Selleri- og sitronsuppe med honningristede bønner

Å finne riktig balanse i smakene er det aller, aller viktigste for meg når jeg lager mat. Jeg får en indre uro hvis det er for flatt, for skarpt, for spist, for ullent eller upresist. Uansett om det er en sunn salat med dressing eller en feit biff med saus. Smak og duft var også en av hovedstolpene da jeg for et par år siden laget og spiste middag med barn og voksne på Geitmyra. Det sanselige. Barna fikk selv smake til maten før servering og underveis, med salt, pepper, urter og krydder. Og som de smakte! Rart at det var noe igjen til slutt.

I gamledager (ha ha…), da jeg var med i MasterChef, hadde vi en konkurranse hvor jeg laget mat under instruksjon fra Even Ramsvik. Den vidunderlige maten han fikk stjerne for en gang i tiden som kjøkkensjef på Ylajali, serveres i små porsjoner gjennom en 20-retters smaksmeny, og med dette som utgangspunkt lærte han oss at det er om å gjøre og ikke spare på kruttet. Når en rett bare er to-tre munnfuller, eller en saus bare er én-to skjeer smurt utover en tallerken, så må smakene sitte som et skudd med det samme. De skal inn i munnen, og så bare POW! Derfor lot han meg pøse på med ting som jeg vanligvis er sparsom med når jeg lager hverdagsmat her hjemme.

Hvorfor forteller jeg dette? Jo, fordi det handler om balanse i smaker, og da denne geniale og syrlige suppa var ferdig, men honningbønnene blott en foreløpig musestille idé, så manglet den noe. Den var veldig god, men den var også monoton. Jeg hadde allerede bestemt meg for at den skulle serveres med hvite bønner, men hadde tenkt at de bare skulle oppi suppa og varmes igjennom helt til slutt. Det ble jeg nødt til å revurdere (også fordi jeg ikke hadde brødskalker slik jeg trodde, til de planlagte krutongene…planlegging er ikke alltid min sterkeste side…).

Lang historie kort: Suppa satt rett i sikringsboksen da de bønnene ble honningristet og havnet på toppen! De ga akkurat det spillet og den smakskontrasten som den friske suppa trengte.

Så når du lager denne, ikke hopp over bønnene, uansett hvor rart du synes det høres ut med honning- og hvitløksristede sånne.

_____________________________________________________________

Ingredienser 4–6 porsjoner

Suppe

500 g sellerirot

1 stor potet

3 selleristenger

2 store hvitløksfedd

1 raus kvast rosmarin

1,2 l god hønsekraft

1 Amalfi-sitron (får du på Meny eller Jacobs, eller vanlig økologisk), finrevet skall og saften

1/2 dl god ekstra virgin olivenolje

salt og pepper

Honningristede bønner til toppingen

1 boks (ca 400 g) hvite bønner (butter beans)

2 hvitløksfedd, finhakket

1 ss flytende honning

olivenolje

noen kvaster rosmarin

1 ts paprikapulver

salt

____________________________________________________________

Skrell og skjær sellerirot (500g) og potet (1 stor) i små terninger. Ha dem i en stor gryte sammen med finhakkede selleristenger (3 stk), hakket hvitløk (2 fedd), 1 god kvast rosmarin og hønsekraft (1,2 l), finrevet skall g saften av en hel Amalfi-sitron. Sett på lokk og kok opp. La det koke under lokk til potet og selleri er møre.

Ta gryten av plata og kjør den glatt med stavmikser. Smak til med salt og pepper. La så suppa kjøres med stavmikser igjen, mens du sper med olivenoljen (1/2 dl). Smak til med salt og pepper igjen helt til slutt.

Til bønnetoppingen (som jeg er dypt forelsket i!): Varm opp en god klunk med olivenolje i panna. Ha bønner (ca 400 g), finhakket hvitløk (1-2 fedd), rosmarinkvaster og paprikapulver (1 ts) i den varme oljen. La det frese et par minutter mens du rører. Pass på at hvitløken ikke svir seg. Tilsett flytende honning (1 ss ) og godt med Maldonsalt og stek et minutt til.

Server suppa med honningristede bønner på toppen og godt brød ved siden av. Ristet rugbrød, kanskje?