Jeg skrev i et innlegg, som egentlig hadde en pastarett som utgangspunkt, at jeg har fått det svart på hvitt, at jeg er på stø kurs inn i overgangsalderen. Det begynte i fjor høst. Ikke store greier, nesten skuffende subtilt, men noe ble likevel brått annerledes.
Først, før jeg gikk til legen og fikk det bekreftet, mistenkte jeg at jeg bare var blitt enda mer gæærn. Hadde nådd et slags nytt crescendo i indre uro. Men så var det altså en ny tone i meg selv som jeg ikke kjente helt igjen denne gangen, og jeg beskrev det med følgende poetiske innsikt til R (kjæresten min): Jeg føler meg så rar.
Han var helt enig, men la til at på hans dialekt betyr rar omtrent det samme som fantastisk.
Men hos meg var det snakk om østnorsk rar, noe jeg har levd med i 49 år, så det er jeg vant til, men nå var det snakk om enda en type rar som hverken var Frogner-rar eller nordnorsk fantastisk-rar. Dette var en helt ny type rar. Alle tror hormonell berg og dalbane for kvinner i min alder utelukkende vil handle om ekstreme raseriutbrudd. Men det motsatte skjedde aller først hos meg. Jeg brydde meg plutselig mindre enn før. Ble flatere. Tilbaketrukket. Som en seig, eldre tispe som vil ligge i fred i kurven sin og ikke orker alt ståket rundt seg. Som snur ryggen og ræva til verden, sukker, dupper av og tenker ja-ja, dere får bare holde på, idioter, men bruk innestemme. Som ser på eieren sin med bedende blikk når andre klapper den på hodet og synes den er søt. Og ikke minst var det rart at jeg skulle gråte av alt mulig. Uten forvarsel. Poff, så bare gråt jeg en skvett. Som da jeg var gravid. Kattunger på tv? På med vannslangen! Helt ærlig, det var ikke kattunger. Det var de fæle reportasjene om forsømte gamle mennesker i fult forfall hjemme, eller liggende på andre døgnet i sin egen avføring på sykehjem. Jeg er så glad i eldre mennesker, sa jeg til R og tørket tårer.
Så egentlig blir jeg bare mer og mer glad i ham og meg, da.
Innimellom ble jeg noe som nesten lignet sorgtung. Ikke deppa, men tankefull med lengre skygger, sånne som høsttrærne kaster i lav ettermiddagssol.
Men det var dette med likegyldigheten. Eller tomheten. Det kom uventet. Var det kanskje bare en ny moden ro? Kanskje er jeg blitt normal, tenkte jeg optimistisk. Jeg har vært i overgangsalderen hele livet, men nå snur det jammen meg. Fra nå av kan jeg se frem til et liv i vater.
Rørerende naivt av meg å tro det. For etter en forbløffende fase med resignasjon, reiste den gamle, seige tispa seg fra pleddet i kurven, og har mange ganger siden i fjor høst glefset med flagrende slimtråder i munnviken etter tilfeldig forbipasserende igjen. Jukket på gjester og samboere, tisset i rosebedd, jaget katter, ligget på ryggen og krevd å bli klødd på pattene.
Du er bare kommet halvveis! sa en støttende R. Han mente halvveis i livet. Det hjalp litt.
Overgangen kom ganske beleilig for meg, sett i et større perspektiv. Den første nattesvetten rant fra hårfestet og ned i halsgropen en egentlig iskald natt, kun to minutter før den vestlige moderne verden plutselig bestemte seg for å sette fokus på kvinners helt naturlige dropp i østrogen. Jeg våknet en morgen, og fokuset på overgangsalder hadde eksplodert i media og samfunn forøvrig akkurat da jeg begynte med mensen hver fjortende dag, i stedet for en gang i måneden. Starten på en ny åpenhet kom som en gave akkurat da jeg trengte det. Podcaster, stand ups, artikler, kronikker, høylytte og lavmælte meninger over hele linja. Jeg kjøpte gynekolog Helena Enger sin svært gode og etterrettelige bok Hetetokter og kalde fakta. Leste den fra perm til perm på en dag, og ble klokere. Skjønte at jeg ikke står midt i overgangsalderen, men er i det som heter perimenopause. Det vil si, et slags forvarsel. Grunnkurs i knuste egg. Smaken på hva som skal komme. En liten appetittvekker med tørr kjeks, sur rømme, og hvis du er heldig: En klatt rogn donert på toppen. Bobler får man sørge for selv.
Sjølvaste overgangsalderen, hovedretten, er når mensen har vært borte vekk et år. Da er det punktum. Eller period, som de ville sagt på engelsk. Artig tvetydighet der. Hovedrett med grå æljsteik, gusjegrønn rosenkål og saus uten kulør. Kjerringer og Karens. Det er det mange tror. Vel, føkk den som tror det, i så fall. Dere vet like lite om realitetene rundt kvinners overgangsalder som vi vet om hva gutta snakker om i badstuen når de legger styremøtene sine dit.
Jeg kjenner at det er vanskelig å skrive om dette uten å kødde noe i det hele tatt. Det er ikke fordi jeg ikke vil ta det på alvor, men humor har reddet meg i 49 år med rar, og jeg kan ikke kaste bort et av de skarpeste våpnene mine nå. Jeg trenger det sverdet. Humoren, selvironien, noe grovt og kanskje vulgært innimellom, for å avvæpne dette som vi har bestemt oss for å være mer åpne om, sånn at døtrene våre kan få det noe enklere enn bestemødrene sine. Enn oss.
Men jeg har også skjønt at selv om vi kvinner som har nådd dette punktet i livet nå er klare for mer åpenhet, så har ikke resten av verden fulgt oss i samme tempo. Det er begrenset hvor dødsspennende utenforstående synes det er å vite alt om dette. Greit nok. Det innebærer mye kropp. Men mest spennende er likevel det emosjonelle og psykiske som skjer i denne livsfasen, synes nå jeg. Det kan gi noen gode samtaler og diskusjoner selv om man aldri har hatt en eneste menstruasjon. Det menneskelige aspektet ved å så tydelig være i en overgang der man får helt konkrete, håndfaste fysiske tegn på at man går ut av reproduktiv alder og inn i en helt ny fase i livet, hvis ikke det er interessant for andre, så må det være fordi de andre simpelthen ikke interesserer seg for livet sjøl. Og en så ureflektert gemen hop kan vi ikke bry oss med. Synd for dem, sier jeg da. Her står vi klare med ny livsvisdom, et nytt perspektiv, og så finnes det folk som ikke gidder å høre. Det er nok de samme som aldri har hørt etter ved tidligere anledninger også. De som tar mye for gitt. Sin egen posisjon, sin egen verdensanskuelse med seg selv i sitt eget sentrum, der de kun snakker med andre som er akkurat prikk lik dem selv.
Vi er bare halvveis, som R minnet meg på. Resten skal nå fylles med noe som ikke er redebygging, reproduksjon eller småbarnsliv. 20 år til i arbeidslivet, folkens. Det krever fantasi! Jeg kjenner at jeg elsker det. En ny frihet som kommer dypt innenifra, fra meg selv. Jeg har sluttet å be om den friheten fra andre. Den uvanen knuste sammen med noen av de siste eggene.
Så hvordan har den gamle tispa det nå? Vel, jeg gidder ikke bli klødd bak øret av hvem som helst lenger, og i hvertfall ikke bli kalt søt. Jeg har ikke sluttet å logre, men jeg gjør det ikke automatisk lenger. Slikt overlater jeg nå til livets valper i alle aldre.
Ved printing blir også bilder printet, med mindre man selv gjør innstillinger
Lik dette:
Liker Laster...
Maj-Britt Aagaard 
Jeg skrev i et innlegg, som egentlig hadde en pastarett som utgangspunkt, at jeg har fått det svart på hvitt, at jeg er på stø kurs inn i overgangsalderen. Det begynte i fjor høst. Ikke store greier, nesten skuffende subtilt, men noe ble likevel brått annerledes.
Først, før jeg gikk til legen og fikk det bekreftet, mistenkte jeg at jeg bare var blitt enda mer gæærn. Hadde nådd et slags nytt crescendo i indre uro. Men så var det altså en ny tone i meg selv som jeg ikke kjente helt igjen denne gangen, og jeg beskrev det med følgende poetiske innsikt til R (kjæresten min): Jeg føler meg så rar.
Han var helt enig, men la til at på hans dialekt betyr rar omtrent det samme som fantastisk.
Men hos meg var det snakk om østnorsk rar, noe jeg har levd med i 49 år, så det er jeg vant til, men nå var det snakk om enda en type rar som hverken var Frogner-rar eller nordnorsk fantastisk-rar. Dette var en helt ny type rar. Alle tror hormonell berg og dalbane for kvinner i min alder utelukkende vil handle om ekstreme raseriutbrudd. Men det motsatte skjedde aller først hos meg. Jeg brydde meg plutselig mindre enn før. Ble flatere. Tilbaketrukket. Som en seig, eldre tispe som vil ligge i fred i kurven sin og ikke orker alt ståket rundt seg. Som snur ryggen og ræva til verden, sukker, dupper av og tenker ja-ja, dere får bare holde på, idioter, men bruk innestemme. Som ser på eieren sin med bedende blikk når andre klapper den på hodet og synes den er søt. Og ikke minst var det rart at jeg skulle gråte av alt mulig. Uten forvarsel. Poff, så bare gråt jeg en skvett. Som da jeg var gravid. Kattunger på tv? På med vannslangen! Helt ærlig, det var ikke kattunger. Det var de fæle reportasjene om forsømte gamle mennesker i fult forfall hjemme, eller liggende på andre døgnet i sin egen avføring på sykehjem. Jeg er så glad i eldre mennesker, sa jeg til R og tørket tårer.
Så egentlig blir jeg bare mer og mer glad i ham og meg, da.
Innimellom ble jeg noe som nesten lignet sorgtung. Ikke deppa, men tankefull med lengre skygger, sånne som høsttrærne kaster i lav ettermiddagssol.
Men det var dette med likegyldigheten. Eller tomheten. Det kom uventet. Var det kanskje bare en ny moden ro? Kanskje er jeg blitt normal, tenkte jeg optimistisk. Jeg har vært i overgangsalderen hele livet, men nå snur det jammen meg. Fra nå av kan jeg se frem til et liv i vater.
Rørerende naivt av meg å tro det. For etter en forbløffende fase med resignasjon, reiste den gamle, seige tispa seg fra pleddet i kurven, og har mange ganger siden i fjor høst glefset med flagrende slimtråder i munnviken etter tilfeldig forbipasserende igjen. Jukket på gjester og samboere, tisset i rosebedd, jaget katter, ligget på ryggen og krevd å bli klødd på pattene.
Du er bare kommet halvveis! sa en støttende R. Han mente halvveis i livet. Det hjalp litt.
Overgangen kom ganske beleilig for meg, sett i et større perspektiv. Den første nattesvetten rant fra hårfestet og ned i halsgropen en egentlig iskald natt, kun to minutter før den vestlige moderne verden plutselig bestemte seg for å sette fokus på kvinners helt naturlige dropp i østrogen. Jeg våknet en morgen, og fokuset på overgangsalder hadde eksplodert i media og samfunn forøvrig akkurat da jeg begynte med mensen hver fjortende dag, i stedet for en gang i måneden. Starten på en ny åpenhet kom som en gave akkurat da jeg trengte det. Podcaster, stand ups, artikler, kronikker, høylytte og lavmælte meninger over hele linja. Jeg kjøpte gynekolog Helena Enger sin svært gode og etterrettelige bok Hetetokter og kalde fakta. Leste den fra perm til perm på en dag, og ble klokere. Skjønte at jeg ikke står midt i overgangsalderen, men er i det som heter perimenopause. Det vil si, et slags forvarsel. Grunnkurs i knuste egg. Smaken på hva som skal komme. En liten appetittvekker med tørr kjeks, sur rømme, og hvis du er heldig: En klatt rogn donert på toppen. Bobler får man sørge for selv.
Sjølvaste overgangsalderen, hovedretten, er når mensen har vært borte vekk et år. Da er det punktum. Eller period, som de ville sagt på engelsk. Artig tvetydighet der. Hovedrett med grå æljsteik, gusjegrønn rosenkål og saus uten kulør. Kjerringer og Karens. Det er det mange tror. Vel, føkk den som tror det, i så fall. Dere vet like lite om realitetene rundt kvinners overgangsalder som vi vet om hva gutta snakker om i badstuen når de legger styremøtene sine dit.
Jeg kjenner at det er vanskelig å skrive om dette uten å kødde noe i det hele tatt. Det er ikke fordi jeg ikke vil ta det på alvor, men humor har reddet meg i 49 år med rar, og jeg kan ikke kaste bort et av de skarpeste våpnene mine nå. Jeg trenger det sverdet. Humoren, selvironien, noe grovt og kanskje vulgært innimellom, for å avvæpne dette som vi har bestemt oss for å være mer åpne om, sånn at døtrene våre kan få det noe enklere enn bestemødrene sine. Enn oss.
Men jeg har også skjønt at selv om vi kvinner som har nådd dette punktet i livet nå er klare for mer åpenhet, så har ikke resten av verden fulgt oss i samme tempo. Det er begrenset hvor dødsspennende utenforstående synes det er å vite alt om dette. Greit nok. Det innebærer mye kropp. Men mest spennende er likevel det emosjonelle og psykiske som skjer i denne livsfasen, synes nå jeg. Det kan gi noen gode samtaler og diskusjoner selv om man aldri har hatt en eneste menstruasjon. Det menneskelige aspektet ved å så tydelig være i en overgang der man får helt konkrete, håndfaste fysiske tegn på at man går ut av reproduktiv alder og inn i en helt ny fase i livet, hvis ikke det er interessant for andre, så må det være fordi de andre simpelthen ikke interesserer seg for livet sjøl. Og en så ureflektert gemen hop kan vi ikke bry oss med. Synd for dem, sier jeg da. Her står vi klare med ny livsvisdom, et nytt perspektiv, og så finnes det folk som ikke gidder å høre. Det er nok de samme som aldri har hørt etter ved tidligere anledninger også. De som tar mye for gitt. Sin egen posisjon, sin egen verdensanskuelse med seg selv i sitt eget sentrum, der de kun snakker med andre som er akkurat prikk lik dem selv.
Vi er bare halvveis, som R minnet meg på. Resten skal nå fylles med noe som ikke er redebygging, reproduksjon eller småbarnsliv. 20 år til i arbeidslivet, folkens. Det krever fantasi! Jeg kjenner at jeg elsker det. En ny frihet som kommer dypt innenifra, fra meg selv. Jeg har sluttet å be om den friheten fra andre. Den uvanen knuste sammen med noen av de siste eggene.
Så hvordan har den gamle tispa det nå? Vel, jeg gidder ikke bli klødd bak øret av hvem som helst lenger, og i hvertfall ikke bli kalt søt. Jeg har ikke sluttet å logre, men jeg gjør det ikke automatisk lenger. Slikt overlater jeg nå til livets valper i alle aldre.
Ved printing blir også bilder printet, med mindre man selv gjør innstillinger
Lik dette: