebrett, som elskende par i vannsenger, samtidig som vi vred oss på stolene i vårer skitne underbukser.
(Studentkafeteriaen Fredrikke er faktisk ikke så verst. Og lunsjbuffeten i det såkalte SV-bygget er beint fram sublim.)
(Det med de skitne underbuksene er bare et litterært grep; hyperbole. Og ren fiksjon, ikke engang autofiksjon. Vi er nyvaskede personer i skinnende rene underbukser, og kan trygt inviteres til sosiale lag.)
Hver time i Blinderns retro-interiør har føltes som en spleisegave fra velferdssamfunnet, mannen min, datteren min, min eks-svigermor, gode gamle venner og meg selv. I et annet land, i en annen tid, ville det jeg gjør nå vært ganske umulig.
(Legg merke til hvordan jeg skriver i svært korte avsnitt, så lesingen skal føles mer som scrolling, ikke langlesning. Snedig, eh?)
«Utvidelsen av kunnskapsbanken, sammen med mestringsfølelsen når man ikke gir seg, løfter en til nye høyder», rapporterer Kvinne og student på 50+
Hvis Kvinne og student på 50+ kan tillate seg å tegne større linjer, vil hun si at høyere utdannelse, som også er fri fra partipolitisk innblanding, er nøkkelen til likestilling, utjevning av sosiale forskjeller, frihet og demokrati. Samtidig vil hun minne om at utdannelsen ikke er to potter piss verdt hvis KI får løse alle oppgavene. «Veien er målet», sier hun vennlig, og angrer straks på valget av en så bløt selvhjelpsklisjé.
I midten av desember leverte jeg en semesteroppgave om romanen Kusamakura, av den japanske Meiji-forfatteren Natsume Sōseki. Romanen ble kanskje den viktigste jeg leste i 2025, og sto på pensum i et emne som kaller seg «Verdenslitteratur», som beskriver seg slik på UiOs hjemmeside: Emnet diskuterer «verdenslitteratur» som en historisk idé og som forskningsobjekt. Diskusjonen omfatter problemstillinger knyttet til kanonisering, kvalitet, kjønn, rase, oversettelse, globalisering og postkolonialisme.»
Ikke lenge etterpå klippet jeg av meg håret, nesten rituelt. Hos frisør, tross alt, jeg er ikke gal. Så tok jeg buss til Stockholm, bodde på flott hotell, og feiret jul med mannen min og kjøttboller i fløtesaus.
Det er en noe slitt frase at verden åpner seg for den som leser skjønnlitteratur (og bøker generelt), men det er altså helt sant. Noen påstår også at man utvikler empati. Det er jeg mer usikker på, men større forståelse og innsikt i liv og mennesker som er forskjellig fra en selv, vil definitivt blomstre. Derfor foreslår jeg å lese mer av «verdenslitteraturen» utenfor den vestlige tradisjonen i 2026.
8,3 milliarder mennesker i verden. Hvorfor tror «vi» at «vi» er sentrum for alle disse milliardene av pustende, levende, søkende, tenkende individer? Les flere bøker skrevet av forfattere som ikke ser på Vesten som sentrum, men som periferi. La deg så forbløffe over hvor mye gjenkjennelig du faktisk finner i disse tekstene og historiene likevel.
Jeg ble utsatt for en sånn forbløffelse med Kusamakura. Skrevet av en mann på andre siden av kloden for 120 år siden. Natsume Sōsekis observasjoner av verden fikk meg til å utbryte ja, akkurat sånn er det!! samtidig med at det ene etter det andre som jeg ikke ante noen ting om åpenbarte seg.
Historien tar for seg en kunstner som legger ut på en vandring i de japanske fjellene for å søke ny inspirasjon og ro. Landet har akkurat åpnet opp for Vesten etter å ha vært lukket i 200 år, og kunstneren, som forfatteren selv, er vendt tilbake til Japan etter å ha bodd i London en periode, en mildt sagt blandet opplevelse. Hjemme igjen vil han nå utforske hva som skaper god kunst og litteratur, og hvordan følelser kan formidles med en slags intellektuell distanse, som likevel vil berøre mange og løfte det hele opp på et mer kunstnerisk nivå. Han vil ikke knele for Vestens støyende påvirkning som buldrer innover landegrensene med industrialisering, globalisert markedsøkonomi og modernitet, og som drar med seg språklig homogenisert og klisjéfylt underholdning, spekket i flesket med vulgariteter og plumpe selvfølgeligheter. Men samtidig som han står der stolt og bredbeint i sitt japanske verdenssentrum, er det noe i den nye og fremdeles ukjente verden han ikke kan unngå å la seg inspirerer av. Nye impulser treffer ham hist og her som Amors piler, utvider refleksjonsrommet og beriker den kunstneriske utforskningen. Et paradoks! Sur-søt saus! Pølse med rekesalat! Så språklig vakkert formildet (jeg stoler blindt på Meredith McKinneys oversettelse) at du kan slå opp tilfeldig nesten hvor som helst i teksten og bli fanget av poesien.
Kusamakura kan kjøpes her!
Avisene skriver at boksalget øker, rekordmange søker seg til skrivekunststudier, og da jeg var innom sosiale medier etter nyttårsaften bugnet det i feeden av boktips fra venner og bekjente, sammen med bekjennelser av hvordan man hadde tatt bevisste grep for å lese mer i året som gikk. Mange oppga antall bøker som var fortært, ikke sjelden et imponerende antall, og jeg ropte «halleluja!».
Siste punkt på visjonslisten for 2025 var «skrive fritt på bloggen, utvide formen og ta særpreget tilbake.» Denne teksten er et forsøk på akkurat det.
Et godt nytt år til dere alle!
«And when difficulties intensify, you find yourself longing to leave that world and dwell in some easier one – and then, when you understand at last that difficulties will dog you wherever you may live, this is when poetry and art are born.» (Natsume Sōseki, Kusamakura)
Lik dette:
Oppdag mer fra Maj-Britt Aagaard
Abonner for å få de siste innleggene sendt til din e-post.