Sommerhilsen fra en øy

Hvis du ikke er ordentlig i vater ennå, til tross for høye forventninger om det nå som sommerferien har ankommet sin bestilte time i livets 2024, håper jeg du i det minste befinner deg i stabilt sideleie. Stabilt sideleie på en strand, på et båtdekk, ved et basseng, i en lyng, i en myk seng med rent sengetøy, ved siden av en du elsker, på en balkong, på en solseng, på en yogamatte før alle andre våkner, inntil bikkja di, på et klissete bargulv i Magaluf…nei! Ikke det siste. 

Du som følger meg på Instagram, vet at jeg har en slags ferie nå. Hjemme i Oslo. Det er ikke like lett å lande i egen by, det må innrømmes. Men nå, nå har jeg endelig klart det! Etter to dager ute på øya i Oslofjorden der den gamle båten vår ligger, ble jeg frakoblet. 

For på øya skjer det ikke stort. 

Mannen og jeg blir trøtte tidlig og våkner tidlig fordi vi har passert førr. Vi brygger kaffe, pakker et handlenett med håndklær, kopper og den nybryggede kaffen. Roer ned den hoppende, knirkende dvergdachsen. Får på ham selen. (Tok du bæsjeposer? Jeg tok bæsjeposer!) Får på oss selv badekåpene. Drar bort til stedet hvor vi alltid morgenbader. Et sted med stein og tang og brådypt vann. Et perfekt sted.

Helt stille, bortsett fra måker og terner, svak motordur fra andre hel- og halvgamle folk som allerede er på farten der ute. Summende fluer, og masse bier! Det ligger en jevn, monoton, samstemt surrrrr over hele øya, der blomstene har fått vokse vilt og i fred. Foreløpig ingen stikk.

Vi sitter der på steinene nybada og mysende og super kaffe, mens bikkja gnager på blæretang. Helt til Københavnbåten til DFDS kommer bassbrummende rett forbi, med Colour Line hakk i hæl. Da savner jeg akutt familien i Danmark. Hver gang. Og så sier jeg at jeg snart må dra nedover. Og så sier mannen min at det burde du gjøre.

Men når jeg er tilbake ved skogkanten der jeg bor, i andre enden av byen, så sklir Danmark lengre og lengre unna. Blikket går innover i meg selv, og innover mellom trærne, i stedet for utover Oslofjorden, der det leter etter noe som en gang har vært.

Du kan lese mer om forholdet mitt til Danmark her: Fynsk brunsviger.

Ellers soser jeg jo rundt her og er spinnvilt spent på den nye boka mi som kommer i starten av august. Og jeg er spesielt spent på illustrasjonene! Mottagelsen av dem. Jeg har aldri illustrert noe før, og håper de kan tilføre akkurat det lille ekstra sammen med tekstene.

Har du bestilt boka ennå? Den kan forhåndsbestilles her hos Norli, med personlig hilsen enten til deg eller de du vil gi den i gave til: Kjøkkonomisk – Deilig mat for en slikk og ingenting.

Av alle de tre kokebøkene jeg har gitt ut, er denne aller mest meg. Tekstene, oppskriftene, tonen, tematikken, og selvfølgelig tegningene. Hvis de tre kokebøkene mine var tre elskelige unger jeg hadde født, så var den siste her som snytt ut av nesa på meg. 

Men, nå skal det ferieres litt til. Så når det regner, blir det spillefilm i det vi står opp. Noe nytt jeg fant på, å se film grytidlig om morgenen, fordi vi sovner når vi begynner på lange spillefilmer sent på kvelden. Jepp. Jeg vet. Geriatri. Og derfor har jeg også kjøpt napoleonskake på billigkroken hos Meny, som skal serveres sammen med filmen, kaffe og tente lys klokka 07.30.

Ting blir ikke mer i vater enn det!