Forskjellig

Snækkæs, 2020!

Er det lov å si at man har hatt langt verre år enn 2020? Ironisk nok ble dette et godt Spiselandslags-år. Kontrastfylt, ja da. Det er en sur-søt følelse med stor glede på egne vegne som dessverre tåkelegges av noe som ligner skam når entusiasmen blir for stor. Jeg har bøtter av empati for alle som har blødd fra mars og til nå. Jeg hadde mitt «corona-år» i 2018 og vet hva sure sokker smaker. Arbeidsløs uten krav på støtte, utenfor boligmarkedet, singel, ingen familie som kan trå til økonomisk, redd for fremtiden, desillusjonert, lubben, utrent, utslitt og med bare et halvt gram småmuggen optimisme igjen. Min nyttårstale i 2018 høres egentlig ut som den hører hjemme i det hersens år 2020. Jeg var så desillusjonert etter 2018 at alt etter det ble en piknikk i parken.

2019 brukte jeg til å definere hva livet mitt skulle inneholde for å være godt og harmonisk. Da tolvte mars 2020 dro i bremsen for oss alle, var tingene jeg hadde definert bare et par måneder før, svært lite truet av virus og nedstenging. I nyttårsinnlegget jeg delte med dere bare et par dager inn i januar 2020, skrev jeg:

Skriving. Enkel livsstil. Gå på beina til jobb, gå hjem fra jobb, lage god mat, lese bøker som venter i stabler, snakke med datteren min, besøke noen spisesteder, klø hunden bak øret, plundre med noen idéer, se at hverdagen er skilt fra helgen, være med venner, familie, gå i skogen. Jeg bor på mine 60 kvm. Har moderat inntekt. Ingen bil (har ikke lappen). Eier ingen hytter eller feriehus. Ingen raske båter. Bruker biblioteket. Drar sjelden langt avsted utenlands. Har ikke behovet. Var så heldig at jeg fikk reist fra meg før vi visste om klimakonsekvensene, ja, det er urettferdig. Trenger heldigvis ikke pusse opp eller skaffe alt mulig nytt ræl. Interesserer meg ikke. Lar det grå håret gro, som gresset bak do.

Kanskje litt kjedelige og ambisjonsløse verdier i noens øyne, men de passet i hvertfall som fot i hose med pandemi, lavkonjuktur og verdenskrise.

Det ble hyppige piknikker i parker og hager. Turer i friluft. Gode venner på hvert sitt pledd, med hvert sitt glass, hver sin matbit, antibac og minst en meters avstand. Vi fikk sett hverandre oftere enn før i min verden. Fordi vi bare kunne være her. Og nå. Ok, vi fikk ikke klemt hverandre, men vi har hatt gode samtaler som varte i timer. Gode venner og nær familie har vært en gave for single meg i 2020 også.

Spiselandslaget vokste på flere områder til det dobbelte. I perioder 100% økning i trafikken. Hjemmetid ble koketid for mange, og det har vært en fryd å kommunisere med dere på Instagram, hvor det var full rulle en lang periode på vårparten. Dere sendte meldinger og takket for inspirasjonen og humøret. Ja, jeg var i syndefullt godt humør med masse overskudd. Det var fint å få dele det med dere. Jeg er takknemlig for at dere var der og tok imot. Dere inspirerer! Gidder jo ikke snakke til meg selv i et speil. Vi fikk et tilfelle av felles skjebne med felles trøst. Og smeltet ost hjelper mot så mye mer enn vi tør nevne høyt.

Andre fine greier i 2020?

MasterChef! Selvfølgelig et høydepunkt. Berikende på alle måter. Så mange mennesker jeg har fått gleden av å bli kjent med. Vi styrtet i studio da dørene ble åpnet på gløtt i juni. De praktfulle folka i produksjonen. Deltagerne! Så mye god (og rar…) mat! Smakte værballer for første gang i mitt liv. Å få blåse på andres kreative glør, å få lov til å ta i mot andres historier, være med på å rydde litt på veien videre i kjøkkenet, å få ansvaret som dommer, å holde andres sårbarhet og matskjebne mellom to meget tørre desinfiserte hender. Dét har vært usedvanlig lærerikt, fantastisk og nervepirrende. Jeg er vanvittig stolt over å se at arbeidet vårt ikke drepte matentusiasmen, men ga mot og påfyll nok til å drive matinteressen videre etter at studiolampene slukket. Mange av de som gikk lengst i konkurransen har fremdeles nær kontakt med hverandre, formidler og driver med mat i større skala både hver for seg og sammen. Vidunderlig! Da var det verdt det.

Vaffel! Podcasten om mat som Vidar Bergum på sitt kjøkken i Istanbul tok initiativet til. Der satt vi i hvert vårt land med hverandres ansikt på Skype mens vi tok opp den gode samtalen om mat og delte den videre med dere. Vi rakk innom mye på de 22 episodene vi produserte. Du kan høre dem her.

Vinen! Et uoverskuelig område som har gitt mindreverdighetskomplekser og tics tidligere. Hvordan finner en amatør veien? Jeg valgte å konsentrere meg om ett område av gangen og dedikerte ca 1 måned til hvert området. Nerdet intenst på én ting av gangen. GUD, så deilig! Ikke noe stress eller press. Neste på lista nå: Rhône.

Håret! Ble helt grått til slutt, slik målet var, og nå er jeg ferdigsnakka om det. Var flaks at jeg sluttet å farge håret i 2019, så oppsto ingen krise forbundet med at frisørene stengte på vårparten. Kunne vært skalla nå. Samma det. Har faktisk litt bart også.

Det Norske Måltid! Fremdeles en utrolig spennende og lærerik jobb å få sitte i juryen her. Smake, lukte, vurdere, diskutere. Bli kjent med mye av alt det gode som produseres av norsk mat. Store og små ildsjeler. Alt fra større fabrikker til en gammaldags seter på fjellet med to budeier. Finalen skjer tradisjonen tro i Stavanger i februar, og du kan lese mer om finalistene her.

Gruyère! Kunne jeg drømt om et deiligere samarbeid her på Spiselandslaget? Neppe. Takk til Oluf Lorentzen og en jobb som har smakt utrolig godt. Men vi er ikke helt ferdige ennå…

Årets lutefiskelsker! Dette ble jeg plutselig utnevnt til på gode Gamle Raadhus restaurant sin årlige lutefisksesongåpning. Satt og gapte med baconfett i munnvikene og ertepuré på skjortesnippen. Denne så jeg ikke komme i det hele tatt. Stas! En omtale av det jeg driver med som fikk meg til å rødme, blomster, diplom, bok, applaus, takketale og nå på listen over tidligere utkårede. Jeg håper Gamle Raadhus overlever krisa og at jeg kan spise komler der i 2021.

Tannlegehøgskolen! Da Covid-19 skrudde av lysbryteren i mars, fortsatte mine dager for det meste som vanlig, takket være deltidsstillingen ved sterilforsyning på tannlegehøgskolen. For enkelte er det et mysterium at jeg har denne jobben. Det er ikke en glamorøs jobb, prestisjetung eller kreativ jobb, eller en jobb som gjør deg rik, men det er en samfunnsnyttig, trygg og jordnær jobb med gode kolleger som har hvite tresko godt plantet på jorda. En solid klippe i en enslig forsørgers liv. Jeg gikk på jobb med matpakke i sekken nesten hver dag mens andre var hjemme. Fordi jobben er fysisk og praktisk, uten noe som helst skjermtid, ble ikke dagene så monotone og jeg ble ikke fysisk forkrøplet av stillesitting. Vi holdt åpent for akutt/øyeblikkelig hjelp. Jeg var heldig og er takknemlig. Les mer jobben min på tannlegehøgskolen her.

Planen videre i 2021?

Mye av det samme. Mat. Hverdag, venner, nær familie, datteren min, Bobby-dvergdachs. Nevnte jeg mat? Oppskrifter til dere både på blogg og Instagram.

Nye prosjekter? Det eneste konkrete jeg kan fortelle, er at jeg er tatt opp i fagjuryen på åtte medlemmer hos Matmerk, og merkeordningen Spesialitet. Du kan lese mer om det her. Dét gleder jeg meg til å være en del av de neste to årene! For det betyr enda flere muligheter for å bli kjent med alt det gode som produseres i matveien her til lands, og få jobbe med dyktige folk. Jeg lager også mat på TV igjen i april en liten sving. Et par ord til om det når det nærmer seg.

Jeg fortsetter som før uten å kjøpe plassering hos google, uten å kjøpe annonseplass, uten å betale for synlighet eller følgere. Og jeg kommer til å svare frekkere og frekkere på alle forespørsler fra ymse velfødde byråer og bedrifter som har tilbudt meg muligheten til å jobbe absolutt helt gratis for dem sånn at de kan sko seg enda bedre. Til sammenligning, så betaler ei heller tannlegehøgskolen og den norske stat meg i fluorskylling og tanntråd.

Jeg gleder meg til restaurantene åpner normalt igjen. Å gå ut for å spise og sitte tett akkurat som før, se ansiktet til servitøren, det har jeg savnet aller mest i 2020. Men en dag skjer det. Gudene vet hva som står igjen til slutt av spisesteder. Jeg håper på det beste og vet at er det en bransje med folk som tåler tøffe tak og kan omstille seg eller reise seg helskinnet ut av asken etterhvert, så er det denne. Restaurantfolk er som regel skitdyktige arbeidsfolk, og arbeidsfolk har vært ute en vinternatt før. Bokstavelig talt. Med vinåpner, sigg og svart humor helt på kanten. Sånn var i hvertfall det restaurantmiljøet jeg vokste opp i på 80-tallet, også da jappetiden tok slutt og alt revnet for mange. Min mor og meg inkludert.

Så sender jeg en bønn ut i universet om at jeg kan få se min nærmeste familie i Danmark snart, for det er halvannet år siden sist nå. Jeg er lei av å bake mine fynske brunsvigere selv. Jeg drømmer om å kjøpe dem tidlig en morgen hos bakeren i Nyborg. Spise dem i badekåpe etter et morgenbad i Storebælt. Og jeg drømmer om danske omfavnelser som helt på sin plass kalles «knus».

Godt nyttår og takk for følget i 2020, alle som én. Vi ses på kjøkkenet til uka! Det gleder jeg meg til 🙂

%d bloggere like this: