Selv om jeg er stille, er jeg ikke død. Ikke glemt, gjemt eller nede for telling heller. Jeg driver bare med vinen, maten og mitt eget private liv i det bakre rommet, for det meste, der ikke alt synes. Og jeg nyter det.
På Instagram skjer en smule hos Spiselandslaget i ny og ne, men ikke noe særlig til trøkk der heller. Hvis du følger meg der har du sikkert sett at jeg driver og fyller på tanken en hel del ute. På restaurant, altså. Det har jeg savnet så inderlig mens lockdown lå som kløpulver over samfunnet, at jeg nå nesten ikke klarer å styre meg. Ut, ut, ut vil jeg! Sitte i skravel, musikk og støy og nyte, meske og drite i oppvasken (ikke bokstavelig, det er dårlig gjort).
Håper det jeg deler fra ymse restaurantbesøk kan være til inspirasjon. På oppskriftsfronten er det ganske stille her nå. Ingen beklagelse kommer. Fordi jeg jobber gratis og på rein luft og kjærlighet.
Det blir med andre ord brukt mye tid på å ete ute uten å lage maten selv. Og så blir det brukt en hel del tid på en kjæreste og forelskelse som ikke vil gå over av seg selv. En båt er med i bildet. Og så er det den nye jobben min på Vinmonoplet som krever sitt der jeg sprenger inn det som føles som uendelige mengder kunnskap i den 47 år gamle hjernen min. Og så er det barnet mitt, hunden, venner, annen jobb og de små 24 timene i døgnet.
Å ja, jeg skal flytte om et par uker. Det glemte jeg å nevne. Nærmere skogen. Flytting er noe dritt, men når jeg er på plass blir det fint. Kanskje får dere en titt på mitt nye kjøkken som blir et av Oslos minste.
Men la meg si litt om den jobben på polet og den nye greia mi med vin, for den er det enkelte som har lurt på. En sa rett og slett at hun ikke visste at jeg var interessert i vin på «den måten». Jeg har aldri vært interessert i vin på grunn av fylla, så da vet jeg ikke hvilken annen måte jeg skulle vært interessert i vinen på. Den henger jo uløselig sammen med smak og mat, mitt felt. Jeg har kanskje ikke vist frem det med vinen noe særlig, lagt ut i det vide og brede og anbefalt i øst og vest. Jeg har nok tidligere følt meg både klønete og usikker på mye. Og når jeg ikke deler noe nå, er det ikke fordi jeg ikke unner dere å få vite mer om hva slags viner jeg liker, kan anbefale eller pare med mat. Akkurat nå er det mest fordi jeg ikke kan drive og fronte enkeltviner når jeg jobber på polet.
Er ikke det litt synd, da? Næsj! Jeg synes ikke det. Jeg synes det er beint frem jævlig digg å få drive med vinen på den kanskje trausteste måten som finnes på planeten Jorden. På det nivået jeg er nå (som slett ikke er noe bunnivå…), føles det trygt og godt. Uten å tenke kommersielt. Blir helt zen i huet og kroppen av slikt. Jeg vet hva jeg kan, og det er ikke ingenting har det vist seg, men enda viktigere: jeg vet oftere og oftere hva jeg ikke kan. Det er skumle greier i vinens verden, og det er som med all annen kunnskap. Jo mer du lærer og vet, jo tydeligere blir det for deg at du er en forbanna ignoramus.
Jeg har det som da jeg studerte litteraturvitenskap på universitetet og følte meg litt dummere for hver nye ting jeg lærte. Man innser ganske raskt sitt uendelige utviklingspotensiale, for å si det tørt. Nei, det er ikke mindreverdighet. Det er ydmykhet. Og ydmykhet sørger for at man beholder sin åpenhet. Det er i hvertfall min erfaring. Og det løsner etterhvert.
Så da:
Jeg tusler bort på polet mitt et par ganger i uka, tar på meg uniformen med de mest slitesterke og syntetiske bukser et menneske kan ha på seg uten å kalle det «plastik», skyver trillebrett med høye stabler av tunge kasser fulle av vinflasker, finner frem i hyllene, stabler vinene der de skal stables, rydder i radene, rydder tomme pappkasser, får vel noen muskler ekstra, putter pappen i en sånn svær monstrøs papp-pressemaskin, tar små skritt, hutrer inne blant de svinedyre juvelene på svalrommet, leser på etikettene, scanner motivene med blikket, memorerer så godt jeg kan, sødme, fylde, garvestoffer, svarer på tusen spørsmål fra kundene (en bitteliten vennlig muntlig eksamen hver gang), får høre om deres menyer til helgen, til hytta, til selskap, gaver, konfirmasjoner, investeringer for dåpsbarnet, peiskos, telttur, venninnehelg, guttetur, noe til sausen, til sjøkrepsen, hjorten, tacoen, kjedsommeligheten, ensomheten, og jeg anbefaler fra nederst til øverst, jeg sitter i kassa, tar i mot betaling, spør om legg, og sist men ikke minst: Spør og graver selv etter svar fra en gjeng med kollegaer som er hinsides rause, tålmodige, trivelige og kunnskapsrike.
Jeg går på store og små smakinger. Fryder meg over å ha begynt mengdetreningen. Banner og sikler når jeg pusser tenna om kvelden.
Så hvilket pol jobber jeg på, da? Det er det ikke få som har spurt meg om. Jeg jobber på et pol i kategori 4, på Oslo vest. Mer trenger ingen å vite. Men jeg kan avsløre at kundesegmentet har gitt meg en rimelig bratt læringskurve. Særlig på det klassiske, og dobbeltsærlig Burgund, Bordeaux og Rhône.
Jeg koser meg, jobber faktisk med vin mens jeg lærer om den, og samtidig er det deilig å få jobbe ansikt til ansikt med mennesker igjen, slik jeg har gjort i mange år tidligere, med gjester, kunder, passasjerer og pasienter. Det er dét som i tillegg til maten, vinen, skrivingen og kjærleiken gir meg energi og glede.
Der er jeg nå.
Skål og god helg 🙂
Ved printing blir også bilder printet, med mindre man selv gjør innstillinger
Maj-Britt Aagaard 
Selv om jeg er stille, er jeg ikke død. Ikke glemt, gjemt eller nede for telling heller. Jeg driver bare med vinen, maten og mitt eget private liv i det bakre rommet, for det meste, der ikke alt synes. Og jeg nyter det.
På Instagram skjer en smule hos Spiselandslaget i ny og ne, men ikke noe særlig til trøkk der heller. Hvis du følger meg der har du sikkert sett at jeg driver og fyller på tanken en hel del ute. På restaurant, altså. Det har jeg savnet så inderlig mens lockdown lå som kløpulver over samfunnet, at jeg nå nesten ikke klarer å styre meg. Ut, ut, ut vil jeg! Sitte i skravel, musikk og støy og nyte, meske og drite i oppvasken (ikke bokstavelig, det er dårlig gjort).
Håper det jeg deler fra ymse restaurantbesøk kan være til inspirasjon. På oppskriftsfronten er det ganske stille her nå. Ingen beklagelse kommer. Fordi jeg jobber gratis og på rein luft og kjærlighet.
Det blir med andre ord brukt mye tid på å ete ute uten å lage maten selv. Og så blir det brukt en hel del tid på en kjæreste og forelskelse som ikke vil gå over av seg selv. En båt er med i bildet. Og så er det den nye jobben min på Vinmonoplet som krever sitt der jeg sprenger inn det som føles som uendelige mengder kunnskap i den 47 år gamle hjernen min. Og så er det barnet mitt, hunden, venner, annen jobb og de små 24 timene i døgnet.
Å ja, jeg skal flytte om et par uker. Det glemte jeg å nevne. Nærmere skogen. Flytting er noe dritt, men når jeg er på plass blir det fint. Kanskje får dere en titt på mitt nye kjøkken som blir et av Oslos minste.
