Vin

Spør meg om vin

Jeg gikk ned i kjelleren på eksamenslokalet og gråt etter dag to. Siste dag, den praktiske delen av sommelier-eksamen. Teori dagen før hadde gått ok. Jeg skrev så blekket sprutet der jeg hadde noe å skrive om. Men på dag to: Sto på do og tørket tårer, og vin som hadde sprutet i ansiktet på meg da flasken som skulle dekanteres hadde et uventet høyt trykk. Splætt! Rett i fleisen, vinen, da jeg lirket ut korken. Rant nedover haka og brystet. Heldigvis sort skjorte. Du vet når du når et stressnivå som får deg til å gjøre bizarre ting? Det skjedde. Har ikke skjedd meg siden MasterChef i 2014. Jeg skulle skylle vinkaraffelen én gang med en skvett vin fra glasset jeg hadde luktet på. Vel, jeg gjentok prosessen to-tre ganger, tror jeg, i ren beflippelse. Men kanskje husker jeg feil? Det er en annen ting stresspanikk gjør: lager sorte hull i hukommelsen.

En tikkende klokke på sensors bord. Okei, det var mobilen som talte minuttene, ingen tikking bortsett fra bomben i mitt eget hode. «Du har fem minutter på oppgaven. Er du klar?»

Aller først: forstå hva slags vin som ligger der på bordet og venter på en stakkars eksamenskandidat. 

Hva pokker er dette for slags vin, da? Hæ? Engelsk på etiketten, men hvor er druenavnet? Himla mye skrift…små bokstaver..hvor er brillene mine…Er den spansk? Nei. Portugisisk? Hvilken region, da? Varmt og tørt innerst i Douro? Eller friskere og kjøligere nærmere Atlanterhavskysten? Bør vite klima og beliggenhet for å matche en god matrett…HVOR. ER. DEN. FRAAA! Joda, neida. Men hvorfor er etiketten på engelsk?? Årgangen…årgangen, hvor står den, da? Bakpå flasken, selvfølgelig, din vriene vinflaskejævel. Løfte forsiktig mens den forblir liggende horisontalt, skal vi se, se under, ser så dårlig gjennom brillene når hodet er vridd i denne vinkelen… ikke virvle opp bunnfallet nå…2018! Ok, varmt år, skikkelig varmt mange steder i Europa, men var det dødsvarmt i Portugal også? I denne regionen som jeg plutselig ikke husker hvor er! Eller er den spansk…?)

Flasken legges i stabilt sideleie i en vinkurv så bunnfallet ikke virvler opp. Den presenteres med grunnleggende (gjerne noe utfyllende) info foran sensor som spiller rollen som gjest. Flasken åpnes korrekt (uten SPLÆTT!), sjekkes for feil, luktes på, smakes på, analyseres kjapt i eget hode for å finne en passende matrett, dekanteres, som er å helle innholdet sakte og forsiktig over i karaffel, mens man holder flasken over et stearinlys for gjennomlysing, så man ser når eventuelt bunnfall treffer flaskehalsen og man kan forhindre at det blir med videre. Samtidig som man heller vin, presenterer man for sensor en matrett som man synes vinen skal serveres til. Så serverer man vinen, rydder, og går deretter på do og gråter.

«Lar det seg i det hele tatt gjennomføre?» spurte moren min som har 40 års erfaring som servitør. Ja. Hvis du ikke gjør et eneste feiltrinn.

Så jeg gråt en skvett i kjelleren på Edderkoppen hotell, da. Og medelev Nina trøstet. Men det tror du kanskje ikke, at jeg står sånn og griner og tviler. Den veldig blide og utadvendte dama som spretter rundt med letthet. Flink til å feire egne seirer. Men det starter aldri der. Det starter først med en trang til å lære noe nytt. Fordype seg. Vokse. Men jo nærmere siste kapittel jeg kommer: En gjennomsyrende tvil på alt. Klokketro på at jeg ikke skal få til noe som helst. Engstelse dypt inn i ryggmargen.

Likevel kastet jeg meg utpå i januar 2022, dykket ned og nerdet i glass med stett. 

Kollokviekompisene mine gjennom 2022: Knut-Bjørnar og Christoffer. Takk for laget!

Alt dette er en naturlig forlengelse av de 10 årene som Spiselandslaget har eksistert. Mat og vin sammen. Level up. End of story. Føltes helt naturlig. Mange spør: Hva skal du bruke utdannelsen til? Som om jeg har en strategi, en masterplan. Det har jeg ikke! Jeg bestemmer meg stort sett for å drive med det jeg liker og har lyst til, og så kommer det andre i kjølvannet. Hvilket ikke betyr at jeg er uten ambisjoner, dem har jeg flere av, men jeg plotter ikke inn et tydelig mål for reisen på en GPS. Jeg seiler mer i skumringen, gjennom natten, og åpner øynene igjen når sola står opp og landskapet er tydeligere. Så legger jeg kanskje til et sted, hvis det virker fint. Hvis ikke drar jeg videre. Fisker etter idéer underveis.

Det finnes mange innganger til å ville lære mye om vin. Her er min inngang: Vin hører sammen med mat, vin er sanselig poesi, nytelse, historie, realfag, økonomi, kultur, landbruk, politikk og mye, mye mer. Og det er et uhyre dynamisk fagfelt, endrer seg hele tiden. Man blir aldri helt utlært og det er umulig å kunne eller vite alt. Vinfaget favner livet sjøl, og jeg elsker det bare mer og mer. Ikke alkoholen, (jeg tåler skuffende lite alkohol, liker å spytte), men smaken, konsistensen, følelsen, analysen, egenskapene, bruksområdene, historien, fellesskapet rundt nerdingen.

Nørds. Fin gjeng!

Druen er en magisk sak. Ingen annen frukt eller bærsort er så omgjengelig og åpen for omgivelsene, og kan ta til seg så tydelig det den tilføres i vinmarken og underveis i vineriet. Alt spiller inn på druen og former den som råmateriale til noe unikt som ender på flaske. Druen er en skuespiller (med iboende egenskaper) som gir sublime resultater når den får gode arbeidsforhold og kompetent regi. Men mest av alt er vin noe så traust og fint som et landbruksprodukt. Da vi besøkte vinprodusenter i Piemonte i mai, tenkte jeg ofte på hvor like bekymringer de hadde som min jordbrukerfamilie i Skjåk (i Skjåk vanker det dog litt mindre bruk av vaffeljakke/skjorte under pen ullgenser og mørke jeans). Jeg liker ordet vinbonde bedre enn produsent. Vakrere. Nærmere naturen som vi fjerner oss lengre og lengre vekk fra. Men langt fra en romantisk tilværelse.

Jeg gikk inn på studiet i januar og tenkte at jeg skulle være fornøyd bare jeg klarte å stå. Så mye prestisje og støy rundt en sånn sommeliertittel. Vanskelige greier, vinens uendelige verden. Massivt. Sa folk. Ikke uvanlig at 60% av et årskull stryker, sa de. Egentlig hadde jeg ikke tenkt til å fortelle en kjeft utover de nærmeste at jeg skulle ta sommelieren, for med en gang man sier det til hele verden, øker forventningspresset. Og menn begynner å snakke innforstått til deg om vinparseller som de har vært på ferie i en gang, og derfor tror at du nødvendigvis har hørt om, og kan alt om, for det er i deres øyne den viktigste vinparsellen i hele verden siden de kan noe om akkurat den. Er ikke du sommelier, da?

Men så sa jeg det høyt i sosiale medier og døde av skrekk i det jeg hadde gjort det.

Jeg tenkte at det vanskeligste på studiet kom til å være å kombinere vin med mat. Så mange matretter, så mange viner! Hvordan finne den perfekte matchen? Kom jeg til å knekke koden? Jeg kan telle på én hånd de gangene jeg har fått helt utenomjordisk sublime mat- og vinkombinasjoner. Det betyr ikke at resten var dårlig, det meste var helt sikkert dødsgodt, men det betyr at perfeksjon er vanskelig å oppnå. Men trenger det egentlig være 100% perfekt bestandig? Det gjøre jo ikke det. Og som Vinmonopolet har lært meg: Hvis man i utgangspunktet liker vinen skikkelig godt, så vil man ganske sikkert også like den til maten som blir servert. Så der har dere første bud i mat- og vinkombidnasjon på hjemmebane: Å like vinen som serveres til maten. Men det finnes morsommere og mer dyptpløyende analyser enn dette, altså. Hvis man vil utvikle seg. Dette skal jeg dele av fremover når det passer seg sånn.

Alle som spurte hvordan det hadde gått på eksamen fikk vite at jeg kom til å stryke. I bakgrunnen jobbet jeg mentalt med hvordan jeg ikke skulle miste motet og selvtilliten når jeg fikk vite at jeg hadde strøket. Jeg mannet meg opp til å klare å skrive om mat og vin med selvtillit, lidenskap og pondus, men uten en tittel på papiret. Dagen vi kunne ringe inn for å høre om vi hadde bestått, hadde jeg en plan om å ikke ringe i det hele tatt, bare leve lykkelig uvitende om resultatet. Det klarte jeg selvfølgelig ikke gjennomføre. Og på seremonien i vinkjelleren til Grand hotell da vi fikk vitnemål, diplom og utmerkelser, åpnet jeg ikke konvolutten med vitnemålet for å sjekke karakteren. Jeg hadde stått, og jeg visste selv hvor mye jeg hadde lært, og det var mye og det var nok å vite. Så ble jeg overtalt til å åpne konvolutten likevel: B. 

Jeg fikk B! Og så ble jeg ropt opp for å få diplom for beste mat- og vinkombinasjon.

Så fra nå av kommer det til å handle om å formidle, utvikle, vokse og ta alt dette nye videre. For som sagt: Faget er utømmelig. Og jeg skal kose meg med det igjen, slik jeg gjorde i begynnelsen.

%d bloggere liker dette: