Nå skal det handle om debatten rundt økologi.
Se på disse to nye episodene av Den Grønne Gren. De er fra taket på et gammelt bilauksjonshus i København, hvor det dyrkes og serveres økologisk, kortreist mat. Den første episoden er fra takfarmen ØsterGro, den andre episoden er fra restaurant Stedsans. Hør på det disse folka sier (de snakker dansk, men bare slapp av: det er tekstet, så vi unngår kamelåså ) De tror overhodet ikke de kan brødfø en hel verden, men de ser at de stressa menneskene i byen savner noe. De søker tilbake til noe som er på vei til å gå tapt, og det ineffektive, økologiske landbruket minner dem om dette, og jorder dem, så de ikke ender opp med å distansere seg fra noe veldig viktig: at livet, og maten som opprettholder dette, ikke er noe man skal ta for gitt. Selv ikke i vårt overflodssamfunn (innlegget fortsetter under filmene).
Er økologisk mat bare vås, religion og fanatisme? Er det bare hysterikere og snobber som presser på med disse innbilte rene matvarene sine? Er det markedsføring og reklamegimmick, hele økohysteriet? Noe for de rike, og aldri noe for en hel verden som skriker av sult flere steder?
Debatten er igang, takket være NRK´s populærvitenskapelige program «Folkeopplysningen». Jeg regner med at de blir dødelig fornærmet over å bli kalt «populærvitenskapelige». Men det er altså det programmet er. Ganske godt med empiri, men likevel med mangler, fordi det rett og slett ikke er plass eller tid nok til all empiri som finnes. Journalister, (de er høyt utdannet innen akademia, noen av dem) i et produksjonsselskap, gjør research, vinkler, spisser, veier og måler kunnskapen sin og materialet de har sanket, og ser det opp mot underholdningsverdien på programmet de produserer. Og når du skal produsere en serie til beste sendetid på NRK, så leverer du varene, og gir folk noe å tygge på. Det er ikke «Hurtigruta minutt for minutt». Det er program som skal «knuse myter», «stille spørsmålstegn», «røske opp i ting», «bringe noe nytt og ganske kontroversielt til torgs». Kanskje til og med «ta pulsen på samtida», hva vet jeg?
Jeg ser den. Og mi djupaste medkjensle til alle som skal prøve å lage kontroversielt fjernsyn i våre dager, med temaer som helst skal bli «snakkiser» og debateres i kommentarfeltene over det ganske land, uten å handle om sex, innvandrere eller kjendiser. Da er det klart man må spisse det man har! Men når du spisser, så forsvinner veldig mye av blyanten også i søpla. Og dette avskjæret får vi aldri se eller høre noe om. Det kler nemlig ikke konseptet som er skapt av TV-produksjonsselskapet. Programmet kan ende opp med å bli litt sløvt og likegyldig, mangle baller.
Okei, jeg syntes Folkeopplysningens program om økologi var interessant. Det stilte noen viktig spørsmål, og jeg lærte mye nytt. Men likevel manglet det noe. For dere som ikke så det, så ble økologisk mat og landbruk til slutt konkludert nedenom og hjem, som noe mer eller mindre oppskrytt fjolleri, uten langsiktige linjer som kan brødfø en verdensbefolkning som stadig blir større. At det allerede kastes mat nok til å brødfø hele verdens befolkning, ble ikke nevnt. Hva om man sluttet å kaste så mye mat, ville det ikke da være logisk at det også ble mulighet for et større økologisk landbruk? Trenger vi et utelukkende industrielt landbruk som produserer all den maten det gjør nå, når så himla mye av denne maten likevel havner i søppeldunken?
Jeg bare spør. For jeg vet sannelig ikke. Min mastergrad er fra «følsomme», fortolkende humanistiske fag, ikke fra de beinharde og tidvis positivistiske naturvitenskapene. Jeg kjenner dog mange med naturvitenskapelig bakgrunn som elsker, og sverger til, økologisk mat. De må jo føle seg som idioter nå. Snart taler de kanskje i tunger også, når øko-religionen setter seg fast i systemet deres.
Jeg synes det er fint at de som allerede har mye fra før, gjenvinner en respekt for naturen, slik for eksempel urbefolkninger har, og alltid har hatt. Det er ikke disse urbefolkningene med en ydmykhet for naturen, men uten høyere utdannelse ved naturvitenskapelig og teknologiske fakultet, som føkker opp planeten vår. Er det feil at et bitte lite snev av dette nå trenger inn i vår del av verden? Jeg synes ikke det. Jeg synes det er bra at folk med Tesla og rekkehus i Ullevål Hageby (eller hvorsomhelst) heller vil ha en økologisk tomat med flekker, som blir gammel og råtner etter et par dager, enn de masseproduserte, gjennomsprøytede tomatene til en ofte fornærmende billig penge. At de vil ha kjøtt fra dyr som ikke tilbringer livet på kjøttfabrikker. Jeg synes det er flott at de vil vite hvor maten kommer fra, og at de bryr seg om å følge med på det de putter i ungene sine, om det er stappet fult av midler som ofte er ren gift. Det er topp at de tenker seg om to ganger før de kjøper, eller selv dyrker (!) maten sin, for det gjorde de nemlig ikke før. Alt jeg har nevnt her, er kanskje aspekter man kan ta med i betraktningen når man veier noe i vitenskapelig øyemed. Noen variabler som kanskje kan bringe inn et nytt og nyttig element, til den konklusjonen de populærvitenskapelige programmene kommer frem til før deadline. Siden folk er mer enn tall og tabeller, mener jeg.
Men dette jeg nevner, er myke verdier, da. Uten et snev av ironi. Det er inderlig, idealistisk og håpefullt. Fy feite, jeg elsker det inderlige, idealistiske og håpefulle bare mer og mer i denne verden! Det fortjener til og med tre helt u-ironiske, oppriktige smilefjes! 🙂 🙂 🙂 Men så er jeg også hun som aldri velger den selvbetjente kassa i matbutikken. Fordi jeg synes det er fint at folk fremdeles trengs til noe, og at vi ikke skal glemme å sette av plass til mer enn effektivitet, industri, samlebånd, lønnsomhet og kvantitet.
Ved printing blir også bilder printet, med mindre man selv gjør innstillinger
Lik dette:
Liker Laster...
Maj-Britt Aagaard 
Nå skal det handle om debatten rundt økologi.
Se på disse to nye episodene av Den Grønne Gren. De er fra taket på et gammelt bilauksjonshus i København, hvor det dyrkes og serveres økologisk, kortreist mat. Den første episoden er fra takfarmen ØsterGro, den andre episoden er fra restaurant Stedsans. Hør på det disse folka sier (de snakker dansk, men bare slapp av: det er tekstet, så vi unngår kamelåså ) De tror overhodet ikke de kan brødfø en hel verden, men de ser at de stressa menneskene i byen savner noe. De søker tilbake til noe som er på vei til å gå tapt, og det ineffektive, økologiske landbruket minner dem om dette, og jorder dem, så de ikke ender opp med å distansere seg fra noe veldig viktig: at livet, og maten som opprettholder dette, ikke er noe man skal ta for gitt. Selv ikke i vårt overflodssamfunn (innlegget fortsetter under filmene).
Er økologisk mat bare vås, religion og fanatisme? Er det bare hysterikere og snobber som presser på med disse innbilte rene matvarene sine? Er det markedsføring og reklamegimmick, hele økohysteriet? Noe for de rike, og aldri noe for en hel verden som skriker av sult flere steder?
Debatten er igang, takket være NRK´s populærvitenskapelige program «Folkeopplysningen». Jeg regner med at de blir dødelig fornærmet over å bli kalt «populærvitenskapelige». Men det er altså det programmet er. Ganske godt med empiri, men likevel med mangler, fordi det rett og slett ikke er plass eller tid nok til all empiri som finnes. Journalister, (de er høyt utdannet innen akademia, noen av dem) i et produksjonsselskap, gjør research, vinkler, spisser, veier og måler kunnskapen sin og materialet de har sanket, og ser det opp mot underholdningsverdien på programmet de produserer. Og når du skal produsere en serie til beste sendetid på NRK, så leverer du varene, og gir folk noe å tygge på. Det er ikke «Hurtigruta minutt for minutt». Det er program som skal «knuse myter», «stille spørsmålstegn», «røske opp i ting», «bringe noe nytt og ganske kontroversielt til torgs». Kanskje til og med «ta pulsen på samtida», hva vet jeg?
Jeg ser den. Og mi djupaste medkjensle til alle som skal prøve å lage kontroversielt fjernsyn i våre dager, med temaer som helst skal bli «snakkiser» og debateres i kommentarfeltene over det ganske land, uten å handle om sex, innvandrere eller kjendiser. Da er det klart man må spisse det man har! Men når du spisser, så forsvinner veldig mye av blyanten også i søpla. Og dette avskjæret får vi aldri se eller høre noe om. Det kler nemlig ikke konseptet som er skapt av TV-produksjonsselskapet. Programmet kan ende opp med å bli litt sløvt og likegyldig, mangle baller.
Okei, jeg syntes Folkeopplysningens program om økologi var interessant. Det stilte noen viktig spørsmål, og jeg lærte mye nytt. Men likevel manglet det noe. For dere som ikke så det, så ble økologisk mat og landbruk til slutt konkludert nedenom og hjem, som noe mer eller mindre oppskrytt fjolleri, uten langsiktige linjer som kan brødfø en verdensbefolkning som stadig blir større. At det allerede kastes mat nok til å brødfø hele verdens befolkning, ble ikke nevnt. Hva om man sluttet å kaste så mye mat, ville det ikke da være logisk at det også ble mulighet for et større økologisk landbruk? Trenger vi et utelukkende industrielt landbruk som produserer all den maten det gjør nå, når så himla mye av denne maten likevel havner i søppeldunken?
Jeg bare spør. For jeg vet sannelig ikke. Min mastergrad er fra «følsomme», fortolkende humanistiske fag, ikke fra de beinharde og tidvis positivistiske naturvitenskapene. Jeg kjenner dog mange med naturvitenskapelig bakgrunn som elsker, og sverger til, økologisk mat. De må jo føle seg som idioter nå. Snart taler de kanskje i tunger også, når øko-religionen setter seg fast i systemet deres.
Jeg synes det er fint at de som allerede har mye fra før, gjenvinner en respekt for naturen, slik for eksempel urbefolkninger har, og alltid har hatt. Det er ikke disse urbefolkningene med en ydmykhet for naturen, men uten høyere utdannelse ved naturvitenskapelig og teknologiske fakultet, som føkker opp planeten vår. Er det feil at et bitte lite snev av dette nå trenger inn i vår del av verden? Jeg synes ikke det. Jeg synes det er bra at folk med Tesla og rekkehus i Ullevål Hageby (eller hvorsomhelst) heller vil ha en økologisk tomat med flekker, som blir gammel og råtner etter et par dager, enn de masseproduserte, gjennomsprøytede tomatene til en ofte fornærmende billig penge. At de vil ha kjøtt fra dyr som ikke tilbringer livet på kjøttfabrikker. Jeg synes det er flott at de vil vite hvor maten kommer fra, og at de bryr seg om å følge med på det de putter i ungene sine, om det er stappet fult av midler som ofte er ren gift. Det er topp at de tenker seg om to ganger før de kjøper, eller selv dyrker (!) maten sin, for det gjorde de nemlig ikke før. Alt jeg har nevnt her, er kanskje aspekter man kan ta med i betraktningen når man veier noe i vitenskapelig øyemed. Noen variabler som kanskje kan bringe inn et nytt og nyttig element, til den konklusjonen de populærvitenskapelige programmene kommer frem til før deadline. Siden folk er mer enn tall og tabeller, mener jeg.
Men dette jeg nevner, er myke verdier, da. Uten et snev av ironi. Det er inderlig, idealistisk og håpefullt. Fy feite, jeg elsker det inderlige, idealistiske og håpefulle bare mer og mer i denne verden! Det fortjener til og med tre helt u-ironiske, oppriktige smilefjes! 🙂 🙂 🙂 Men så er jeg også hun som aldri velger den selvbetjente kassa i matbutikken. Fordi jeg synes det er fint at folk fremdeles trengs til noe, og at vi ikke skal glemme å sette av plass til mer enn effektivitet, industri, samlebånd, lønnsomhet og kvantitet.
Ved printing blir også bilder printet, med mindre man selv gjør innstillinger
Lik dette: