Kokebok Om dette og hint

Om mat og skrift i NRKs Studio 2

For et par uker siden var jeg med på noe som varte et kvarter, men som jeg skulle ønske hadde vart en hel festival. Radioprogrammet Studio 2 (NRK P2) spurte om jeg ville bli med på en prat sammen med lyriker (og øyelege) Jon Ståle Ritland. Det skulle handle om det å skrive om mat. Jon Ståle Ritland har gitt ut flere diktsamlinger, og hans nyeste diktsamling heter Takk for maten, noe som er ganske perfekt når man skal snakke om mat og skrift og språk, på radio.

Det ble en altfor kort og innmari fin samtale om det som gjør at jeg av og til fremdeles skriver blogginnlegg om mat – med tilhørende oppskrift – på tiende året snart.

(Du finner lenke til samtalen hos Studio 2 her, under overskriften «Ord for maten» på tiden 01.35.05.)

De sier at forfattere skriver den samme historien igjen og igjen, bare pakket inn i en ny form fra gang til gang. At de (eller vi) har noen temaer som aldri blir helt uttømt. Selv om jeg ikke skriver romaner, så merker jeg at det nesten er umulig å skrive noe som helst uten å blande inn mat eller drikke, uansett hva jeg skriver. Man må jo la folk spise og drikke!

Men tilbake til studio.

Hva er egentlig viktig når man skriver eller formidler om mat og matopplevelser? Hvordan kan man best bruke språket? Hvilken retorikk er smart og hvilken virker mot sin hensikt? Er humor og mat alltid som varm kniv i kaldt smør? Hvordan skaper man bilder og får sanseinntrykkene opp fra papiret eller skjermen og inn i mottagerens fantasi på best mulig måte? Hvordan fletter man inn fakta uten at publikum sovner eller sulter i hjæl? Eller oftere og oftere føler seg krenket og truet. Hvordan unngår man klisjeer, utslitte fraser, selvfølgeligheter og upersonlig automatisert markedsføringsspråk når man befinner seg i stimen av matinspiratører som siger avsted i strie strømmer de fleste steder der skjermer lyser.

I skjønnlitteraturen er det gjerne et ideal å kunne skrive om noe tilsynelatende personlig på en måte som oppfattes allmenngyldig og relevant selv om det ikke er selvopplevd for den som leser. Å male det bitte lille utover i et større perspektiv, der flere kan få øye på noe de gjenkjenner. Jeg tenker at det i formidlingen av mat og vin, av sanseinntrykk altså, er nøyaktig den samme utfordringen man står overfor. I særdeles stor grad. For er det noe som kjennes personlig og subjektivt, og lett kan bli navlebeskuende og utilgjengelig for en tilskuer, leser eller lytter, så er det andre folks eufori eller ulykksalighet rundt en rett, råvare eller et måltid. Litt som å høre om andres vondter eller nattdrømmer. Det er begrenset hvor engasjerende det er, hvis den som forteller ikke har helt dreisen på god historiefortelling. Men når det treffer riktig, så treffer det grundigere enn det meste annet, og man føler seg rett og slett inkludert, og noen ganger til og med forstått. 

Så grundig og om alt dette snakket ikke Jon Ståle og jeg, altså. Vi snakket derimot om hvordan en lyriker som ham tenker og jobber når han skriver dikt om noe så tilsynelatende enkelt som konkrete råvarer og mat. Om hvordan mat kan bli poesi. God poesi. Original tekst. Hvor begynner man når man på noen få linjer skal få egg og sitron til å bli noe større og mer vektig enn pai. Hvor mettet av flertydighet kan et dikt om et spisebord faktisk oppnå å bli? Uten å bli søkt. 

Så kastet programleder Turi Grønbech raspeballen over til meg, og vi snakket om hva jeg tenker på når jeg skal få dere til å bli med på en oppskrift her på bloggen, formidle noe om en råvare eller virkelig få dere til å forstå og nesten kjenne hvordan det jeg smaker på TV faktisk smaker. For som oftest rister jeg det ikke ut av et erme. Jeg har noen selvstøpte stolper jeg holder meg til, både muntlig og skriftlig, så det ikke blir ubegripelig eller uinteressant for alle andre enn meg selv. Det jeg sa til deltagerne i MasterChef og Kakekrigen kunne ikke øves inn på forhånd, men jeg hadde noen regler i hodet som jeg prøvde å følge.

For eksempel noe så enkelt som at jeg skulle unngå å bruke ordet «fantastisk». Fordi det er oppbrukt. Når alt er fantastisk er faktisk ingenting fantastisk. Og det som er fantastisk for meg, er ikke nødvendigvis fantastisk for en annen. Men hvis jeg beskriver tekstur, lukt, aromaer og vekker noen flere assosiasjoner, så blir bildet bedre.

Assosiasjoner, ja. Det snakket vi en del om. Å gi noen nøkler til leserens/tilskuerens egen fantasi. Nydelig og fantastisk er ikke gode nøkler. Med mindre de følges opp av fotografier hvor man faktisk ser maten. I en digital virkelighet er jo det visuelle nå rådende. Tekst blir underordnet, og det igjen forringer dessverre språket som burde brukes for å si noe som er sant og vakkert om noe så deilig og nødvendig som mat.

Jeg er glad for at noen som Jon Ståle skriver dikt om mat og gir språket tilbake til det vi putter i munnen og nærer oss på. Bokstaver, setningsoppbygging, råvarer og teknikk er noe ganske tørt og konkret. I hendene til riktig person får det liv og blir til noe mer. Hos en kokk eller hos en lyriker. Takk for maten er en vakker, klok, respektfull og kunnskapsrik språklig festmiddag, med rytme og musikalitet nok til en dans etterpå også. 

De enkle linjene om råvarer, og prosaiske situasjonene i diktene, rommer noe mer. Betydningene ligger i flere lag. Du kjenner intuitivt at akkurat sånn må det være, sånn som Jon Ståle Ritland skriver det. Det faller på plass alt sammen, uten å være selvfølgelig. Da er det med andre ord fullendt.

Fordi det er PRIDE denne uka, og fordi det bør feires, vil jeg avslutte med et dikt fra Takk for maten som heter «REKE». Et av mine favoritter fra samlingen. Fordi det er sant. Og fordi det er vakkert.

Reke


et stort hode og en krum rygg
etter å ha presset seg ut
av sitt eget skall, skiftet kjønn
en hermafroditt med følehorn
som også kan stikke


rekene bærer på et budskap:
du kan elske den du vil
du kan være den du vil


når du skreller en reke
ligner den en rosa logo
sin egen copyright, du koker
skallene og frigjør kraften
i enhver forvandling

Alle som skriver skjønnlitteratur og lyrikk vil skrive sant og vakkert. Da med forbehold om at det finnes ulike oppfatninger av hva som er sant og vakkert. For meg er Jon Ståle Ritlands dikt sanne, vakre, komplekse og tidløse. Slik god mat og vin også er på sitt beste. Jeg anbefaler et hvert følsomt spisende og lesende menneske å kjøpe diktsamlingen her. Kjøp to og gi bort en i gave også. Du kjenner sikkert noen som har fortjent noe annet enn et generisk gavekort til bursdagen sin.

%d bloggere liker dette: