Kjærlighetsbrev fra Costa Blanca

Vi strekker sommerdagene langt inn i oktober, som kanskje aldri helt ble den sommeren vi hadde håpet på. Vi fløy et forbannet fly uten å unnskylde overfor noen hvorfor vi fløy, ut på en reise med flere lag, glede og vemod, til en leilighet som tilhørte et høyt elsket menneske som ikke lenger henger håndkleet sitt til tørk på taket, i solen, i vinden fra havet. Visnet i en sykehusseng i takt med at snøen smeltet i Oslos gater etter påske. Var helt borte da knoppene brast og løvet struttet irrgrønt på grenene i mai. 

Fremme er vi omgitt av hennes ting, klær, sminke, såpe, hatter, bøker og permer. Sengetøyet og klutene. Rydder i et skap, kaste, ikke kaste, kaste eller beholde, kanskje, vet ikke, vente litt til med akkurat den der. Se, denne har fremdeles prislappen på. 

Drikker kaffe av krusene hun kjøpte. Legger ristet brød på asjettene hun valgte. Sitter på taket i soloppgangen og ser utover det hun så utover, når hun ringte om kvelden, salte kjeks i en skål, litt vin i glasset. Små hvite hus til høyre der nede, et hav, palmer, hundeglam, tre hæslige høyblokker som vi alltid forbanner fordi de sperrer for det beste av utsikten, en seilbåt noen sekunder der i sprekken mellom dem. Noen har betalt noen andre godt for å få bygge dem, sier mannen min, slik han sier hver gang vi sitter med kaffe i krusene til moren hans, i soloppgangen, på taket, der to duer nå parer seg på toppen av en tv-antenne like ved.

I lunsjpausen bader vi i havet og spiser kroketter med norsk klippfisk, på strandbaren som kaller seg «Den hvite mølle». Det er veldig gode kroketter og jeg drikker et lite glass med iskald øl til. Kall meg kunstner, sier jeg høyt og tar en slurk uten videre midt på dagen.

I den store byen som vi har kjørt til tidlig morgenen etter, sitter jeg på café mens mannen min er i et jobbmøte. Stolene og bordene er typiske caféaktige, og en servitør kommer til bordet. Jeg elsker at servitører kommer til bordet! Jeg bestiller brød og kaffe for 3 euro. For en ekstra euro kan jeg få ost, tomat, skinke eller syltetøy. Jeg peker på ost på den laminerte menyen mens jeg sier queso og blir flau over å si det. Brødet er ferskt, men likevel grillet på den ene siden. Servitøren setter en flaske med jomfruolivenolje på bordet sammen med kaffen og det grillede brødet. En mann på bordet foran meg røyker og drikker øl. En dame med handlenettet hengt over stolryggen, heller en tynn stråle med olivenoljen over brødet sitt. Jeg gjør det samme når jeg ser hva hun gjør. To bord bortenfor sitter to eldre, elegante franske venninner i beige klær, gullsmykker, og plettfrie espadrillos på føttene. Den ene forteller den andre noe hun har gledet seg til å fortelle. Venninnen reagerer med latter når sluttpoenget kommer, men jeg tror hun så det komme lenge før det kom. Fordi en DNA-test akkurat har fortalt meg at 3 prosent av meg er fransk kjøtt og blod, stirrer jeg på de to franske vidundrene hele tiden mens jeg spiser grillet brød og olivenolje renner nedover fingrene. 

Hvis jeg er 3 prosent like elegant når jeg kommer i deres alder, blir jeg en svært elegant eldre dame.

Jeg planlegger lunsj. Grønnsaker, frukt, ost, aioli, brød, belgfrukter. Løk og masse, masse hvitløk. Egg. Jeg steker store reker og blekksprut med hvitløk i olivenolje, salter og peprer. Jeg skjærer store saftige tomater i grove terninger, og saften renner utover skjærefjøla, ned på benken, så modne og saftige er de. Tomatene opp i pannen, rører, lukter, drysser persille over tomatene og rekene og blekkspruten. Jeg liker sugekoppene på blekksprutens armer. Det ser ut som tull. Tegneserieblekksprutarmer.

Jeg steker små terninger av aubergine og grønn paprika. Jeg steker kokte poteter fra i går, løk i skiver fra akkurat nå, i mye olivenolje. Jeg drysser røkt, søtt paprikapulver over de varme potetene i pannen, og det dufter røkt, søtt paprikapulver i hele huset. Til slutt steker jeg egg. Mannen min vil ha to når jeg roper og spør. Eggene legger jeg på toppen av de stekte potetene, sammen med aubergine og paprika. Det ble en slags pytt i panne, sier jeg for meg selv.

I en blender vi kjøpte på det store, uestetiske, og veldig praktiske kjøpesenteret, putter jeg: kefir, appelsinjuice, appelsin, spansk mango, blåbær, frossen skogsbærblanding, pære, plomme, gulrot, rød paprika, frossen spinat, ingefær og honning. Så vrir jeg på bryteren og alt snurrer og blir til det som skal holde oss friske lenger. Nå blir vi uslåelige, tenker jeg.

(Tre dager senere blir mannen min forkjølet.)

Jeg gnir innsiden av en skål med et halvt hvitløksfedd. Jeg moser store hvite bønner i skålen. Sitronen jeg har delt i to på skjærefjøla, lukter nesten mer sitron enn noen sitron jeg noen gang har møtt, bortsett fra sitroner jeg har møtt i Sorrento. Jeg skviser sitronen over bønnene og moser mer. Jeg heller olivenolje over bønnene og moser enda mer. Jeg bruker gaffel til å mose med. Det skal ikke bli for fint. Det skal ha tekstur. Salter, peprer, smaker. Fingeren min stikker jeg inn under nøkkelen på sardinboksen, drar den rett opp og skreller av lokket i én bevegelse. Tipper sardinene over de moste bønnene. Oljen, de små chilipepperne, alt sammen, over bønnemosen. Salter, peprer, drysser persille og mynte. Mer sitron, kvester den helt.

Hunden spiser også sardiner. Omega-3. Pølsehundkroppen er ikke skapt for å gå så mye opp og ned i trapper, hele dagen lang. De korte beina, den lange ryggen. Men han gir seg ikke. Han følger oss. Opp, ned, opp, ned. Første, andre, tredje etasje. Tredje, andre, første etasje. Vi begynner å lukke dørene så han ikke skal slite seg ut. Når en går opp eller ned for å hente noe, holder den andre ham igjen så han ikke skal følge etter. Pølsehunden vil at alle skal være samlet på ett sted. Han gråter litt først, så legger han seg under et pledd eller på et fang og venter. 

Jeg heller sardiner og tunfisk i olje over tørrforet hans. Hans spiser grådig. Han har levd 77 menneskeår og sier med blikket at dette er de beste sardinene han har smakt. Sier aldri takk. I går bæsjet han på gulvet på takterrassen. Hvorfor ikke? Var han ikke under åpen himmel, sa han og så på oss? Han ligger i solen, han flytter seg til skyggen. Han ligger i solen, han flytter seg til skyggen. Han har vann i en skål, men vil drikke vannet i utedusjen etter at vi har kjølt oss ned.

På det store, uestetiske, praktiske supermarkedet beveger jeg meg sakte forbi hyllene, sluker produktene med blikket. Meter på meter med alt jeg elsker å putte i munnen. Jeg må kanskje kjøpe en større koffert til hjemreisen. 

Jeg kjøper en fisk som heter merluza fra fiskedisken. Lysing på norsk. Før jeg går i kassa og betaler for merluza, må jeg gå til personen som veier grønnsakene og frukten i kurven min. Han har en egen type fruktveierhatt på hodet, en del av uniformen. Jeg gjetter at han hater den hatten. Det er mer en skyggelue enn en hatt, av netting og stripete stoff i gult og grønt, med en liten skygge som ikke skygger for noe som helst. Han bærer hatten/skyggeluen litt bak på hodet, veier poser med agurker og avokadoer, printer ut klistrelapper med prisen, setter det på varene. Jeg står i veiekøen sammen med spanske kvinner. Vognene deres er fulle av grønnsaker og frukt. Alt smaker godt. Alt er helt modent. Det skal spises med en gang.

Tilbake i leiligheten, på det gamle kjøkkenet der sikringen går hele tiden, skjærer jeg løk i skiver. Jeg hakker store hvitløksfedd. Vi har spist fire hele hvitløkshoder på under to uker. Jeg skjærer den store, bulkete og rare røde paprikaen i skiver også. Helt inn til de hvite frøene, der stopper jeg. Jeg steker alt i olivenolje i en liten kasserolle, drysser over røkt, søtt paprikapulver. Nå lukter det middag, mannen min roper fra kontoret at han elsker meg, fordi det lukter middag, men også fordi han elsker meg. Jeg heller typisk spansk tomate frito, «stekt tomatsaus», i kasserollen, rører, lar det putre. Jeg har saltet og pepret merluzaen, og nå steker jeg den i olivenolje på skinnsiden først, i pannen. Etter et par minutter snur jeg den. Det hvite, saftige kjøttet freser i det det treffer den varme olivenoljen. Jeg heller tomatsausen med paprika i pannen, triller sorte oliven med stein over, rugger på pannen. Det bobler langs sidene. Merluza svømmer i rød saus med sorte livbøyer av oliven rundt seg.

Mens vi spiser, snakker jeg om hva vi skal spise dagen etter. Mannen min sier han er verdens heldigste mann. Jeg sier at vi skal spise oss ut av kjøleskapet før vi skal reise hjem, og så kysser jeg ham for å fortelle ham at jeg hørte hva han akkurat sa. Så snakker jeg om den nye kofferten jeg trenger for å frakte hjem alle boksene med sardiner, osten, oljen og skinken.