Sy i ny knapp, børste støv av en steik

Mat førte til at du og jeg møttes. Du er glad i å lage og spise god mat, og jeg er glad i det samme, samt å tenke rundt mat, skrive og formidle om mat. Vi er med andre ord en perfekt match her inne hos Spiselandslaget. Vakkert.

Etterhvert har Spiselandslaget brydd seg med andre ting også. Reise, sjelsliv, levd liv og noe annet ditt og datt. Og du har lest det, kanskje tålmodig, men ofte har du også likt det du leste selv om det ikke handlet om mat. Såpass har jeg skjønt.

I det siste har dere som følger meg på facebook kanskje lagt merke til at jeg nesten daglig deler en gammel oppskrift? Eller, for noen er det gammelt nytt, for andre ikke. Jeg viser frem det gamle fra kjøkkenet mitt fordi jeg synes disse eldre traverne har en egen verdi, og fordi jeg ikke bare vil fosse avgårde, men også ta vare på det som har vært. Børste støv av det. Litt vintage, liksom. Gå på loftet, finne en gammel frakk, lappe den, sy i en løs knapp og bruke den i ny sesong. Jeg er ikke så flink med vintage når det gjelder klær, men jeg øver meg. Kjolen jeg har på meg på bildet er en sånn øvelse. Den har jeg arvet av en eldre dame jeg er veldig glad i. Hun kjøpte den i Stillehavet på slutten av 70-tallet. Like fin i stoffet og snittet. Sitter som et skudd på en 45-åring i 2020 også. Det føles godt og det føles bærekraftig.

Oppskriftsgjenbruk. Deilig nyord. Arkitekt Frederica Miller sa det så fint i NRK´s serie Arkitektens hjem: «Gjenbruk er å ta vare på kvalitet.»  Jeg husker ikke engang alle oppskriftene på bloggen min selv, så du husker dem garantert ikke. Kanskje er du ny her inne, dessuten.

Hyggelig spørsmål jeg ofte får: Kommer det snart en ny kokebok?

Svar: Ikke på en god stund, nei.

Jeg har gitt ut to stykk på tre år, med til sammen nesten 300 oppskrifter. Jeg tenker at disse burde brukes og gjenbrukes en god stund til. Det hadde vært både fint og bærekraftig om man ga bøkene livets rett i mer enn den ene sesongen de ble utgitt og lansert som det nyeste nye. Det mener jeg alle kokebøker man har kjøpt burde være verdt. Det ligger en drøss med arbeidstimer fra et kobbel med mennesker bak hver kokebok som blir trykket med dyre farger på håndplukket papir laget av trær, ferdig produkt fløyet hit fra utlandet. Men hvis kokebøkene ikke kjøpes (som alle andre bøker, som dog ofte er langt rimeligere å produsere enn kokebøker), blir de etter en stund dumpet og destruert sentralt. I verste fall noen tusen bøker, som regel noen hundre, fordi de ikke får ta opp lagerplass lenger. Ganske brutalt, men sånn må det være, for en bok er et fysisk produkt som ikke kan forsvinne av seg selv når den først er produsert. Tonnevis med fotografier, tekst, papir, farge, trykksverte, papp og arbeidstimer makuleres fordi boka ikke overlevde i jungelen sammen med de hundrevis av andre. Hvorfor overlevde den ikke? Finnes flere grunner til det, men en hovedårsak er nok at utvalget kokebøker på det norske markedet rimelig glætt trumfer etterspørselen. Det er begrenset hvor mange kokebøker 5 millioner nordmenn har bruk for, selv om jeg i dypet av min sjel skulle ønske realiteten var en annen. Jeg elsker kokebøker! Jeg elsker boka, som medium.

Sindre Hovdenakk har skrevet interessant om destruering av bøker her i Dagsavisen.

Når du spør etter en av kokebøkene mine i bokhandelen, og de sier «den har vi dessverre ikke inne», så spør pent om de kan bestille den til deg. For det finnes fremdeles en liten stabel igjen på sentrallageret (heldigvis ikke pall på pall), en liten stund til, det har jeg sjekket med forlaget. Jeg nevner dette spesielt nå, fordi flere kontaktet meg før jul og fortalte at de ikke fikk tak i bøkene mine i butikk og lurte på om jeg hadde noen liggende. Det har jeg! Du kan bestille både Kjøttfri Mandag og Kosekokeboka direkte fra meg, og få en personlig hilsen i boka. Send mail til spiselandslaget@gmail.com og oppgi navn, postadresse og hva som skal stå i en evt. personlig hilsen, hvis boka er en gave. Bøkene koster 200,- + frakt. 

Du kan også bestille på nett:  Kjøttfri mandag kan bestilles her og Kosekokeboka her.

Bruk også gjerne flere av de over 600 gratis oppskriftene som ligger her på bloggen. De er trykket på luft og kjærlighet og har ikke fløyet fra noe annet sted enn mitt hjerte og hode. Vi kan tenke på dem som gode loppisfunn som ikke har gått helt ut på dato ennå, men kan brukes noen år til.

Noe av inspirasjonen til gjenbrukstankegangen rundt kreativt arbeid, fant jeg da jeg leste et essay på nettstedet Literary Hub. Hvis du er glad i litteratur er det et nettsted som er verdt å bli kjent med. Der ble vedlikehold, og faktisk også vekselbruk fra landbruket hvor en åkerlapp trenger veksling og hvile den også, sammenlignet med egen skriveprosess og annet kreativt virke. En forfatter med skrivesperre fortalte om de to årene etter bokdebuten da hun ikke klarte vri ut av seg én eneste god setning. Men da hun oppsummerte hvor mye annet hun hadde beskjeftiget seg med som ikke var uvesentlig for at hun endelig kom igang igjen med skrivingen, var det ikke så rent lite når alt kom til alt. Sånn kjenner jeg det litt også nå. At det å skrive og produsere det som i markedsføring og reklame kalles «godt innhold» her på matbloggen min, ikke bare handler om å sitte og spy mer eller mindre kreativt utover tastaturet dag etter dag. Man går til slutt på autopilot, og den produserer ikke nytt og godt innhold, tro meg. Man må gjøre andre ting i perioder. Sanke inspirasjon, gjerne på uventede arenaer. Ta noen avstikkere. Være åpen for innfall. Er ikke rom for hverken avstikkere eller innfall når man løper på tredemølle.

«Indeed our very idea of productivity is premised on the idea of producing something new, whereas we do not tend to see maintenance and care as productive in the same way.”

Det skriver kunstner og forfatter Jenny Odell i essayet «How to do nothing». To nøkkelord: Vedlikehold og omsorg av det allerede eksisterende, og tid med tålmodighet. Kloke ord, igjen.

Jeg prøver altså å ha to løp gående parallelt her. Finne ny inspirasjon, men ikke kaste det gamle på dynga. Det er en spennende øvelse, og forhåpentligvis kommer det noe fint ut av det.