Det nye året har 5 cm åpning og solen har snudd. Nå går den riktig vei. Nesten ingen nye oppskrifter her på bloggen, jeg vet. Men jeg har spist så mye godt på restaurant, både i fjor og allerede i år, på bra steder, at det nok blir disse jeg nevner fremover, fremfor å vri ut av meg en oppskrift dere kanskje like gjerne kan finne et annet matnyttig sted. Mer om steder jeg spiste godt i et annet og eget innlegg, men la meg likevel nevne her:
Lørdag var vi på nyåpnede Aquarie, som serverte en rågod og modig 6-retters med norsk fersk sjømat i superb kombinasjon med vinen som var plukket til menyen. Jonathan Romano har brettet opp ermene, og kan etter to år med mye att og fram (pga. pandemi) endelig åpne dørene. Ta turen! Det finnes overraskende få rene sjømatrestauranter av dette kaliberet i Oslo, utrolig nok. Sjømatnasjonen Norge… Kjøkkenet på Aquarie gjør litt andre ting enn det sjømatrestauranter ofte gjør. Større, modigere og flere smaker. De tar plass, men overdøver ikke. Råvaren i sentrum, selvfølgelig, men ikke alene i en saus midt på tallerkenen og med tradisjonelt tilbehør. Kreativt, blir et dekkende ord. Hør her: Tynne skiver av rå kveite med svart hvitløksmajo, sennepsfrø, sylta sopp, alt i harmoni…Og en dyp bolle med friterte blåskjell og ørretrogn, duvende på en urtesalat og potetkrem som var montert med akkurat passe megamye smør og blåskjellkraft….Og sesongens saftigste skrei med skalldyrkrem, sopp og kål. Så mye mumsesmak i vater. Elsket det!
Hvor har jeg vært de siste ukene?
I et vinglass, i en spyttebakke, i tunge bøker med teori. Første mandag i januar satte jeg meg på skolebenken hos Norsk Sommelierutdannelse, og det skal jeg fortsette med hver mandag i hele 2022. Jo mer jeg lærer, jo mer er det også igjen å lære. Sokrates hadde rett: Det eneste jeg vet er at jeg intet vet.
Vet du hvor adrenalinpumpende det kan være å smake noe blindt i en gruppe og være den første som tar ordet? «Jeg kjenner en del eik…og våt stein?…?» Altså, hvis du tror det er skummelt å åpne dansegulvet klokka 22.00, klinkende edru mens andre sitter og ser på, så har du ikke prøvd å analysere en ukjent vin foran en gjeng som du er skråsikker på kan alt om vin i hele verden.
Nå ville noen som står meg nær sagt at jeg er altfor beskjeden på egne vegne, og det er muligens sant. Men, det er ikke sikkert verden trenger flere verdensmestre akkurat nå i januar 2022. 5 cm åpning er heller ikke nok til å klemme ut et beist.
Det hygges grassalt mens jeg finner min nese, min smak og mine narrativer. Det er beint frem rørende å se poesien i det som er godt, og humoren i det som virkelig ikke er det. Men nådeløshet er sjelden nødvendig. For paradoksalt nok kan det virke som at jo mer man smaker og skjønner av hvor mye som kreves for å få til en god (eller ok) vin, jo mildere blir man ofte i bedømmingen. Man trenger kanskje ikke høvle ned så mye av det harde arbeidet til mange middels store og middels gode vinbønder bare for å fremstå som en usedvanlig god kjenner selv. Med kunnskap kommer gjerne trygghet og ro. Istedet for å alltid lete etter feil i glasset, kan man sette ord på det som faktisk funker. Litt som når du pusher 50 og synes det er rart at du ikke finner en kjæreste som matcher deg. Veien og tiden fra en druestokk settes i jorda til det faktisk er blitt en vin du kan kjøpe på polet for under 200,- kr, er lang og oftest preget av stor usikkerhet. Vær og vind kan ikke styres av andre enn Gud, og han lytter ikke alltid til alle som ber. Jobben bak en flaske vin er ofte verdt mye mer enn et skuldertrekk og «njaaa, jeg synes kanskje det er litt lite nyanser her. Er ikke syren litt for mye på siden av tungen?»
Det er nesten et lite mirakel at det i det hele tatt blir drikkanes vin av noe som helst, så mange fallgruver som finnes for vinbonden. Som med folk. Mirakler, alle som én. Med og uten skavanker. Noen skavanker kommer fra det som skjedde ute i vinmarken, mens andre skavanker kommer fra oppdragelsen i vineriet, der druene blir foredlet til vin. Her gjøres det mye gøy, godt og av og til gæærnt.
Apropos det. Ting jeg trodde jeg likte viser seg å bli skjøvet ut på sidelinjen sånn at nye ting får plass. Chardonnay…som jeg trodde jeg elsket. Hva skjedde da jeg plutselig begynte å kjenne selve druen der bak den utpønskede stilen til vinhuset? Jo, jeg skjønte at den hadde et slapt håndtrykk! Her har jeg gått i alle år og holdt hånd med en som ikke tar ordentlig grep. En vag kamelon. En som ler av alle vitsene som blir fortalt og jatter med og sier «ikke sant!» i annen hver setning når noen andre forteller noe. Men også en fantastisk gjest i alle sosiale lag. Uproblematisk og kjempegrei. En god lytter, helt sikkert. Hva er bedre enn slike? En du alltid kan snakke med, både om de mer alvorlige ting og bare snikksnakk om gardinhøyder, boligpriser og sommerferieplaner. En som det nærmest skal en katastrofe til for å få til å surne eller vippe av pinnen. Chardonnay er en drue som skifter ham utifra hvor den dyrkes, og av hvem den foredles. Ingen særegen karakter i seg sjæl. Disse egenskapene hos min gamle bestevenn har også noe fint ved seg. At den gir like godt som den får. Det er sikkert en grunn til at de fleste som kan mye om vin og har smakt seg gjennom mange tusen flasker, sjelden sier at de elsker chardonnay. Derimot elsker de hvit burgund. Skjønner jeg godt. Men jeg er spent på om jeg finner en ny yndling. Kanskje ender jeg opp med å gå i sirkel og ende opp på gjengrodde stier om et år.
Har jeg smakt noe skikkelig godt? Åh ja. Både til flere tusenlapper og til hudreogsyttini greie kroner. Mest interessant: Jeg har smakt rare god-vonde ting som jeg ikke helt visste om jeg likte, men som jeg tok meg selv i å fortsette å tenke på i flere dager. Kanskje med en tanninstruktur som var vel hard i klypa. Som hadde en aroma som strakte seg på tvers i glasset uten å være feil. En syrestruktur som fylte hele munnen på en ny måte. Som med en litt vanskelig bok der du vet at det ligger noe mer enn du klarer å fange opp. Kanskje du bare trenger litt mer trening. Jepp. Til sammenligning så brukte jeg mange år på å virkelig sette pris på Per Petterson etter at han slo igjennom med «Ut å stjæle hester». Mens jeg gikk på litteraturvitenskap på Blindern og leste mye. Men en dag, 10 år senere: PANG! Og da gråt jeg. Den tilsynelatende enkle stilen og språket snakket endelig rett til hjertet mitt. Alt falt på plass og ordene glødet fra boksidene.
Vekst. Modning. De eldste vinstokkene med de dypeste røttene gir de beste druene. Ikke flest druer, men de beste. Veier ordene og fruktkjøttet på gullvekt.
Jeg har fått en kollokviegruppe på studiet, med 4 mennesker som er til å eta opp, så fine er de. Gleden av å være i et nerdete miljø med likesinnede er ubeskrivelig. Glasuren på denne gjengen er at vi fra første møte kunne tenke og snakke fritt mens vi gurglet og spyttet. Mye latter, lite engstelse. Det var rom for å mene ulike ting uten å føle seg utstøtt av flokken og få et nervøst sammenbrudd. Og hva så om man faktisk tar feil? Heldigvis er det ingen pasient på operasjonsbordet som stryker med bare fordi jeg trodde vinen i glasset var en Chablis og ikke en Petit Chablis.
Å våge være nybegynner når det bare er to år igjen til 50, og man er dobbelt så gammel som brorparten av sine medelever. Man trenger ikke isbade da.
Ved printing blir også bilder printet, med mindre man selv gjør innstillinger
Maj-Britt Aagaard 
Det nye året har 5 cm åpning og solen har snudd. Nå går den riktig vei. Nesten ingen nye oppskrifter her på bloggen, jeg vet. Men jeg har spist så mye godt på restaurant, både i fjor og allerede i år, på bra steder, at det nok blir disse jeg nevner fremover, fremfor å vri ut av meg en oppskrift dere kanskje like gjerne kan finne et annet matnyttig sted. Mer om steder jeg spiste godt i et annet og eget innlegg, men la meg likevel nevne her:
Lørdag var vi på nyåpnede Aquarie, som serverte en rågod og modig 6-retters med norsk fersk sjømat i superb kombinasjon med vinen som var plukket til menyen. Jonathan Romano har brettet opp ermene, og kan etter to år med mye att og fram (pga. pandemi) endelig åpne dørene. Ta turen! Det finnes overraskende få rene sjømatrestauranter av dette kaliberet i Oslo, utrolig nok. Sjømatnasjonen Norge… Kjøkkenet på Aquarie gjør litt andre ting enn det sjømatrestauranter ofte gjør. Større, modigere og flere smaker. De tar plass, men overdøver ikke. Råvaren i sentrum, selvfølgelig, men ikke alene i en saus midt på tallerkenen og med tradisjonelt tilbehør. Kreativt, blir et dekkende ord. Hør her: Tynne skiver av rå kveite med svart hvitløksmajo, sennepsfrø, sylta sopp, alt i harmoni…Og en dyp bolle med friterte blåskjell og ørretrogn, duvende på en urtesalat og potetkrem som var montert med akkurat passe megamye smør og blåskjellkraft….Og sesongens saftigste skrei med skalldyrkrem, sopp og kål. Så mye mumsesmak i vater. Elsket det!
Hvor har jeg vært de siste ukene?
I et vinglass, i en spyttebakke, i tunge bøker med teori. Første mandag i januar satte jeg meg på skolebenken hos Norsk Sommelierutdannelse, og det skal jeg fortsette med hver mandag i hele 2022. Jo mer jeg lærer, jo mer er det også igjen å lære. Sokrates hadde rett: Det eneste jeg vet er at jeg intet vet.
Vet du hvor adrenalinpumpende det kan være å smake noe blindt i en gruppe og være den første som tar ordet? «Jeg kjenner en del eik…og våt stein?…?» Altså, hvis du tror det er skummelt å åpne dansegulvet klokka 22.00, klinkende edru mens andre sitter og ser på, så har du ikke prøvd å analysere en ukjent vin foran en gjeng som du er skråsikker på kan alt om vin i hele verden.
Nå ville noen som står meg nær sagt at jeg er altfor beskjeden på egne vegne, og det er muligens sant. Men, det er ikke sikkert verden trenger flere verdensmestre akkurat nå i januar 2022. 5 cm åpning er heller ikke nok til å klemme ut et beist.
Det hygges grassalt mens jeg finner min nese, min smak og mine narrativer. Det er beint frem rørende å se poesien i det som er godt, og humoren i det som virkelig ikke er det. Men nådeløshet er sjelden nødvendig. For paradoksalt nok kan det virke som at jo mer man smaker og skjønner av hvor mye som kreves for å få til en god (eller ok) vin, jo mildere blir man ofte i bedømmingen. Man trenger kanskje ikke høvle ned så mye av det harde arbeidet til mange middels store og middels gode vinbønder bare for å fremstå som en usedvanlig god kjenner selv. Med kunnskap kommer gjerne trygghet og ro. Istedet for å alltid lete etter feil i glasset, kan man sette ord på det som faktisk funker. Litt som når du pusher 50 og synes det er rart at du ikke finner en kjæreste som matcher deg. Veien og tiden fra en druestokk settes i jorda til det faktisk er blitt en vin du kan kjøpe på polet for under 200,- kr, er lang og oftest preget av stor usikkerhet. Vær og vind kan ikke styres av andre enn Gud, og han lytter ikke alltid til alle som ber. Jobben bak en flaske vin er ofte verdt mye mer enn et skuldertrekk og «njaaa, jeg synes kanskje det er litt lite nyanser her. Er ikke syren litt for mye på siden av tungen?»
Det er nesten et lite mirakel at det i det hele tatt blir drikkanes vin av noe som helst, så mange fallgruver som finnes for vinbonden. Som med folk. Mirakler, alle som én. Med og uten skavanker. Noen skavanker kommer fra det som skjedde ute i vinmarken, mens andre skavanker kommer fra oppdragelsen i vineriet, der druene blir foredlet til vin. Her gjøres det mye gøy, godt og av og til gæærnt.
Apropos det. Ting jeg trodde jeg likte viser seg å bli skjøvet ut på sidelinjen sånn at nye ting får plass. Chardonnay…som jeg trodde jeg elsket. Hva skjedde da jeg plutselig begynte å kjenne selve druen der bak den utpønskede stilen til vinhuset? Jo, jeg skjønte at den hadde et slapt håndtrykk! Her har jeg gått i alle år og holdt hånd med en som ikke tar ordentlig grep. En vag kamelon. En som ler av alle vitsene som blir fortalt og jatter med og sier «ikke sant!» i annen hver setning når noen andre forteller noe. Men også en fantastisk gjest i alle sosiale lag. Uproblematisk og kjempegrei. En god lytter, helt sikkert. Hva er bedre enn slike? En du alltid kan snakke med, både om de mer alvorlige ting og bare snikksnakk om gardinhøyder, boligpriser og sommerferieplaner. En som det nærmest skal en katastrofe til for å få til å surne eller vippe av pinnen. Chardonnay er en drue som skifter ham utifra hvor den dyrkes, og av hvem den foredles. Ingen særegen karakter i seg sjæl. Disse egenskapene hos min gamle bestevenn har også noe fint ved seg. At den gir like godt som den får. Det er sikkert en grunn til at de fleste som kan mye om vin og har smakt seg gjennom mange tusen flasker, sjelden sier at de elsker chardonnay. Derimot elsker de hvit burgund. Skjønner jeg godt. Men jeg er spent på om jeg finner en ny yndling. Kanskje ender jeg opp med å gå i sirkel og ende opp på gjengrodde stier om et år.
Har jeg smakt noe skikkelig godt? Åh ja. Både til flere tusenlapper og til hudreogsyttini greie kroner. Mest interessant: Jeg har smakt rare god-vonde ting som jeg ikke helt visste om jeg likte, men som jeg tok meg selv i å fortsette å tenke på i flere dager. Kanskje med en tanninstruktur som var vel hard i klypa. Som hadde en aroma som strakte seg på tvers i glasset uten å være feil. En syrestruktur som fylte hele munnen på en ny måte. Som med en litt vanskelig bok der du vet at det ligger noe mer enn du klarer å fange opp. Kanskje du bare trenger litt mer trening. Jepp. Til sammenligning så brukte jeg mange år på å virkelig sette pris på Per Petterson etter at han slo igjennom med «Ut å stjæle hester». Mens jeg gikk på litteraturvitenskap på Blindern og leste mye. Men en dag, 10 år senere: PANG! Og da gråt jeg. Den tilsynelatende enkle stilen og språket snakket endelig rett til hjertet mitt. Alt falt på plass og ordene glødet fra boksidene.
Vekst. Modning. De eldste vinstokkene med de dypeste røttene gir de beste druene. Ikke flest druer, men de beste. Veier ordene og fruktkjøttet på gullvekt.
Jeg har fått en kollokviegruppe på studiet, med 4 mennesker som er til å eta opp, så fine er de. Gleden av å være i et nerdete miljø med likesinnede er ubeskrivelig. Glasuren på denne gjengen er at vi fra første møte kunne tenke og snakke fritt mens vi gurglet og spyttet. Mye latter, lite engstelse. Det var rom for å mene ulike ting uten å føle seg utstøtt av flokken og få et nervøst sammenbrudd. Og hva så om man faktisk tar feil? Heldigvis er det ingen pasient på operasjonsbordet som stryker med bare fordi jeg trodde vinen i glasset var en Chablis og ikke en Petit Chablis.
Å våge være nybegynner når det bare er to år igjen til 50, og man er dobbelt så gammel som brorparten av sine medelever. Man trenger ikke isbade da.
Ved printing blir også bilder printet, med mindre man selv gjør innstillinger
Lik dette: