Takk for i aften! (jeg «glemte» å si det)

Ble hun syk? Står hun i et brudd? Har hun det ikke bra? Hvorfor er hun så stille? 

Hun har det bedre enn på lenge. Det er som med barn: Stille når de holder på med noe spennende og gøy (kanskje ulovlig), viktig for dem, skylapper og flow. Intet nytt kan være godt nytt.

Kjærligheten i ekteskapet er intakt, ungen min bor, jobber og lever på et 1500-talls slott for kunstnere i Italia, god mat lages hver dag hjemme i Oslo, ofte fra egne bøker og egen blogg, hundrevis av oppskrifter der, spiser også ute, og dachsen fylte 12 år, er pen og blank i pelsen i vårsola.

Jeg fikk en melding på Instagram, fra en følger som lurte på om jeg har det bra. Hun savnet Fransk Fredag. Det var hyggelig, takk!

Svar: Jeg har flyttet livet mitt ut, nei vent, jeg har flyttet livet mitt inn i den virkelige verden. Jeg er midt inni min egen verden, ved kjernen, kan man si. Her gjør jeg akkurat det jeg selv har lyst til, når jeg har lyst til det, uten å forklare eller forsvare, uten behov for å dele det på nett og sosiale medier.

Det tok noen uker og en ny Nokia, men til slutt klarte jeg å avvende meg overraskende godt fra omverdens umiddelbare bifall til min gjøren og laden. For en person med et skjørt selvbilde, har det vært en tidvis vrien jobb. Lære å ta hensyn til egne behov, ta seg selv på alvor. Innrømme at ytre bekreftelse fra SoMe har vært en krykke som har gitt skjevt og vondt ganglag, i stedet for støtte. Men nå kan jeg si: Takk for applausen, jeg koker´n i sausen!

Plutselig, i februar, hadde jeg ikke lyst til å oppdatere noe som helst hverken på blogg, Instagram eller Facebook. Mest av alt de to sistnevnte, som jeg mener er digitalt hjemmebrent i fri flyt. Etter litt leting fant jeg det jeg trengte: Ro og nytt fokus. Det hadde fordampet i den evige scrollingen i andres oppdateringer, annonseringer, kunngjøringer og innsalg.

Det kan skape forvirring når noen brått forsvinner fra den digitale verden. Vi er blitt så vant til å se «alt og alle» til enhver tid, eller få en høflig forklaring hvis folk forlater det digitale selskapet for en stund. Men jeg har ikke hatt noe behov for å annonsere at nå drar jeg hjem, takk for i aften, kos dere, ses kanskje i morgen. Det gjør jeg heller ikke på fest, hvis folk er i full sving på dansegulvet og tilsynelatende har det gøy. Hvem er jeg til å avbryte moroa?

Sakte, grublende, stille vendt innover. Uproduktiv uten skam, mens jeg ser sur ut i trynet og er glad inni. Bort fra andres forventninger, eller rettere sagt: antagelser om hva andres forventninger kan være. Bort fra målinger av likes, delinger, views, content og salg av hva nå enn det måtte være. Lei av iscenesettelse og rollespill for å oppnå noe. Uansett hvor ekte og genuint det fremstår, eller er ment som, uansett hvor lite gjennomarbeidet eller blankpolert det er: Iscenesettelse. Jeg elsker historiefortelling, men ikke som i reklame og markedsføring. Denne typen formidling har vokst på oss alle, sammen med tiden vi har tilbragt i sosiale medier. Hadde vi fått ta en titt i krystallkula for ti år siden, hadde vi ikke trodd det var sant. Vi hadde himlet med øynene og gjespet, slik man gjør av reklamen før filmen starter på kino. Man ser det ikke når man er en del av det og står midt inni støyen. Men hvis man fjerner seg fra det en stund, og så stikker nesa innom igjen, da er det som å komme klinkende edru til en fest, hvor de andre har holdt på i flere timer og er i full sving. 

De kloke skjønte sikkert at noe var i gjære i vinter, da jeg spurte på Instagram: Hvorfor følger dere Spiselandslaget?

Jeg burde vært ærligere og heller spurt meg selv: Hvorfor skriver og poster du fremdeles som Spiselandslaget? Hva gir det deg nå? Du gjør det helt gratis, så svar ærlig: Hvorfor fortsetter du, time etter time?

Fordi det har vært lett å fortsette med noe så innarbeidet. Det har vært givende og utviklende, frem til nå. Fordi jeg er redd for å gjøre dette andre som hvisker til meg, men som jeg ikke vet om jeg blir like god på. Dette som ikke krever gjøgling og utestemme, men usynlig, langvarig stillhet og konsentrasjon, skjult for andre. Finnes jeg da, hvis «ingen» ser meg?

Å starte en matblogg i 2012, hjalp meg de siste meterne ut av en mørk tunnel. Kort oppsummert: En stund før jeg kastet meg ut i blogglandskapet, ble jeg utredet for hjernesvulst. Det viste seg til slutt å ikke være hjernesvulst, men at jeg var blitt kokko av stress. Eller utbrent som det heter (da jeg var barn kalte man det nervesammenbrudd.) Jeg var i slutten av 30-åra, alenemor for et barnehagebarn på deltid, hadde to jobber ved siden av fulltidsstudier i litteratur, pjuskete økonomi, et uheldig kjærlighetsliv. Å skrive fritt om ditt og datt og mat for et dusin lesere på bloggen i 2012, ble et uendelig stort, deilig, kreativt frirom. På ingen måter heseblesende snappy-snappy, happy-happy, eller nøye kalkulert slik denne typen formidling ofte er i dag. Jeg var ikke bevisst på det da, og jeg planla aldri å gjøre det til en karriere, jeg bare fulgte et slags kreativt overlevelsesinstinkt.

Det er noe lignende som skjer igjen nå, i en alder av 51, men med et helt annet arsenal av ressurser. Et nytt stikkord i livet mitt er igjen blitt ropt ut, og da vet jeg at man får komme seg på før det er for sent. Skriv! Les! Lev! Grav dypere! Lek friere! Vær her! hører jeg. Heldigvis trenger jeg ikke få symptomer på hjernesvulst for å skjønne at jeg skal omrokkere i livet nå.

Å slette appene for sosiale medier, gir skremmende resultater. Når timeglasset dukker opp på smarttelefonen en gang i uka og forteller deg hva skjermtiden din har vært, er det en ørefik. Å se at tiden min er redusert fra fire timer daglig, til halvannen time, gir innsikt i hvor dypt menneskelig og dust jeg faktisk er. Et sårbart og lurbart menneske med en hjerne som utvikler seg saktere enn teknologien, en som kan bli avhengig av det vi advarer barn og unge mot.

Ikke ulikt andre som har rapportert fra tiden etter at de tok skjermgrep, har jeg nå også lest ekstremt mye mer, gått langt oftere på kino, brukt mer tid på fysiske møter med mennesker av kjøtt og blod, bare tenkt i taushet, gjort yoga, og kanskje viktigst: beveget meg nærmere en type skriving som jeg tidligere har gått i store sirkler utenom, fordi jeg følte at jeg hadde tusen øyne i nakken, lot meg selv så deilig distrahere av mobilen hver gang jeg støtte på et hinder som måtte overvinnes.

Jeg har sluttet å bruke samlebåndet Instagram som tredemølle. Løpe og svette mens jeg legger ut en mer eller mindre kuratert miks av både skitt og kanel. Alt bare for å klamre meg fast i folks allerede utslitte bevissthet, oppmerksomheten deres dekket av tykk træl. Denne frykten for å gå glipp av noe i livet hvis jeg ikke «bruker mulighetene sosiale medier gir». Underbevisst redd for å miste folks interesse, forsvinne fra folks bevissthet, tape terreng hvis jeg trekker meg tilbake; den frykten er ikke lenger min. 

«Men du sitter jo allerede på en gullgruve!» utbrøt en venn og mentor av datteren min, (mentor i skriving, ikke selvpromotering og algoritmer). Det var under en middag og jeg hadde mumlet noe om at jeg ikke orker å drive med matformidling på denne måten lenger, være såkalt influenser. Jeg er tom, ferdig der. Jeg vil skrive annet, drive med andre ting. For en som denne kunstneren, en «forfatternes forfatter», var tanken på å ha et publikum på 22 000 mennesker/potensielle bokkjøpere i hånda, besnærende. Men her er det sure: jeg når ikke ut til alle mine 22 000 følgere med mine innlegg. Det sørger algoritmene til Meta for at jeg ikke gjør. Jeg har ikke 22 000 mennesker i hånda, kanskje bare 200, mens resten sitter på taket og driter, fantaserer om meitemark og tenker på hvor slitsomt det er å fly til Syden hver høst.

