Kjære dagbok. Søndag var jeg invitert på lunsj med stjernekokk Massimo Bottura. Han hadde slengt sammen noen rester med smelta ost og speilegg på toppen.
Ok, det var ikke helt sånn. Jeg var invitert på en lunsj for bloggere hos pop-up restauranten Rimanenza (mer om stedet nederst i saken), med Massimo Bottura som hovedperson. Han er for tiden på Norges-besøk. Du vet, den italienske stjernekokken som driver Osteria Francescana, og som alle foodies føler de kjenner personlig etter å ha sett første sesong av Netflix-serien Chef´s table. Hans tre-stjerners Michelin-restaurant i Modena, har ligget blant topp fem på listen over verdens 50 beste restaurantersiden 2010, og i 2016 ble Osteria Francescana rangert som nummer én. Per i dag hviler den som nummer to.
Men, formålet med lunsjen var noe helt annen enn å snakke om rangeringer og stjerner. De siste årene har Bottura engasjert seg enormt (han er et energikammer, kan jeg fortelle etter å ha opplevd ham live…), i kampen mot matsvinn og fattigdom. To sider av samme sak. Vi som har mat kaster uhorvelige mengder av den selv om den er fullt brukbar, samtidig som millioner av mennesker sulter. For å vise med tall: 1/3 av maten som produseres kastes, og 800 millioner mennesker er underernært. Ikke bare er det etisk forkastelig med skjevfordelingen av ressurser, men den måten vi behandler råvarer på har i store deler av verden nådd et moralsk bunnivå. Vi er ignorante. Late. Vi har det for godt. Vi har glemt hva våre besteforeldre gjorde for å suge hver eneste lille næring ut av de ressursene de var gitt, de som ikke hadde den velstanden vi har i dag. Dere som har fulgt bloggen min i snart seks år, vet at jeg med mine perioder som delvis alenemor i et økonomisk ødelandskap tidvis har tværet alt jeg kunne ut av maten i kjøleskapet. Mange av oppskriftene mine bærer også preg av dette. De sier: «jeg brukte det jeg hadde, men du kan bruke det du har.» Så jeg føler meg kanskje ikke så fjern fra besteforeldregenerasjonen på dette området.
Gazpacho er genial bruk av grønnsaksrester.Å bruke hele dyret er en vesentlig del av kampen mot matsvinn og respekt for mat. Her er det nakke av piggvar som er foredlet, sammen med squash på ulike måter, grønnsaksnabber/avskjær og kremer/dipper av ymse slag.Kjøkkensjef Karel Svec har virkelig satt fantasien i sving på sitt kjøkken og laget gull av gråstein med råvarenes vanligvis utstøtte «bits and ends.»
Fremdeles vet for få for lite om hvor maten kommer fra og hva som kreves for å produsere den. Kanskje er vi blitt matsnobber også? «Gid, jeg spiser kun det beste av det beste, laget av de lekreste og ferskeste råvarer.» Våkn opp´a, filetgenerasjon! At det produseres og kastes mer mat enn det vi som har tilgang til den gidder å spise, er også en stor belastning for miljøet. Både i produksjonen av råvarer og destruksjon av restene. Legg til transport av råvarer også, all den tid vi nå spiser mat fløyet og shippet inn fra alle verdenshjørner. Bananer som har tatt båten helt fra Sør-Amerika fortjener bedre enn å havne i søpla fordi de har brune flekker.
Rabarbra-is på sitronverbenamousse.
Det finnes selvfølgelig masse man kan gjøre i det små, helt selv. Være sin egen lille hverdagshelt i miljøspørsmålet, mens Massimo og de andre jobber i det store, med verdensomspennende prosjekter som går inn i storpolitikk og diplomati. For det er akkurat det prosjektet han styrer driver med. Food for soul,heter det. En non-profit privat organisasjon som jobber over hele kloden med prosjekter som går inn i både matsvinnproblematikken og fattigdomskrisa. Du kan bli kjent med detaljene i prosjektet her!
Hjemme på eget kjøkken, og helt personlig, vil jeg på det varmeste anbefale boka til Thomas Horne, Colin Eick og Eivind Stoud Platou. Kunsten å ikke kaste mater en håndbok i hvordan du skal se, lukte og kjenne når typiske råvarer vi kaster mye av i Norge faktisk er gått ut på dato. Jeg bruker denne flittig, for den gir en så liketil og god tilnærming til spørsmålene jeg ofte har hatt: Må brokkolien kastes når den blomstrer? Er de hvite flekkene på gulosten farlige? Når er melka egentlig for sur til å kunne brukes til noe som helst? Hvor lenge er egg holdbare? Hva med påleggsskinke og myke oster, når er de gift og ikke mat? Du får ikke oppskrifter i boka, men hendige tips i tillegg til basiskunnskap som er gull verdt! Kjøp boka ved å klikke HER!
Gutta bak denne gullboka har intet å gjøre (så vidt meg bekjent) med Food For Soul-prosjektet. Men målet er det samme, og boka er en super og rimelig investering for å få mer kunnskap om eget matsvinn og hvordan du kan begrense det. KONKRET!Trivelig med langbord hos Rimanenza. Du kan gjøre tilsvarende (uten Massimo Bottura og Anders Husa på enden, må nevnes) frem til 8 juni.
Oppsummert dekker denne hashtaggen det godt: #respectfood. Det er merkevaren og hvitevareprodusent Grundig som står bak denne, og de er også hovedpartner for prosjektet Food for soul. Akkurat som i deler av kulturlivet og idretten, er man avhengig av sponsorer og partnere som støtter økonomisk og stiller med annen relevant hjelp for å få det til å gå. Men jeg er ikke sponset av Grundig. Så vet dere det. Men jeg sier takk for helt nydelig og inspirerende lunsj laget av snabber, skrell og avskjær som ellers ville gått i søpla på Tjuvholmen Sjømagasin sin pop up restaurant, Rimanenza. Er du rask, kan du sikre deg et restemåltid her av samme slaget som vi fikk. Du sitter ved langbord sammen med andre likesinnede matglade, og hva er vel triveligere enn det? Rimanenza holder pop-up´en åpen frem til 8 juni. De har kun én bordsetting per dag, så vær rask med å skaffe deg bord! Vil helt sikkert være inspirerende for flere enn meg 🙂
Ved printing blir også bilder printet, med mindre man selv gjør innstillinger
Maj-Britt Aagaard 
Kjære dagbok. Søndag var jeg invitert på lunsj med stjernekokk Massimo Bottura. Han hadde slengt sammen noen rester med smelta ost og speilegg på toppen.
Ok, det var ikke helt sånn. Jeg var invitert på en lunsj for bloggere hos pop-up restauranten Rimanenza (mer om stedet nederst i saken), med Massimo Bottura som hovedperson. Han er for tiden på Norges-besøk. Du vet, den italienske stjernekokken som driver Osteria Francescana, og som alle foodies føler de kjenner personlig etter å ha sett første sesong av Netflix-serien Chef´s table. Hans tre-stjerners Michelin-restaurant i Modena, har ligget blant topp fem på listen over verdens 50 beste restauranter siden 2010, og i 2016 ble Osteria Francescana rangert som nummer én. Per i dag hviler den som nummer to.
Men, formålet med lunsjen var noe helt annen enn å snakke om rangeringer og stjerner. De siste årene har Bottura engasjert seg enormt (han er et energikammer, kan jeg fortelle etter å ha opplevd ham live…), i kampen mot matsvinn og fattigdom. To sider av samme sak. Vi som har mat kaster uhorvelige mengder av den selv om den er fullt brukbar, samtidig som millioner av mennesker sulter. For å vise med tall: 1/3 av maten som produseres kastes, og 800 millioner mennesker er underernært. Ikke bare er det etisk forkastelig med skjevfordelingen av ressurser, men den måten vi behandler råvarer på har i store deler av verden nådd et moralsk bunnivå. Vi er ignorante. Late. Vi har det for godt. Vi har glemt hva våre besteforeldre gjorde for å suge hver eneste lille næring ut av de ressursene de var gitt, de som ikke hadde den velstanden vi har i dag. Dere som har fulgt bloggen min i snart seks år, vet at jeg med mine perioder som delvis alenemor i et økonomisk ødelandskap tidvis har tværet alt jeg kunne ut av maten i kjøleskapet. Mange av oppskriftene mine bærer også preg av dette. De sier: «jeg brukte det jeg hadde, men du kan bruke det du har.» Så jeg føler meg kanskje ikke så fjern fra besteforeldregenerasjonen på dette området.
Fremdeles vet for få for lite om hvor maten kommer fra og hva som kreves for å produsere den. Kanskje er vi blitt matsnobber også? «Gid, jeg spiser kun det beste av det beste, laget av de lekreste og ferskeste råvarer.» Våkn opp´a, filetgenerasjon! At det produseres og kastes mer mat enn det vi som har tilgang til den gidder å spise, er også en stor belastning for miljøet. Både i produksjonen av råvarer og destruksjon av restene. Legg til transport av råvarer også, all den tid vi nå spiser mat fløyet og shippet inn fra alle verdenshjørner. Bananer som har tatt båten helt fra Sør-Amerika fortjener bedre enn å havne i søpla fordi de har brune flekker.
Det finnes selvfølgelig masse man kan gjøre i det små, helt selv. Være sin egen lille hverdagshelt i miljøspørsmålet, mens Massimo og de andre jobber i det store, med verdensomspennende prosjekter som går inn i storpolitikk og diplomati. For det er akkurat det prosjektet han styrer driver med. Food for soul, heter det. En non-profit privat organisasjon som jobber over hele kloden med prosjekter som går inn i både matsvinnproblematikken og fattigdomskrisa. Du kan bli kjent med detaljene i prosjektet her!
Hjemme på eget kjøkken, og helt personlig, vil jeg på det varmeste anbefale boka til Thomas Horne, Colin Eick og Eivind Stoud Platou. Kunsten å ikke kaste mat er en håndbok i hvordan du skal se, lukte og kjenne når typiske råvarer vi kaster mye av i Norge faktisk er gått ut på dato. Jeg bruker denne flittig, for den gir en så liketil og god tilnærming til spørsmålene jeg ofte har hatt: Må brokkolien kastes når den blomstrer? Er de hvite flekkene på gulosten farlige? Når er melka egentlig for sur til å kunne brukes til noe som helst? Hvor lenge er egg holdbare? Hva med påleggsskinke og myke oster, når er de gift og ikke mat? Du får ikke oppskrifter i boka, men hendige tips i tillegg til basiskunnskap som er gull verdt! Kjøp boka ved å klikke HER!
Oppsummert dekker denne hashtaggen det godt: #respectfood. Det er merkevaren og hvitevareprodusent Grundig som står bak denne, og de er også hovedpartner for prosjektet Food for soul. Akkurat som i deler av kulturlivet og idretten, er man avhengig av sponsorer og partnere som støtter økonomisk og stiller med annen relevant hjelp for å få det til å gå. Men jeg er ikke sponset av Grundig. Så vet dere det. Men jeg sier takk for helt nydelig og inspirerende lunsj laget av snabber, skrell og avskjær som ellers ville gått i søpla på Tjuvholmen Sjømagasin sin pop up restaurant, Rimanenza. Er du rask, kan du sikre deg et restemåltid her av samme slaget som vi fikk. Du sitter ved langbord sammen med andre likesinnede matglade, og hva er vel triveligere enn det? Rimanenza holder pop-up´en åpen frem til 8 juni. De har kun én bordsetting per dag, så vær rask med å skaffe deg bord! Vil helt sikkert være inspirerende for flere enn meg 🙂
Ved printing blir også bilder printet, med mindre man selv gjør innstillinger
Lik dette: