Sentralen restaurant i Oslos nye kulturhus

Oslo har fått et nytt samlingssted hvor du også kan spise godt. Endelig kan man slippe å stå rådvill med farlig lavt blodsukker i Oslo sentrum på en folksom lørdag, og lure på hvor pokker man kan få seg noe godt å spise, i uformelle omgivelser som ikke tilhører en eller annen overpriset og pregløs kjede. Eller et sted å gå etter kino og teater, hvor man får kvalitet uten å måtte ta på seg finskjorta.

Med andre ord: Hjerteligst velkommen til Sentralens restaurant og café! 

Olivia og jeg var der nå på lørdag og spiste lunsj. En høydare kan jeg avsløre. Kanskje ikke så rart, når det er denne kvartetten som står bak: Stian Floer, Tom Victor Gausdal, Andreas Braathen og Even Ramsvik. Les mer om visjonen bak det nyåpnede stedet her!

Sentralen ligger i gamle Christiania Sparebank, i Øvre Slottsgate 3, som nå er pusset opp og bygget om til et slags kulturhus og møtested for hele byens befolkning. Her kan man leie lokaler, her arrangeres konserter, foredrag, arrangementer både for voksne og barn, TV-overføringer og mye, mye mer. Se program her!

Men, jeg er som alltid mest opptatt av om man kan få seg noe mat i livet.

På serveringssiden har Sentralen både en café og en restaurant. Vi tok en rask titt i caféen først, og det som lå i disken så svært fristende ut. Ferske bakevarer og sandwicher med digge påleggskombinasjoner og fyll til normale cafépriser. Ja, faktisk litt billigere enn hos de fleste kjønnsløse kjedene. Så er det også et av Oslos beste bakerier som baker for caféen hos Sentralen: Handwerk.  Mellom kl 16 og 18 severes i tillegg en dagens husmann til en hyggelig pris, og ellers fyres pizzaovnen opp. Dette gleder jeg meg til å prøve neste gang, gjerne med en flaske vin, min kjære mann og en konsert som bakteppe.

Det er travelt i lokalet når Olivia og jeg snubler sultne inn med bæreposer i alle hender. Men den hyggelige svenske servitøren ordner et bord for oss selv om det tilsynelatende er fullt i restauranten. Menyene kommer raskt på bordet sammen med en stor karaffel kaldt vann. Takk 🙂 Ved siden av oss sitter to damer og spiser. Vi smugtitter bort på maten og ser at dette lover godt. Ansiktsuttrykkene deres bærer også lovnad om noe snadder. Det ender med at vi slår av en prat og de skryter maten opp i himmelen. De forteller også at bordet bortenfor dem igjen, et bord med tre menn, har skrytt til dem om en av rettene som de selv ikke har bestilt. Praten om maten går med andre ord mellom bordene her, og mellom fremmede. Hva skjedde med norsk sjenanse??

Menyen har mange småretter og man kan bestille dem i to ulike størrelser. Tanken er at man kan dele og smake av hverandre. Vi bestiller 4 småretter + en dessert. Alle viner er økologiske og/eller biodynamiske, og servitøren anbefaler et glass husets rød, en Meinklang Burgenland fra Østerike. Viser seg å gå fint ton-i-ton med alle rettene. Olivia får en flaske med økologisk hylleblomstsaft som hun skryter veldig av.

Først kommer en røkt betetartar – eggeplomme – estragon & pepperrot. Saftige og mildt røkte beter smaker nydelig mot en frisk og superaromatisk estragonkrem. (Det skal nevnes at estragon er en av mine favoritturter.) Heldigvis også nok pepperrot som gir det stinget man ønsker seg mot eggeplommen, og nøtteaktig knas fra ristede solsikkekjerner. Den store varianten av denne kunne jeg fint spist for seg selv til lunsj sammen med brød og Rørossmør.

Så kommer nykål – morkel & pistasje. Mmmm, passe mør, smørdampet nykål! Og på en tykk, kremet morkelsaus som roper umami lang vei. «Oi! Den sausen er dødsgod!» utbryter Olivia og skraper fingeren langs tallerkenen for å få med seg alt. Pistasjenøtter på toppen gir knas, og karse gir et hint av sennep og pepper.

Neste er glasert gris – soya – syrlig råkost – løk & miso. Dette blir Olivias favoritt, og igjen sklir en liten pekefinger frem og tilbake på tallerkenen for å ikke la noe av glazen gå til spille. Saftig og mør som smør er grisen, salaten med masse frisk koriander gir fin syre mot fettet i kjøttet og glazen er deilig karamelisert. Jeg savner bare bittelitt salt, og kjenner ikke  mye av misoen, men det er helt greit. Miso er ikke det jeg pleier å kaste meg over til vanlig…

«Hva synes dere?» spør nabobordet. «Dødsgodt!» svarer vi. «Og nå skal vi spise torsken.» «Gled dere!» sier nabodamene og blunker.

Så kommer den: Torsk – luftig potet – brunet smør & gressløk. Her er alle deilige torskemiddager med norske tradisjoner samlet på ett vakkert sted: Plukkfisk med gressløk og hvit saus, fiskegrateng, skreimiddag med potet og eggesmør…det er alle de gode torskeminnene vi får i én skål. Knallgodt, og vi mumser det i oss med skje. Jeg regner med at det er skrei og ikke torsk, selv om det står torsk i menyen. Det er i hvertfall utrolig store, fine flak av fisk med en deilig sødme i det faste kjøttet. Jeg er også glad for at det er nok bruna smør og at det ikke spares på alt som er godt. Innimellom luftig potet kommer også små betimelige biter av hardkokt egg.  Retten er toppet med snacksne sprø potetstikker som tilfører kontrast, knas og tekstur. Veldig godt, og bare en stor porsjon av dette ville sendt meg innmari fornøyd i seng.

Til slutt får vi varm toffeekake – Rørossmør & nykjernet iskrem. Bare det at isen omtales som «nykjernet» gir vann i munnen. Smak på det ordet, da! Det er så vakkert at det kan kurere laktoseintollerans. Toffeekaka er krydret, saftig og deilig klissete søt mot fløteisen. Det bruna smøret gir det salte bakteppet som er så innmari godt opp mot karamell og toffee.

Mette og glade på vei ut døra, møter vi kjøkkensjef Even Ramsvik og slår av en prat. Han forteller at det ser ut til å gå bra her, ja.  Faktisk er det rundt 400 mennesker innom på en dag som denne. Det koker faktisk litt, sier en blid men like sindig sunnmøring. Det lover godt. Og jeg håper suksessen fortsetter, for dette trenger Oslo. Morgen, middag, kveld…Sentralen er stedet. Bruk det så det ikke forsvinner. Et sted er bare summen av menneskene som oppholder seg der.