Smeltet jeg av en hetetokt og rant vekk, eller ble jeg kurert for godt? Et øyeblikk skrev jeg om perimenopause her. Tiden like før den vaskeekte menopausen/overgangsalderen klinker til. Det ble et av mine mest populære innlegg. Hvis du ikke har lest det kan du lese det her: Perimenopause; appetittvekker med tørr kjeks, sur rømme og en klatt rogn.
Men så ble det stille fra meg. Selv om mange ropte etter mer fordi de kjente seg igjen. Hva skjedde?
Hormonspiralen skjedde! For meg et mirakel på linje med unnfangelsen av Jesus. På grensen til uforklarlig magi, hvor vi snakker om endringer over natten. Jeg har dermed ikke flere slagferdige overgangsalderhistorier å komme med på en stund. Kanskje igjen om et par år…?
Fra å skrape bunnen av midtlivets sorte gryte for mer energi, til å våkne dagen etter besøket hos min eminente gynekolog som ga meg akkurat det jeg trengte, til å føle at jeg kunne starte fem bedrifter, bygge et hus, drive en bondegård, og gå i stiletthæler alle åtte timer av arbeidsdagen mens jeg ga slengkyss med rød lebestift til alle i umiddelbar nærhet.
Sagt med andre ord, så ble jeg meg selv igjen. Fra å oftere og oftere seile ned i bølgedaler der jeg følte meg som 80, ble jeg trukket oppover i spiralen og stabilisert på en trone der jeg 90 prosent av tiden nå føler meg som 30. Eller noe i nærheten av 30, i hvertfall…(husker helt ærlig ikke hvordan det var å være 30).
La meg forklare hva som skjedde.
Fra jeg bikket 48 begynte jeg som mange kvinner på min alder å blø. Ikke bare hver måned, men uregelmessig og med en styrke som tappet meg som en billig treliters vinboks på sommerfest. Det jeg ikke visste da, og som mange ikke vet, er at dette er et av tegnene på perimenopause. Det skyldes at progesteronnivåene (et av hormonene) synker. En ubalanse mellom hormonene kludrer det til.
Men har du hørt om progesteron? Vet du noe om det? Nei, kanskje ikke, for fokuset er veldig ofte på østrogen. Mange kvinner lever i den villfarelse at det eneste hormonet som surrer det til i overgangsalderen er østrogen. Feil! Det er en cocktail av hormoner. Og når progesteronet dropper, så øker blant annet faren for livmorhalskreft. Visste du det?
Du kan lese den vitenskapelige forklaringen på dette her: Kreftlex.
Jeg visste det ikke før jeg via podkaster, artikler og gynekologer med gode, informative kontoer i sosiale medier ble klokere, og jeg til slutt fikk det hele bekreftet av gynekologen min. Heldigvis ble jeg tatt på alvor hos henne, og etter noen prøver ble jeg kjapt og profesjonelt sluset ut av en vei jeg var på vei inn på, som kunne ført meg ut i noe jeg ikke skal utdype her. Jeg er bare glad for at jeg ikke lot ting seile sin egen sjø. At jeg fikk snudd skuta.
Kort oppsummert ble min egen sult etter informasjon og til slutt hormonspiral min redning. Men også min egen nådeløse lytting til egen kropp. Jeg er aldri syk. Jeg er frisk og sterk. Og jeg er ikke vant til ubehag. Derfor kjenner jeg fort når noe er ute av balanse. Og etter en fødsel i 2004 som varte i tre (3!!) døgn (72 timer) fordi ingen oppdaget av datteren min lå feil/var stjernekikker, har jeg sluttet å være hun blide, gøyale og medgjørlige dama som ikke vil være til bry eller bli mislikt i møte med helsevesenet. Dessverre. Jeg har sluttet å tenke at smerte og betydelig ubehag en kvinne får kastet på seg er helt naturlig og må tåles. At å være dame er å skulle ha det litt dritt.
Hva vil jeg si med dette? Lytt til din egen kropp! Kjenn etter og vær var for forandring. Ikke utsett celleprøver og gynekologtimer. Les deg opp på hvordan kroppen din er skrudd sammen! Ta ansvar for deg selv, for det er ingen andre som kan ta det ansvaret for deg hvis du ikke sier i fra.
Ikke gå med stein i skoen når det plager deg.
Det var det jeg ville si.
Oppdag mer fra Maj-Britt Aagaard
Abonner for å få de siste innleggene sendt til din e-post.
Smeltet jeg av en hetetokt og rant vekk, eller ble jeg kurert for godt? Et øyeblikk skrev jeg om perimenopause her. Tiden like før den vaskeekte menopausen/overgangsalderen klinker til. Det ble et av mine mest populære innlegg. Hvis du ikke har lest det kan du lese det her: Perimenopause; appetittvekker med tørr kjeks, sur rømme og en klatt rogn.
Men så ble det stille fra meg. Selv om mange ropte etter mer fordi de kjente seg igjen. Hva skjedde?
Hormonspiralen skjedde! For meg et mirakel på linje med unnfangelsen av Jesus. På grensen til uforklarlig magi, hvor vi snakker om endringer over natten. Jeg har dermed ikke flere slagferdige overgangsalderhistorier å komme med på en stund. Kanskje igjen om et par år…?
Fra å skrape bunnen av midtlivets sorte gryte for mer energi, til å våkne dagen etter besøket hos min eminente gynekolog som ga meg akkurat det jeg trengte, til å føle at jeg kunne starte fem bedrifter, bygge et hus, drive en bondegård, og gå i stiletthæler alle åtte timer av arbeidsdagen mens jeg ga slengkyss med rød lebestift til alle i umiddelbar nærhet.
Sagt med andre ord, så ble jeg meg selv igjen. Fra å oftere og oftere seile ned i bølgedaler der jeg følte meg som 80, ble jeg trukket oppover i spiralen og stabilisert på en trone der jeg 90 prosent av tiden nå føler meg som 30. Eller noe i nærheten av 30, i hvertfall…(husker helt ærlig ikke hvordan det var å være 30).
La meg forklare hva som skjedde.
Fra jeg bikket 48 begynte jeg som mange kvinner på min alder å blø. Ikke bare hver måned, men uregelmessig og med en styrke som tappet meg som en billig treliters vinboks på sommerfest. Det jeg ikke visste da, og som mange ikke vet, er at dette er et av tegnene på perimenopause. Det skyldes at progesteronnivåene (et av hormonene) synker. En ubalanse mellom hormonene kludrer det til.
Men har du hørt om progesteron? Vet du noe om det? Nei, kanskje ikke, for fokuset er veldig ofte på østrogen. Mange kvinner lever i den villfarelse at det eneste hormonet som surrer det til i overgangsalderen er østrogen. Feil! Det er en cocktail av hormoner. Og når progesteronet dropper, så øker blant annet faren for livmorhalskreft. Visste du det?
Du kan lese den vitenskapelige forklaringen på dette her: Kreftlex.
Jeg visste det ikke før jeg via podkaster, artikler og gynekologer med gode, informative kontoer i sosiale medier ble klokere, og jeg til slutt fikk det hele bekreftet av gynekologen min. Heldigvis ble jeg tatt på alvor hos henne, og etter noen prøver ble jeg kjapt og profesjonelt sluset ut av en vei jeg var på vei inn på, som kunne ført meg ut i noe jeg ikke skal utdype her. Jeg er bare glad for at jeg ikke lot ting seile sin egen sjø. At jeg fikk snudd skuta.
Kort oppsummert ble min egen sult etter informasjon og til slutt hormonspiral min redning. Men også min egen nådeløse lytting til egen kropp. Jeg er aldri syk. Jeg er frisk og sterk. Og jeg er ikke vant til ubehag. Derfor kjenner jeg fort når noe er ute av balanse. Og etter en fødsel i 2004 som varte i tre (3!!) døgn (72 timer) fordi ingen oppdaget av datteren min lå feil/var stjernekikker, har jeg sluttet å være hun blide, gøyale og medgjørlige dama som ikke vil være til bry eller bli mislikt i møte med helsevesenet. Dessverre. Jeg har sluttet å tenke at smerte og betydelig ubehag en kvinne får kastet på seg er helt naturlig og må tåles. At å være dame er å skulle ha det litt dritt.
Hva vil jeg si med dette? Lytt til din egen kropp! Kjenn etter og vær var for forandring. Ikke utsett celleprøver og gynekologtimer. Les deg opp på hvordan kroppen din er skrudd sammen! Ta ansvar for deg selv, for det er ingen andre som kan ta det ansvaret for deg hvis du ikke sier i fra.
Ikke gå med stein i skoen når det plager deg.
Det var det jeg ville si.
Lik dette:
Oppdag mer fra Maj-Britt Aagaard
Abonner for å få de siste innleggene sendt til din e-post.