Pita med spinat, paprikamajo og feta

Åh, så stygg mat på dette bildet! Den må selvfølgelig være av beste sort på innsiden. Sånn er nemlig universets balansegang, det forteller vår rettferdighetssans oss. Mindre pen utenpå betyr god inni. Så finnes det selvfølgelig unntak fra regelen.

Jeg husker ikke hvor, men jeg leste nylig et intervju med Nigella Lawson i et magasin (tror jeg satt hos frisøren. Uviktig). I intervjuet snakket hun blant annet om matfoto, iscenesettelse av mat og instagram. Jeg nærleste ikke alt, men husker at deler av saken handlet om hvordan vi pepres med skjønne, fargesprakende og forseggjorte stillebens av mat i sosiale medier. Og da gjerne sunn mat. Kanskje trakk hun det frem for å forsvare sin egen instagramkonto, som på ingen måte er noen…fruktkurv. Men det er ikke så viktig, for poenget hennes var nemlig godt og viktig: Den mindre pene maten er ofte den som smaker best og er noe mennesker egentlig kan relatere til. Som den brune gryteretten, eller den sjaskete gratengen under et solid lag med smeltet ost.

Ingen som ikke har prøvd å ta lekre, proffe bilder av en lasagne eller kjøttkaker i brun saus eller grateng eller ostesmørbrød, vet hvor sinnsykt krevende det er å få det til å se ut som noe annet enn en ulykke. Det kan være et mareritt, det vet jeg alt om, men jeg må også si jeg undres over at det på død og liv skal se så fresht ut hver bidige gang. Vi vet jo hvordan muttern´s sikledigge lasagne ser ut. Ikke som hos makeløse Donna Hay, i hvertfall, selv om jeg elsker hennes magasiner. Jeg får faktisk like mye vann i munnen av å lese kokebøker fra 90-tallet som jeg gjør av å skumme instagram eller de lekreste kokebøker av nyeste sort. Fordi jeg har fantasien i behold! Jeg kan fremkalle smaken av kjøttkaker selv om de ikke er perfekt lyssatt og har blomster i sausen. Og så har man selvfølgelig selve oppskriften som for et trent øye kjapt avslører om modellen på bildet er alt det den skriker at den er, eller ikke.  Litt for ofte i vår nye matstylede sfære er det dessverre ingen fornuftig sammenheng mellom de lekre matmodellene og oppskriften de representerer. Tanketomme skjønnheter som gliser til kamera, men tar man en gjennomlesing av ingredienseliste  og oppskrift er det som å få tørre kjeks og et glass vann stukket inn i nebbet. Dette ser man ikke hvis man er ny på kjøkkenet og avhengig av oppskriften. Synd. Man blir på mange måter lurt. Som å våkne opp ved siden av en usminket sannhet dagen derpå, ølbrillene knust på nattbordet.

«Hvem spiser egentlig smoothie bowl? Ikke jeg! Og ingen jeg kjenner spiser smoothie bowl heller. Men de tar seg godt ut,» sier Nigella.

Amen og takk for det. Det er vel med matporno som med annen porno: det er en illusjon. Ifølge instagram gjør ikke verdens foodies annet enn å spise smoothie bowls, irrgrønne avokadotoasts, punktere perfekte posjerte egg og helle lønnesirup over høye tårn av amerikanske pannekaker. Men hvem i huleste, blant vanlige folk, får til sånne avokadotoast, med perfekte avokadoskiver brettet ut som de nydeligste spanske vifter på toastet brød? Ikke jeg! Selv om jeg har laget to kokebøker. Å åpne avokadoer hjemme i mitt kjøkken har like stor neglebitende spenning knyttet til seg som en runde russisk rulett i luftegården på et høysikringsfengsel utenfor Vladivostok. Hvor mye av avokadokjøttet er grønt i dag, mon tro? Hvor mye er bæsjebrunt? Hvor mange sånne irriterende tråder og fibre finner jeg infiltrert i kjøttet? Så graver jeg ut det som kan brukes og smører det uvørent utover mine ventende brødskiver. Puster med magen og gir fingeren til smarttelefonen på kjøkkenbordet. Ja, det er mye jeg ikke deler med dere, fine folk.

Ja visst kan det være inspirerende med lekkert stylet mat, som en Levis-modell med sixpack. Men veldig ofte vil man ganske enkelt ha en grovskåret real fyr som er en jævel til å danse og sier noe intelligent og gøy uten å speile seg i de mørke vinduene bak deg.

(P.S: Med «pitabrød» mener jeg de store, flate (greske/persiske) variantene  som selges i innvandrerbutikker. Tacolefser funker også.)

____________________________________________________________________________________

Ingredienser til 1 skrubbsulten eller 2 lett sultne personer

2 store myke flatbrød / store pita eller tacolefser

150 g spinat

litt finrevet sitronskall

2 ss majones

2 ss grillet paprika fra glass

1 hvitløksfedd, knust

50 g god «gulost» (comte, gruyère, Jarlsberg, ridderost…)

50 g feta

________________________________________________________________________

Stek spinaten i litt olje til den faller sammen. Smak til med salt, pepper og finrevet sitronskall.

Kjør majones, grillet paprika og hvitløk sammen med stavmikser. Rør inn revet gulost med skje.

Sett en stekepanne på plata og ha i litt olje. Legg det ene pitabrødet eller tacolefsa i panna. Smør paprikamajonesen utover. Fordel spinaten oppå paprikamajonesen og smuldre over fetaost. Legg den andre brødbiten på toppen og legg noe tungt på toppen. Jeg bruker bare en annen stekepanne og presser den litt ned.

La det hele få steke på middels varme til osten er smeltet og boibler ut på sidene. Snu gjerne underveis, hvis du klarer.

Spis, dans, le høyt og glem alt annet.