I en alder av 60+ vurderte min datters solid etablerte forfattervenn nå å få seg en Instagramkonto. Jeg vet ikke om jeg skrek det, eller om jeg bare tenkte det, men jeg følte det i hvertfall intens, av empati og en slags kjærlighet: Neiiii, ikke gjør det! Du skjønner ikke hvor mye tid og oppmerksomhet du gradvis kommer til å kaste bort! Du blir slukt! Skap heller kunst! Bedriv litteratur! Vær i ditt eget liv, i din boble, i andres skrivende utvikling, i fysiske møter, fortsett med nærværet ditt, bøkene dine som kommer og kommer! Føkk Instagram! Det er Hybris og Narcissus som knuller hverandre blinde i øyehulene. Det stjeler av det eneste du har fått fra fødselen som har noen reell verdi: Tid! Liv! Autensitet! Originalitet! Tilstedeværelse! Frihet! Insta og dess like ser ut som sjokoladesaus, men det er dessverre for det meste kloakk.

Hvis dere visste hvor mye tid det tar å lage godt matinnhold til sosiale medier helt alene….og hvor mye tid og tanker det stjeler etterpå, når man lurer på hvor mange som har sett det, likt det, delt og kommentert det…hvor mange som kanskje vil kjøpe boka som resultat av det man la ut…hvordan forlaget håper at 22 000 følgere skal måpe og kaste penger etter boka når man promoterer den i egne kanaler…og hvor undrende man sitter igjen noen ganger, på samme måte som man undrer seg over at folk vil kjøpe og spise Grandiosa, fremfor å mekke spaghetti med fløte, hvitløk og spinat «på en travel tirsdag».

Hvorfor har ikke flere sett, likt, kjøpt, delt? Alle som bruker sosiale medier, vil etter en stund kjenne på det samme. Alle! Hvis du hører en person si at de ikke kjenner noe som helst uro, altså null stress, ved å opptre i sosiale medier, spesielt som en del av målrettet egenpromotering og markedsføring av sine greier, så har du enten en vaskeekte sosiopat foran deg, eller en som lever i dyp selvfornektelse og løgn, livredd for å være sårbar på ordentlig, fremstå veik, bli spist. Fordi normale mennesker instinktivt er redde for avvisning og utestengning, og har et dypt medfødt behov for å høre til. Derfor! Og når du blir ignorert etter å ha bydd på deg sjæl og ditt i sosiale medier (altså, «ignorert» med utgangspunkt i en sosiale-medier-og-markedsførings-standard…for det blir aldri nok), så treffer det midt i noe av det såreste vi har. Velkommen til Metas univers! Det er bare å fortsette, gønne på, så tar det seg sikkert opp etterhvert, hvis du bruker enda flere av timene du har fått utdelt i livet.

Vinteren 2025: Paradigmeskifte. (STORE ORD). (Ikke være redd for de store ordene, de tilhører også meg).

Alt har sin tid. Noe jeg ikke ble ferdig med for mange år siden skal gjenopptas. Jeg trodde aldri det kom til å skje, men stillheten fant det frem. Fra en dag til den neste, etter lang dvale. Som syrinbusker i slutten av april, eller i midten av en uvanlig varm påske. En tålmodig og empatisk redaktør leser det jeg skriver. Jeg har også meldt meg opp på universitetet igjen, håper å få plass, for å fullføre den mastergraden i litteraturvitenskap som jeg måtte legge fra meg da jeg ble syk for 15 år siden. 

Jeg har hatt et genuint ønske om å hjelpe folk med å spise billigere, sunnere, grønnere, mer variert og mer smakfullt. Lære bort viktige ting som jeg kan mer om enn mange andre. Og jeg formidler fremdeles disse tingene, selv om det ikke synes i sosiale medier og på blogg. Jeg gjør det månedlig, ansikt til ansikt med kvinner fra alle verdenshjørner og samfunnslag, på Kvinnehelsehuset på Tøyen. Vi kaller det Helsekafée, og det gir 100 prosent mening for meg å gjøre dette. Snart skal jeg bidra på frokoster også, i en gruppe som møtes hver uke, med felles skjebne, felles trøst, felles frokost, latter og reell menneskelig nærhet. 

Det får to millioner likes av sjela mi. Og jeg trenger ikke vise det frem i sosiale medier for at det skal finnes eller bli satt pris på av de som har engasjert meg for jobben. Det holder at jeg er den jeg er, at jeg kommer og lærer bort, at jeg er sammen med de 12 damene som ser meg i øynene, smiler modig eller er litt sjenerte, og som jeg kan kjenne lukten av når de har nyvasket hår, huden deres mot min når vi gir hverandre en klem eller tar hverandre i hånda.

Bloggen blir liggende her, åpen for dere alle. Instagram ligger også der med åpen dør, men jeg står ikke i åpningen hver dag lenger. Det samme gjelder for Facebook. Kos dere med alt som er skapt gjennom 13 år!