italiensk Kjøtt Pasta

Ska´re værra, så ska´re værra carbonara

img_6821

Den mest himmelske pasta carbonara jeg noensinne har smakt, var i Roma. Den aller hæsligste pasta carbonara jeg har smakt….var også i Roma. For akkurat slik noen klassiske retter varieres over med stolthet og ynde i ulike regioner, og tåler å improviseres rundt, akkurat slik finnes det også klassikere som man ikke bør tukle for mye med, før man ender opp med bare sludder og vås på tallerkenen.

I en nokså idyllisk sidegate til Piazza Navona i Roma, ramlet vi endelig inn på et spisested, etter å ha gått utsultede rundt tre kvarter for lenge og lett etter et sted hvor vi ville spise. «Hva med her?» «Njaaa…jeg vet ikke helt. Tror du de har god carbonara?»  «Kanskje ikke…Men hva med den der, på andre siden av gaten?»  «Herregud, nei! Den er jo helt tom for folk!!»

Det var ikke så verst koselig dette stedet hvor vi til slutt landet, med sine små bord, sin pene utsikt og sjarmerende røde- og hvitrutete duker. At vi ikke la merke til hvordan vi mer eller mindre var blitt kastet inn av en broiler i trange steinvaska jeans, bombejakke og sleik, kan ikke skyldes annet enn vårt ekstremt lave blodsukker på dette tidspunkt. Men varsellampene begynte selvfølgelig å blinke noe da broileren begynte å rope hissig på engelsk til kokken: En svett, angstridd kineser med piggsveis. Ikke fordi hårsveisen avgjør om du kan lage mat, men sammen med broileren i steinvaska jeans, utgjorde de heller rollelista til en 80-talls actionfilm med usynkronisert lyd, enn en artige kinesisk-italiensk versjon av brødrene Price (Munter Mat-gutta på NRK…).

Jeg vil ikke fornærme noen kinesiske lesere av denne blogg med det som kanskje bare er fordommer. For alt jeg vet, er kanskje den jevne kineser en jævel på å lage carbonara, men typen (les: duden) som sto bak grytene denne ettermiddagen i min favorittby Roma, og drømte om å vinne 10 års forbruk med Stu-Stu-Stu-StudioLine-produkter, var altså unntaket fra regelen om at en hver kineser med piggsveis og respekt for seg selv, kan sin carbonara, liksom.

Pløsete, ihjelkokt spaghetti, emmen «fløte»-saus fra pose, grønne erter fra boks, og sist men ikke minst: Piknikskinke fra boks!!

Nuvel! Den piknikskinka skjønte jeg jo straks var en rest fra provianten som de hadde hatt med seg ombord i tidsmaskinen sin da de rømte fra 80-tallet og inn i vår tid. Uansett: det var en skuffelse større enn bare myke pakker under treet på juleaften når du er 5 år.

Hva så med den himmelske freds carbonara? Den som jeg gjerne kunne valgt som mitt siste måltid? Den spiste jeg på andre siden av Tiberen, i Trastevere, hos Umberto. Ord kan dårlig beskrive den, og jeg tør nesten ikke prøve, i frykt for ikke å gjøre nok ære på den med mitt fattige vokabular.

Men dette kan jeg si: Pancettaen var utenomjordisk, sausen klebret seg perfekt til spaghettien og hadde en tykk, gul, kremaktig konsistens. Sukk…Jeg har prøvd utallige ganger å gjenskape dette, men kommer aldri helt nær. Likevel våger jeg å legge ut min oppskrift på carbonara her, som også er deilig, og den inneholder i hvertfall ingen erter eller skinker fra boks.

Ingredienser til 4 personer:

Tørket pasta. Tagliatelle, spaghetti eller penne, f.eks. Beregn 70-100 g per person

Pancetta i terninger (italiensk bacon. Du kan bruke norsk bacon, det gjør jeg hvis jeg ikke får tak i annet)

1 1/2 dl kremfløte

2 eggeplommer

50 g revet fersk parmasan

Salt, og rikelig med grovmalt sort pepper

Fremgangsmåte:

Sett over en gryte med godt saltet vann.

Mens denne blir klar i bakgrunnen, rører du sammen fløte, eggeplomme, parmasan, salt og rikelig med grovkvernet pepper. Koker vannet nå? Da har du oppi pastaen.

Stek pancettaterningene.

Når pastaen er ferdig, altså når den er al dente og ikke detter fra hverandre bare man ser hardt på den, heller du av vannet og har den tilbake i gryta. Hell pancettaen og alt fettet som tøt ut under steking, oppi gryta til pastaen. Rør rundt. Se så blank og fin pastaen blir! Hell oppi fløteblandingen og sett gryta på den varme platen der du kokte pastaen. Rør rundt til sausen koagulerer noe, og begynner å klebre seg til pastaen.

Server med et dryss parmasan, mer grovkvernet pepper.

6 comments on “Ska´re værra, så ska´re værra carbonara

  1. Laila jogerus

    Virkelig en gullego blogg. Digga deg:)

  2. Hvis du dropper fløten og har i litt av pastavannet sammen med egg og ost så får du den tykke, gule, og kremaktig sausen som hos Umberto. En skikkelig carbonara har ikke fløte, kun egg, pecorino romano og sprøstekt guanciale:)

    • Niclas Lundmark, you made my day 🙂 Så et program for mange, mange år siden, hvor en hissig italiener viste oss ignorante utlendinger hvordan man bare skulle bruke litt av pastavannet, og IKKE fløte, i carbonaraen. Turte jeg å gjøre som han sa? Nei. Måtte liksom ha den fløteskvetten, vettu. Har jeg angret i ettertid? Ja. Men nå skal jeg droppe fløten 🙂 Og du har vært hos Umberto, skjønner jeg?

      • Nei, har ikke vært der:) men jeg har notert meg stedet, så da får jeg stikke innom neste gang jeg er i Trastevere.

      • God fornøyelse! Deilig, hjemmelaget og ujålete mat. Sist vi var der spiste jeg «dagens»: Hjemmelaget parpadelle med villsvin: Malt villsvin kokt med hvitvin, litt kraft/vann og rosmarin. Godt, ja 🙂

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

%d bloggers like this: