Vi danser tett, og Phil Collins synger engasjert om at det bare er atter en dag til i Paradis for deg og meg. Han er svett (nei, ikke Phil Collins…). Jeg prøver å fremstå kald. Året er 1987, tror jeg. Fjortishormonene river og sliter i kroppen, og jeg skal til å få mitt første kyss av han jeg danser så tett med. Men jeg blir for sjenert, snur kinnet til, og kysset ender opp i øret.
Det blir et nokså langt kyss i øret. Så overraskende godt at jeg glemmer chipsen og dippen som har stått og fristet meg der borte på bordet en god stund. Mitt første kyss. I øret. Perfekt. Digg.
Så blir han borte. Og jeg tenker på kysset i øret hver dag, helt til jeg ikke tenker på det lenger fordi det ville være svikefullt overfor Patrick Swayze som jeg elsker enda litt høyere.
Og årene går, mange av dem, og jeg møter ham plutselig og tilfeldigvis en dag på vei ut av bussen. Vi er i begynnelsen av 20-åra. Han skal flytte til utlandet. Jeg óg.
«Ha det, da.»
«Ha det. Lykke til der nede!»
«Takk! Lykke til der borte.»
Flere år går. Nesten 20 av dem. Out of sight, out of mind. Tusen ting skjer, og noen ting skjer slett ikke. Og så en dag, for et par uker siden, står det plutselig en pakke til meg på toppen av postkassen, fra utlandet, fra nettbokhandelen Amazone. Jeg har ikke bestilt noe. Hva i svarte er dette!? Jeg river av papiret med det samme jeg har låst meg inn i leiligheten.
Til meg. Fra ham, som har oppdaget bloggen min etter alle disse årene. Etter så lang tid og helt tilfeldig. En skattekiste av en kokebok med vegetarmat, laget av den ikke-vegetarianske kokken Yotam Ottolenghi som holder til i England. Vakre fotografier av Jonathan Lovekin. Plenty, heter den.
Jeg leser, ler, frydes. Inspireres! Leser hilsnen og rødmer litt, igjen. Og bestemmer meg for å lage potetsalaten til fantastiske Ottolenghi som jeg nå er blitt fan av. Jeg smiler hele tiden mens jeg lager den, og kjenner at øret kanskje er litt fuktig fremdeles.
Litt moderert oppskrift nedenfor, men likevel forbanna god. Som in ene kollegfa sa da jeg serverte den til sommerlunsjen vår i dag: «Den er så god at jeg kunne spist den helt uten noe annet ved siden av!»
Ingredienser til 4-6 personer:
* 5 egg, hardkokte (Ottolenghi bruker vaktelegg….)
* 150 g frosne selskapserter
* Ca 800 g poteter (jeg brukte Amadine)
* 1 stor neve basilikumsblader
* 1 stor neve bredbladet persille
* 1 litt mindre neve friske mynteblader
* 1 neve pinjekjerner
* 60 g parmesan, finrevet
* 2 hvitløksfedd
* 2 dl god olivenolje
* Salt/pepper
Fremgangsmåte:
Kok potetene hele, med skall, i godt saltet vann. Når de er møre heller du av vannet og setter dem til side for å kjøle seg litt ned, men de skal akkurat som meg etter det kysset i øret, ikke bli helt kalde…småvarme må de fortsette å være. Del dem i to-tre biter, ikke for små.
Lag pesto av urter, pinjekjerner, parmesan, olivenolje og hvitløk. Jeg har bare alt i en bolle og gyver løs på det med en stavmikser. Smak til med salt og grovmalt pepper (jeg bruker forøvrig aldri noe annet).
Kok ertene i 2 minutter, hell av kokevannet og skyll dem godt i iskaldt vann så de ikke mister den vakre grønnfargen.
Bland pestoen med de småvarme potetene og ertene.
Servér med revne mynteblader over og finhakket hardkokt egg.
Maj-Britt Aagaard 
Siden Ottolenghi bruker vaktelegg, og du tilsynelatende ikke har de innen rekkevidde…sender jeg gjerne noen brett i posten, slik at du kan få prøve de ut((-:
For et fantastisk tilbud! Som jeg selvfølgelig måtte være en komplett idiot for å avslå. Ja, takk, jeg tar gjerne imot vaktelegg :)) Vi har mange spennende og flotte matbutikker her i Gamlebyen/Grønland, men vaktelegg
sto ikke på menyen hos noen av dem jeg var innom. Tusen takk 🙂
Tilbaketråkk: Färskpotatissallad för lata sommardagar | Vin mat & Alsace