Ikke før jeg leste siste korrektur, skjønte jeg at Kjøkkonomisk måtte dediseres til datteren min. Hun som er på vei ut av redet. Boka var ikke spesifikt tenkt som en kjøkkenmanual og livsbøye for min egen 20-åring på vei ut i verden. En som tok sats og fløy som en trekkfugl nedover i Europa for å studere. Den innlysende tanken kom bare et par dager før hele sulamitten ble sendt i trykken, og jenta var tilbake i Norge!
Men nå kan jeg si med 100 prosent sikkerhet: Den siste kokeboka mi er en skattekiste for den unge voksne med stramt budsjett og ett eller flere hull i matkunnskapen. Hvis de kan lese, kan de bruke boken! Dette er ingen matminnebok fra mamma til Olivia, men en rett på sak, praktisk, lettlest og veldig allsidig kokebok for hvemsomhelst som vil inspireres, lære, og slippe å forvises til nudler og spaghetti med ketchup.
Har jeg ikke lært datteren min å lage mat hjemme? Hvorfor skulle hun trenge en bok?
I motsetning til det mange muligens ser for seg, har ikke datteren min stått skulder til skulder med meg i kjøkkenet og egenhendig kokt høne, bløtlagt belgfrukter, satt brøddeig etter brøddeig, sjekket matbudsjettet i nettbanken. De som sier at hun sikkert har lært å lage mye god mat av meg, ser nok for seg en slags form for organisert skolekjøkken i privaten. Men nei. Det forblir en romantisk tanke.
For det er ikke onsdag kl 16.20, mellom skole og fritidsaktivitet, at tålmodighet er mitt sterkeste karaktertrekk. Tålmodighet til å svare på tusen spørsmål, delegere oppgaver i kjøkkenet, strø om meg med ros og oppmuntrende godord, plastre fingre som har fått kuttet seg, eller stå rolig å se på at den hvite sausen brenner seg fast i gryta fordi noen ikke skjønner at man må røre kontinuerlig, helt i bånn. Eller hva med den løkhakkingen som plutselig opphører, fordi løkhakkeren impulsivt må dele noen metafysiske tanker som det tar et kvarter å forklare, tjue hvis man inkluderer mimingen.
Men selv om jeg ikke har vært en kjøkkenets Fru Pigalopp eller Fantorangen, har datteren min endt opp med å bli veldig opptatt av mat, og glad i å lage mat selv. Det er poenget jeg vil frem til. Hun har fattet interesse for mat, fordi mat er blitt laget rundt henne, er blitt snakket om, har vært noe med nysgjerrighet og entusiasme knyttet til seg. Å spise middag har handlet om mer enn å fôre seg selv for ikke å dø.
Erfaring gjennom eksponering! Sånn har læringen pågått.
Hun har sett meg lage maten, og hun har spist den. Noe har hun pirket i, det meste har hun omfavnet. Hun måtte langt forbi puberteten før blåmuggost for eksempel slapp inn. Hun har luktet det som kokte eller stekte mens hun sulten og forventningsfull måtte vente på at det skulle bli ferdig. Tusen ganger har hun sett at hakket løk og hvitløk er starten på noe godt, igjen og igjen. Hundrevis av ganger har hun sett at pastavannet skal fosskoke med masse salt før man har i pastaen, og at pasta kan spises med så og si alt blandet inn, hvis man tør. Brød til matpakka er blitt til av mel, gjær og vann, uten at det er gjort et nummer ut av det. Hun har sett aubergine og squash bli delt i skiver og stekt. Auberginen er den lilla, squashen er den grønne. De smaker og lukter lite når de er rå, men når de stekes i olje skjer det masse. Det har hun erfart. Når squashen er med i en wok, skjer det enda mer! Hun har sett hel blomkål bli til blomkålsuppe, og ikke pulver som røres ut i vann. Kålrot som er blitt til søt stappe, eller spist rå med sin bitte litt pepperaktige smak. Hun vet at kjøtt kommer fra søte dyr, og at fisk ikke kommer svømmende inn i havnebassenget som ferdig filet. Hun har luktet på krydderurter som står på benken, erfart at basilikum og rosmarin er klin forskjellige, og at melken ikke er dårlig, så lenge den ikke lukter dårlig. Uansett hva som står på kartongen! Hun har hørt meg kauke når ting har gått i dass, og jeg har måttet forklare hvorfor jeg skriker alle de ordene som man egentlig ikke skal bruke.
Dette er også blitt til kunnskap. Dette er matkultur. Hverdagsmatdrypp som sakte sliper seg vei inn i et lite menneske. Former det sånn at det vil ønske seg noe lignende når det en gang flytter hjemmefra og må koke maten sin sjæl.
Jeg har holdt mange arrangerte matkurs for barnefamilier eksternt. Det er noe helt annet. Da er vi der i ens ærend. Alle får hakke, skjære seg, prate, fabulere og holde på. Men ikke i de travle hverdagene hjemme. Det har jeg ikke hatt, og har fremdeles ikke alltid særlig overskudd til. Dessuten er kjøkkenet mitt frirom. Det er min løpetur på tredemølle eller meditasjon i kjellerstua. Jeg trenger ikke hjelp der. Jeg trenger armslag.
Men kikke på, på litt avstand, mens jeg styrer og steller, der er det åpen invitasjon! Vær så god, ta plass og skjerp sansene, for nå starter showet! Kanskje til og med noen smaksprøver deles ut, og man blir invitert med for å røre sammen det som trengs for å lage en rømmedipp av ditt og datt. Hva synes du, mer salt? Ikke? Hva med en dæsj majones?
I den epoken av livet jeg nå befinner meg, fremdeles med to skolebarn à la bonus, som tidvis får maten min servert til middag, må jeg erkjenne at jeg kanskje burde la dem få slippe til mer på kjøkkenet nå og da. Helst mens jeg er et helt annet sted, uten mulighet for å blande meg. Nå som de er gamle nok til å ikke drepe seg selv med kniv, komfyr eller dårlige smaker. Jeg burde gi litt slipp. Slutte å tro at jeg må fikse alt for dem, nevrotisk forsøke å forhindre små katastrofer.
Noen som kjenner seg igjen..? Engstelsen ved å gi slipp, åpne hendene, la dem fly. Tenk om de kræsjlander!
Alt i alt har jeg påvirket seks småskolebarn i det daglige opp igjennom, med mat fra mine hender, mitt hode og hjerte. Fem bonusbarn, og én biologisk rakker. Hvis vi slenger på de to voksne bonusguttene jeg i tillegg har fått nå sammen med deres to småsøsken, havner vi på åtte barn til sammen.
I tilfelle noen lurer på om jeg aldri er usikker når jeg serverer mat hjemme:
Det har vært mange sårbare situasjoner hvor jeg har stått foran barn jeg håpet ikke skulle hate meg, barn jeg ikke kunne forvente skulle like meg det spøtt, og hvor jeg med skjelvende hender har holdt ei gryte med noe jeg håpet de ville godta, kanskje til og med like. Det betyr også at jeg vet hvor ulike barn og ungdom er i matveien. For barn er folk, og folk er forskjellige. Og jeg vet at det tar tid å bygge en matkultur som alle omfavner i et hjem. Det skjer ikke på to uker. Men det skjer! Hvis man gir det den tiden det tar. Så kommer tilliten, og etterhvert noe som sterkt kan minne om entusiasme.
Jeg skal avslutte med en triumf fra Roma:
En morgen sendte datteren min, uten forvarsel, et bilde fra kollektivet i Roma, av sine første eltefrie rundstykker. Lei av å ikke få tak i typisk «norsk» grovbrød, så klart. En oppdagelse mange som flytter utenlands gjør. Mor i den andre enden, stolt over at barnet fant ut av de rundstykkene selv. For dette var et stort steg videre fra raske hverdagsretter. Å bake har ikke vært hennes greie. Men nå trillet det nybakte, grove rundstykker ut av den vriene italienske ovnen, før kirkeklokkene på piazza´n klang klokken åtte. Dæven! Sulten ungdom i utlandet lærer seg å bake.
Norske rundstykker i det romerske kjøkken. Foto: Olivia
Jeg begynte å glede meg med en gang, til hun skulle komme hjem og lage dem på mitt kjøkken. Jeg kunne sitte med kaffekoppen mens hun disket opp. Helt til jeg husket at jeg jo er en kontrollfreak på det selvsamme kjøkkenet. Det var faens…
Hun fortsatte med de eltefrie rundstykkene gjennom hele oppholdet. Ikke stusselig fanatisk, for når du endelig bor i Italia, skal det også fråtses i steinovnsbakt surdeig og annen luftig hvetebakst. Eller søtt bakverk til frokost sammen med kaffen, slik skikken er der. Kaffe og cornetto for en slikk og ingenting på café, med scootere og Fiater i rushtrafikkens monitor.
En bonanza i gluten og karbs. Eller livsglede, som det også kan kalles.
Vil du sende med den unge voksne noen solide oppskrifter til starten på voksenlivet og studenttilværelsen? For eksempel de eltefrie rundstykkene som fikk bein å gå på i Roma? Kjøp den siste kokeboka mi her hos Norli, så får ungdommen din en god venn og tålmodig mentor på kjøkkenet: Kjøkkonomisk kokebok.
Ikke før jeg leste siste korrektur, skjønte jeg at Kjøkkonomisk måtte dediseres til datteren min. Hun som er på vei ut av redet. Boka var ikke spesifikt tenkt som en kjøkkenmanual og livsbøye for min egen 20-åring på vei ut i verden. En som tok sats og fløy som en trekkfugl nedover i Europa for å studere. Den innlysende tanken kom bare et par dager før hele sulamitten ble sendt i trykken, og jenta var tilbake i Norge!
Men nå kan jeg si med 100 prosent sikkerhet: Den siste kokeboka mi er en skattekiste for den unge voksne med stramt budsjett og ett eller flere hull i matkunnskapen. Hvis de kan lese, kan de bruke boken! Dette er ingen matminnebok fra mamma til Olivia, men en rett på sak, praktisk, lettlest og veldig allsidig kokebok for hvemsomhelst som vil inspireres, lære, og slippe å forvises til nudler og spaghetti med ketchup.
Du kan bla i boka hos Norli her: Kjøkkonomisk kokebok
Har jeg ikke lært datteren min å lage mat hjemme? Hvorfor skulle hun trenge en bok?
I motsetning til det mange muligens ser for seg, har ikke datteren min stått skulder til skulder med meg i kjøkkenet og egenhendig kokt høne, bløtlagt belgfrukter, satt brøddeig etter brøddeig, sjekket matbudsjettet i nettbanken. De som sier at hun sikkert har lært å lage mye god mat av meg, ser nok for seg en slags form for organisert skolekjøkken i privaten. Men nei. Det forblir en romantisk tanke.
For det er ikke onsdag kl 16.20, mellom skole og fritidsaktivitet, at tålmodighet er mitt sterkeste karaktertrekk. Tålmodighet til å svare på tusen spørsmål, delegere oppgaver i kjøkkenet, strø om meg med ros og oppmuntrende godord, plastre fingre som har fått kuttet seg, eller stå rolig å se på at den hvite sausen brenner seg fast i gryta fordi noen ikke skjønner at man må røre kontinuerlig, helt i bånn. Eller hva med den løkhakkingen som plutselig opphører, fordi løkhakkeren impulsivt må dele noen metafysiske tanker som det tar et kvarter å forklare, tjue hvis man inkluderer mimingen.
Men selv om jeg ikke har vært en kjøkkenets Fru Pigalopp eller Fantorangen, har datteren min endt opp med å bli veldig opptatt av mat, og glad i å lage mat selv. Det er poenget jeg vil frem til. Hun har fattet interesse for mat, fordi mat er blitt laget rundt henne, er blitt snakket om, har vært noe med nysgjerrighet og entusiasme knyttet til seg. Å spise middag har handlet om mer enn å fôre seg selv for ikke å dø.
Erfaring gjennom eksponering! Sånn har læringen pågått.
Hun har sett meg lage maten, og hun har spist den. Noe har hun pirket i, det meste har hun omfavnet. Hun måtte langt forbi puberteten før blåmuggost for eksempel slapp inn. Hun har luktet det som kokte eller stekte mens hun sulten og forventningsfull måtte vente på at det skulle bli ferdig. Tusen ganger har hun sett at hakket løk og hvitløk er starten på noe godt, igjen og igjen. Hundrevis av ganger har hun sett at pastavannet skal fosskoke med masse salt før man har i pastaen, og at pasta kan spises med så og si alt blandet inn, hvis man tør. Brød til matpakka er blitt til av mel, gjær og vann, uten at det er gjort et nummer ut av det. Hun har sett aubergine og squash bli delt i skiver og stekt. Auberginen er den lilla, squashen er den grønne. De smaker og lukter lite når de er rå, men når de stekes i olje skjer det masse. Det har hun erfart. Når squashen er med i en wok, skjer det enda mer! Hun har sett hel blomkål bli til blomkålsuppe, og ikke pulver som røres ut i vann. Kålrot som er blitt til søt stappe, eller spist rå med sin bitte litt pepperaktige smak. Hun vet at kjøtt kommer fra søte dyr, og at fisk ikke kommer svømmende inn i havnebassenget som ferdig filet. Hun har luktet på krydderurter som står på benken, erfart at basilikum og rosmarin er klin forskjellige, og at melken ikke er dårlig, så lenge den ikke lukter dårlig. Uansett hva som står på kartongen! Hun har hørt meg kauke når ting har gått i dass, og jeg har måttet forklare hvorfor jeg skriker alle de ordene som man egentlig ikke skal bruke.
Dette er også blitt til kunnskap. Dette er matkultur. Hverdagsmatdrypp som sakte sliper seg vei inn i et lite menneske. Former det sånn at det vil ønske seg noe lignende når det en gang flytter hjemmefra og må koke maten sin sjæl.
Jeg har holdt mange arrangerte matkurs for barnefamilier eksternt. Det er noe helt annet. Da er vi der i ens ærend. Alle får hakke, skjære seg, prate, fabulere og holde på. Men ikke i de travle hverdagene hjemme. Det har jeg ikke hatt, og har fremdeles ikke alltid særlig overskudd til. Dessuten er kjøkkenet mitt frirom. Det er min løpetur på tredemølle eller meditasjon i kjellerstua. Jeg trenger ikke hjelp der. Jeg trenger armslag.
Men kikke på, på litt avstand, mens jeg styrer og steller, der er det åpen invitasjon! Vær så god, ta plass og skjerp sansene, for nå starter showet! Kanskje til og med noen smaksprøver deles ut, og man blir invitert med for å røre sammen det som trengs for å lage en rømmedipp av ditt og datt. Hva synes du, mer salt? Ikke? Hva med en dæsj majones?
I den epoken av livet jeg nå befinner meg, fremdeles med to skolebarn à la bonus, som tidvis får maten min servert til middag, må jeg erkjenne at jeg kanskje burde la dem få slippe til mer på kjøkkenet nå og da. Helst mens jeg er et helt annet sted, uten mulighet for å blande meg. Nå som de er gamle nok til å ikke drepe seg selv med kniv, komfyr eller dårlige smaker. Jeg burde gi litt slipp. Slutte å tro at jeg må fikse alt for dem, nevrotisk forsøke å forhindre små katastrofer.
Noen som kjenner seg igjen..? Engstelsen ved å gi slipp, åpne hendene, la dem fly. Tenk om de kræsjlander!
Alt i alt har jeg påvirket seks småskolebarn i det daglige opp igjennom, med mat fra mine hender, mitt hode og hjerte. Fem bonusbarn, og én biologisk rakker. Hvis vi slenger på de to voksne bonusguttene jeg i tillegg har fått nå sammen med deres to småsøsken, havner vi på åtte barn til sammen.
I tilfelle noen lurer på om jeg aldri er usikker når jeg serverer mat hjemme:
Det har vært mange sårbare situasjoner hvor jeg har stått foran barn jeg håpet ikke skulle hate meg, barn jeg ikke kunne forvente skulle like meg det spøtt, og hvor jeg med skjelvende hender har holdt ei gryte med noe jeg håpet de ville godta, kanskje til og med like. Det betyr også at jeg vet hvor ulike barn og ungdom er i matveien. For barn er folk, og folk er forskjellige. Og jeg vet at det tar tid å bygge en matkultur som alle omfavner i et hjem. Det skjer ikke på to uker. Men det skjer! Hvis man gir det den tiden det tar. Så kommer tilliten, og etterhvert noe som sterkt kan minne om entusiasme.
Jeg skal avslutte med en triumf fra Roma:
En morgen sendte datteren min, uten forvarsel, et bilde fra kollektivet i Roma, av sine første eltefrie rundstykker. Lei av å ikke få tak i typisk «norsk» grovbrød, så klart. En oppdagelse mange som flytter utenlands gjør. Mor i den andre enden, stolt over at barnet fant ut av de rundstykkene selv. For dette var et stort steg videre fra raske hverdagsretter. Å bake har ikke vært hennes greie. Men nå trillet det nybakte, grove rundstykker ut av den vriene italienske ovnen, før kirkeklokkene på piazza´n klang klokken åtte. Dæven! Sulten ungdom i utlandet lærer seg å bake.
Jeg begynte å glede meg med en gang, til hun skulle komme hjem og lage dem på mitt kjøkken. Jeg kunne sitte med kaffekoppen mens hun disket opp. Helt til jeg husket at jeg jo er en kontrollfreak på det selvsamme kjøkkenet. Det var faens…
Hun fortsatte med de eltefrie rundstykkene gjennom hele oppholdet. Ikke stusselig fanatisk, for når du endelig bor i Italia, skal det også fråtses i steinovnsbakt surdeig og annen luftig hvetebakst. Eller søtt bakverk til frokost sammen med kaffen, slik skikken er der. Kaffe og cornetto for en slikk og ingenting på café, med scootere og Fiater i rushtrafikkens monitor.
En bonanza i gluten og karbs. Eller livsglede, som det også kan kalles.
Vil du sende med den unge voksne noen solide oppskrifter til starten på voksenlivet og studenttilværelsen? For eksempel de eltefrie rundstykkene som fikk bein å gå på i Roma? Kjøp den siste kokeboka mi her hos Norli, så får ungdommen din en god venn og tålmodig mentor på kjøkkenet: Kjøkkonomisk kokebok.
Lik dette:
Oppdag mer fra Maj-Britt Aagaard
Abonner for å få de siste innleggene sendt til din e-post.