Frihet i et lite tastetrykk

Første påskedag slettet jeg helt mine kontoer hos Meta. Både Facebook og Instagram. Med dem forsvant også Messenger. 

Hvorfor?

Noe som en gang var ganske gøy, opplysende, nyttig, viktig eller fornuftig, er ikke lenger det. Jeg beholdt kontoene mine selv om jeg ga meg selv sparken som mat-influenser i fjor, men til slutt så jeg ikke lenger poenget. Plattformene og folka bak dem bare provoserer meg med deres iskalde, grådige, kyniske bedrifter, som tjener avskyelig mye penger og sentrerer makten der den ikke burde sentreres. 

Å ha profil eller konto hos en bedrift jeg ikke stoler på, ikke liker verdiene til, ikke mener har rent mel i posen, ville være dumskap av reneste sort. Det er lite eller ingen ting igjen hos Metas plattformer som gir meg glede eller gjør meg til et bedre menneske. Et hvert bitte lite besøk jeg har gjort på face eller insta det siste året, har endt med irritasjon eller stress. En følelse av å bli brukt. Brukt til noe jeg ikke aner hva er, og som ingen egentlig aner hva er. De er jo umulige å få i tale hvis man har kritiske spørsmål, noe utallige journalister har fått erfare.

Bloggen Spiselandslaget, her jeg sitter og skriver nå, vil fremdeles være her for deg som trenger inspirasjon og oppskrifter.

Apropos oppskrifter, i går laget jeg for første gang på lenge min egen toskanske tomat- og brødsuppe (pappa al pomodoro). Hvis du har den siste kokeboka mi Kjøkkonomisk, (nå 199,- hos Norli) så finnes oppskriften der, men du skal jammen få den gratis av meg her: Pappa al pomodoro.

Det satt overraskende langt inne å skulle slette nesten 22 000 Instagram-følgere, det skal jeg innrømme. Samtidig føles det som å bli befridd fra illusjonene som er skapt av en nådeløs, utspekulert bedrift, som i mars ble dømt til å betale 3 millioner dollar til en kvinne som mente de med viten og vilje hadde gjort henne avhengig av plattformene deres da hun var ung.

Les saken hos NRK her: Kvinne vant historisk rettssak mot Meta og Google.

I land etter land innføres strengere regler og oppsyn med hvordan SoMe brukes av barn og unge, og hvordan de målrettet skor seg på å gjøre mennesker avhengige. 

Frihetsfølelsen jeg har hatt de to små døgnene etter sletting av SoMe, har vært så markant at jeg lurer på om det kan være sant, eller om jeg innbiller meg ting. Mannen min gikk ut fra Metas plattformer for et par måneder siden, og har mumlet mye om «en ny frihet». Men jeg har tenkt at det var noe han ønsket å føle, mer enn at det var reelt. Men det stemmer, altså.

Jeg har prøvd å grave i hva lettelsen kan forklares med. Kanskje er det en følelse av å ikke bli overvåket lenger, ikke sitte fanget i et selskap med alt for mange gjester som babler i munnen på hverandre, ikke ta bevisst eller underbevisst stilling til alt viss vass som en feed serverer, kommentarfeltene, herregud kommentarfeltene!! Å slippe å formulere motargumenter eller oppdateringer selv om jeg ikke ville poste det (det skjer i hodet uten at man er bevisst på det), ikke være manipulert inn i den minste lille flik av ting som egentlig ikke angår meg, eller som er rene selvfølgeligheter jeg ikke trenger å minnes på flere ganger hver bidige dag av kjente, kjære og vilt fremmede.

Annonsekjøret til Meta orker jeg ikke gå inn på. Jeg har ikke møtt ett eneste menneske som synes det beriker dem.

Nyt våren, og virkeligheten, kjære du! Og sett gjerne på den gode, gamle Waterboys-låta «This is the Sea», fra albumet med samme navn. Lytt til teksten. Eller les vokalist og låtskriver Mike Scotts tekst her og bli inspirert. 

(P.S: På vei nedover livets elv, studerte Mike Scott engelsk litteratur og filosofi ved universitetet i Edinburgh, før musikken tok ham med seg til havet.)

This is the Sea (Mike Scott, 1985)

These things you keep
You better throw them away
Turn your back
On your soulless days

Once you were tethered
Now you are free
Once you were tethered
Now you are free
That was the river
This is the sea

If you’re feeling weary
Maybe been alone too long
Or else you’ve been suffering from
A few too many plans that have gone wrong

And you’re trying to remember
How fine your life used to be
Running around banging your drum
Like it’s nineteen-seventy-three
Well that was the river
This is the sea

You say you’ve got trouble
You say you’ve got pain
You say you’ve got nothin’ to hold on to
Nothing to trust, nothing but chains

You’ve been scouring your conscience
And raking through your memory
Scouring your conscience
And raking through your memory
But that was the river
This is the sea

I can see you wavering
As you try to decide
You’ve got a war in your head
And it’s tearing you up inside

You’re trying to make sense
Of something that you just don’t see
You’re trying to make sense now
And you know you once held the key
But that was the river
This is the sea

Now I hear there’s a train
It’s coming down the line
It’s yours if you hurry
You’ve got still enough time
And you don’t need no ticket
And you don’t pay no fee

You don’t need a ticket
You don’t pay a fee
That was the river
This is the sea