Men la meg si litt om den jobben på polet og den nye greia mi med vin, for den er det enkelte som har lurt på. En sa rett og slett at hun ikke visste at jeg var interessert i vin på «den måten». Jeg har aldri vært interessert i vin på grunn av fylla, så da vet jeg ikke hvilken annen måte jeg skulle vært interessert i vinen på. Den henger jo uløselig sammen med smak og mat, mitt felt. Jeg har kanskje ikke vist frem det med vinen noe særlig, lagt ut i det vide og brede og anbefalt i øst og vest. Jeg har nok tidligere følt meg både klønete og usikker på mye. Og når jeg ikke deler noe nå, er det ikke fordi jeg ikke unner dere å få vite mer om hva slags viner jeg liker, kan anbefale eller pare med mat. Akkurat nå er det mest fordi jeg ikke kan drive og fronte enkeltviner når jeg jobber på polet.
Er ikke det litt synd, da? Næsj! Jeg synes ikke det. Jeg synes det er beint frem jævlig digg å få drive med vinen på den kanskje trausteste måten som finnes på planeten Jorden. På det nivået jeg er nå (som slett ikke er noe bunnivå…), føles det trygt og godt. Uten å tenke kommersielt. Blir helt zen i huet og kroppen av slikt. Jeg vet hva jeg kan, og det er ikke ingenting har det vist seg, men enda viktigere: jeg vet oftere og oftere hva jeg ikke kan. Det er skumle greier i vinens verden, og det er som med all annen kunnskap. Jo mer du lærer og vet, jo tydeligere blir det for deg at du er en forbanna ignoramus.
Jeg har det som da jeg studerte litteraturvitenskap på universitetet og følte meg litt dummere for hver nye ting jeg lærte. Man innser ganske raskt sitt uendelige utviklingspotensiale, for å si det tørt. Nei, det er ikke mindreverdighet. Det er ydmykhet. Og ydmykhet sørger for at man beholder sin åpenhet. Det er i hvertfall min erfaring. Og det løsner etterhvert.
Så da:
Jeg tusler bort på polet mitt et par ganger i uka, tar på meg uniformen med de mest slitesterke og syntetiske bukser et menneske kan ha på seg uten å kalle det «plastik», skyver trillebrett med høye stabler av tunge kasser fulle av vinflasker, finner frem i hyllene, stabler vinene der de skal stables, rydder i radene, rydder tomme pappkasser, får vel noen muskler ekstra, putter pappen i en sånn svær monstrøs papp-pressemaskin, tar små skritt, hutrer inne blant de svinedyre juvelene på svalrommet, leser på etikettene, scanner motivene med blikket, memorerer så godt jeg kan, sødme, fylde, garvestoffer, svarer på tusen spørsmål fra kundene (en bitteliten vennlig muntlig eksamen hver gang), får høre om deres menyer til helgen, til hytta, til selskap, gaver, konfirmasjoner, investeringer for dåpsbarnet, peiskos, telttur, venninnehelg, guttetur, noe til sausen, til sjøkrepsen, hjorten, tacoen, kjedsommeligheten, ensomheten, og jeg anbefaler fra nederst til øverst, jeg sitter i kassa, tar i mot betaling, spør om legg, og sist men ikke minst: Spør og graver selv etter svar fra en gjeng med kollegaer som er hinsides rause, tålmodige, trivelige og kunnskapsrike.
Jeg går på store og små smakinger. Fryder meg over å ha begynt mengdetreningen. Banner og sikler når jeg pusser tenna om kvelden.
Så hvilket pol jobber jeg på, da? Det er det ikke få som har spurt meg om. Jeg jobber på et pol i kategori 4, på Oslo vest. Mer trenger ingen å vite. Men jeg kan avsløre at kundesegmentet har gitt meg en rimelig bratt læringskurve. Særlig på det klassiske, og dobbeltsærlig Burgund, Bordeaux og Rhône.
Jeg koser meg, jobber faktisk med vin mens jeg lærer om den, og samtidig er det deilig å få jobbe ansikt til ansikt med mennesker igjen, slik jeg har gjort i mange år tidligere, med gjester, kunder, passasjerer og pasienter. Det er dét som i tillegg til maten, vinen, skrivingen og kjærleiken gir meg energi og glede.
Der er jeg nå.
Skål og god helg 🙂
Ved printing blir også bilder printet, med mindre man selv gjør innstillinger
Lik dette: