Om metthet, økologisk mat og min bestefar i Skjåk

Dette er bestefar. Han drev gård i Skjåk, et av Europas tørreste steder. Så tørt at det hver sommer står vannkanoner på alle jorder og vanner kontinuerlig for i det hele tatt å gjøre det mulig å få noe til å vokse der. Har du hørt om Skjåk? Kanskje ikke. Men du har kanskje hørt om nabokommunen Lom? Og Bakeriet i Lom? Som drives helt nydelig av Schankenda? Man kan se over elva til Lom fra gården til bestefar (som nå drives av min onkel). Og du har helt sikkert hørt om Arne Brimi? Fra samme dalføre.

Bestefar drev ikke landbruk fordi han skulle frelse verden, redde miljøet eller revolusjonere norske matvaner. Han drev med gårdsdrift fordi det var det man alltid hadde gjort i hans (og min…) familie. Det var bare det man kunne og derfor skulle. Like naturlig og selvfølgelig som å puste jevnt, eller drikke vann når man var tørst. Gården holdt liv i familien. Og mange andre. Den var levebrødet. For ham fantes det ikke noe alternativ. Og slik var nok situasjonen for mange bønder i Norge: fra hånd til munn. Ingen nisje, ingen markedsstrategi, ingen filosofi, ingen dype tanker og intellektuelle kvaler rundt matproduskjon, ingen merkevarebygging. Bare…gårdsbruk. Ærlig arbeid, som det heter på norsk. Mat på bordet og klær på kroppen. Melk fra juret, kjøtt fra grisen, egg fra høna.

«Farmen» på TV prøver å etterligne dette, men for våre vaskeekte, gamle bønder fantes det ikke noe sikkerhetsnett som TV2 hadde spent opp. Kampen for tilværelsen varte ikke bare noen uker, den varte et helt liv! Det var leve eller dø, hardt arbeid året rundt, tilfeldigheter og kjipe og uforutsigbare naturkrefter.

For bestefars far og bestefar var det basalt: gården skulle rett og slett fø familien, intet mer, intet mindre. «Jeg spiser for å leve!» sa bestefar. «Jeg lever ikke for å spise!» Det man produserte var det man hadde å leve på. I et klima og jordsmonn som ikke akkurat innbød til de store krumspring når det gjaldt variasjon i sortimentet.

Første gang bestefar så Arne Brimi kokkelere på TV, hadde han følgende kommentar: «Kæ æ nå dætta får någgå?? Dætta dær æ bærre någgå rusk og rask og någgå æljlort!! Houffff!»

Hehe…det er altså et sprik mellom én generasjon som er sterkt knytta til den norske naturen og lever av den, og en annen….

Bestefar døde i sommer, 96 år gammel. På kista i midtgangen i den vesle trekirka i Skjåk (der jeg er døpt…) lå kranser av røsslyng, einer og moltebærkart. Helst skulle bestefar dødd i lyngen langt inne på fjellet, der vi i familien skulle lett etter ham et par døgn fordi han aldri var kommet hjem fra en multetur. Dessverre døde han i en rent oppredd seng på gamleheimen i Skjåk under særs ordnede forhold. Helt til det siste drømte, fablet og fantaserte han om sætra i Findalen (som var der de gjeveste minnene var sanket fra), og gården hjemme på Nigard Bøye. En gård som har vært i slekta i generasjoner og som min fetter Hans Jørgen etter hvert vil ta over og drive videre etter sin far, min onkel, Ola.

«E vil heim! E vil heim!» For de som satt rundt senga til bestefar på gamleheimen de siste dagene før han døde, skar det i hjertet å høre ham hviske dette gjennom hjerteskjærende hjemlengsel til gården.

Jeg tror vi blir flere og flere som «vil heim»…..

Et stort hopp… : I går var jeg på en fenomenal 9 retters middag i regi av Norges Bondelag, Bondens Marked, Slow food Norge samt Non Dos vin. «Rene smaker & edle dråper « var tittelen på arrangementet. Og rent og edelt var det, fra begynnelse til slutt. En suveren matreise i 100% norske produkter av økologisk opprinnelse, og biodynamiske og økologisk viner fra blant annet Italia og Sveits. Fantastiske smaker! Et herremåltid som jeg vil huske lenge.

Så langt det var mulig var alle råvarenes mamma og pappa og opprinnelsessted nevnt i menyen.

Se bare her: «Sukkersalta storfekjøtt frå Grøndalen Gård med bakte beter, tyttebær frå Ulsrød Sopp og Bær, Nyr frå Grøndalen Gård og heimlaga flatbrød frå Hemsedal flatbrødbakeri.»

Eller denne: «Gjørs frå Stjernefisken med suppe av gulrot frå Øko-Rygge, olje av urter frå Aukrust og sprøstekt bacon frå Vigernes.»

Ja, det har skjedd noe med de norske ganene og vanene. Vi utvikler oss. Men selv om det har skjedd mye, er man i land vi liker å sammenligne oss med flere hestehoder foran oss når det kommer til økologisk fokus på matproduksjon. Uansett, vi er på vei her til lands også, og det er en fin utvikling! Det føles riktig og vikitg. Vi må bare være tålmodige. Vår moderne, norske matkultur og velstand er fremdeles på spebarnsstadiet. Flere og flere blir i denne utviklingen opptatt av å vite hvor det de putter i munnen kommer fra. De er opptatt av sideefektene som mat og matproduksjon kan ha både på miljøet, dyra og menneskene.

Hvorfor starter så dette innlegget med en utredning om min bestefar fra Skjåk? Jo, fordi vi har et generasjonsskifte på gang i norsk landbruk. Det skjer noe nå, og det skjer flere steder. Nye krefter vil drive annerledes enn det bestefar gjorde, fordi de kan drive annerledes, sammen med at matkulturen i Norge har forandret seg grassalt. Det er noe annet som etterspørres i dag enn i 1945, da hovedmålet var å få den stort sett lutfattige norske befolkningen til å overleve, rett og slett forhindre at de skulle daue av feilernæring og underernæring.

Forholdene som det produserers mat under i Norge har selvfølgelig forandret seg siden bestefar i Skjåk tok over på første halvdel av 1900-tallet. Ikke minst er vi blitt langt flere mennesker som skal føs, men også langt flere med trygg økonomi (oljenasjonen, oljenasjonen, oljenasjonen…). Vi er en større gruppe kjøpedyktige og bevisste mennesker. Alle trenger mat, men det finnes en voksende gruppe som vil ha rein mat i tillegg til god og nærende mat! Og de har også råd til å kjøpe den reine maten (det er ingen hemmelighet at det koster mer å drive smått, reint og økologisk….).

Flere og flere nordmenn vil ha mat som gjør dem mer enn bare mette. For de er allerede mette! Og når man er mett, har man overskudd igjen til å forbedre og endre og utvikle andre apsekter.

Kontrasten mellom de 9 fantastiske rettene som kjøkkensjef Bodil Fjellstad serverte oss på Mathallen i går kveld, sammen med passende økologisk vin håndplukket av vinansvarlig Frederik Kolderup fra Non Dos (naken vin), og det bestefar bondemann fra Skjåk pleide å spise, er så enorm at jeg tror tusen elefanter kunne fått plass i gapet mellom de to ytterpunktene. Likevel tror jeg bestefar ville hatt sansen for å vite at elgen var fra Heidal og urtene fra Aukrust. Det ville gjort ham trygg at det ikke var så langt de hadde reist, den stakkars elgen og de skjøre urtene, og at de ikke var sprøyta med gift av fremmede. Ja, det ville nok føles som litt nærmere «heim». Et godt sted å være.