Ærø: En perle i det Sydfynske Øhav

På tur for VisitDenmark.

Fra et regntungt Svenborg lengst syd på Fyn, tar vi båten ut i det Sydfynske Øhav. En times tid senere setter vi bena i Ærøskøbing på Ærø.

Og vips så er vi forelsket i et nytt sted som slett ikke er nytt, men hvor man har funnet spor av bosetninger så langt som 5500 år tilbake i tid.

Vi går rett til Pension Vestergade 44 , som ligger 5 minutters rolig gange (man skal ikke, og kan ikke stresse på Ærø…) fra båten, og som er hvor vi skal bo. Fem trappetrinn opp, så inn en blåmalt dør, og med det samme vi er innenfor i entréen: En helt egen ro inntar oss.

Et gulvur tikker tungt, og på veggen kikker utallige solhatter og et dådyr ned på oss. Fra det skjeve gulvet som er noen hundre år gammelt, kommer svake knirkelyder.
Og så skrider innehaver Susanna Greve ut fra en dør til venstre. En dansk utgave av vår egen Åse Kleveland. I lange skjørt, nærmere 1,80 på strømpelesten tipper jeg, langt mørkt hår og med det varmeste smil og velkomsten man kan forestille seg til oss: Vi, de to druknete katter fra Norge.
(Husker du Karsten Jensens prisbelønte og kritikerroste «Vi, de druknede» fra 2010? Både forfatteren og handlingen er fra Ærø. Men ingen norske, druknede katter der, altså…)

Vi skal bo i Karnappen, forteller Susanna og følger oss opp den bratte trappen til andre etasje.

Vi gynger lett i ganglaget. Ingen ting er i vater her. Ikke en eneste vinkel, eller vegg eller gulv! På skrått og på skakke, og fylt med sjel og patina til randen. Sånn er det når man er bygget i 1784.

«Vil dere hvile dere litt før dere skal ut?» spør Susanna, som det skal vise seg er selve innbegrepet på behagelig og god service med perfeksjon i hver eneste ting foretar seg.
«Eller kan jeg lage dere en kopp te?»

«Jo takk…Te hadde vært deilig!»
Regnet klistrer seg fremdeles til de bulkete vindusrutene.

«Godt!» sier Susanna mykt. «Så setter jeg det frem til dere nedenunder i biblioteket, så kan dere selv komme ned og forsyne dere, når dere er klare.»

Og biblioteket er et bibliotek. Litteratur i alle sjangre og på forkjellige språk pryder hele den ene veggen fra gulv til tak.
En vinrød salong med de dypeste, mykeste stoler og sofa, står ved vinduet. Og på bordet er det dekket til te slik bare en engelsk lady kan gjøre det.

Glovarm te i kannen, hjemmebakte kaker på fatet, kongelig dansk porselen, stillhet i luften og ro i sjelen. Tente lys og myke puter i ryggen som er fylt med dun som siger litt sammen når man puster ut og lener seg tilbake.

Et bord med et solid utvalg av avec i det ene hjørnet, sammen med en Chesterfieldstol til å sitte i og meditere over brun sprit mens man bare koper og ser ut i luften. Når var sist du lot tankene fly?
På bordet sammen med flaskene ligger en liten notatblokk og penn. Så kan man notere ned det man har forsynt seg av. Tillit i alle ledd.

Vi er alene. Det er utenfor sesong. Bare en klokke gir lyd med hvert tikk og takk før den plinger 5 sprø slag og minner oss på at vi skal møte turistsjefen Carl Jørgen, og hans medarbeider og fotograf ved turistkontoret Bjørg. Vi skal spise middag på en av byens kroer: Mumm.

Carl Jørgen; det hyggeligste og varmeste vandrende wikipedia som nå er slått opp på søkeordet «Ærø». Med gode lokalhistorier fra stedet, spekket av kuriose detaljer.
Som for eksempel den om den Ærø-fødte biskopen og poeten Anders Christensen Arrebo. Han var en periode biskop i Trondheim, men kom tilbake til Ærø. Hvorfor? Han fikk sparken fra jobben i Trondheim fordi han både drakk og hadde seg til høyre og venstre. Ikke så deilig å være dansk i Norge, altså.

Vi går gjennom de eldgamle gatene som alle er planlagt og bygget med lett dreining i én retning, slik at vinden ikke skal ha mulighet til suse surt tvers igjennom byen på kalde vinterdager. Smart!
Brostein som bukter seg avgårde, og som ber meg fortelle alle dere fremtidige kvinnelige besøkende at dere trygt kan la høyhælte sandaler og sko stå igjen hjemme.

Det er fremdeles regn i luften, men gråværet klarer ikke gjøre skam på hvor vakker og idyllisk Ærøskøbing er denne kvelden. At dette er et favorittreisemål for tusenvis i løpet av sommermånedene, er ikke vanskelig å forstå. Vi skal utforske mer av dette dagen etter.

De skjeve, og mildt sagt idylliske husene i Ærøskøbing (938 innbyggere i 2013. På hele Ærø bor det ca. 7000 mennesker), er fredet. Og de ligner noe de 7 dverger ville ha funnet seg til rette i.
Ærø har en lang og stolt maritim historie, og Ærøskøbing har også en fortid som handelssted.
I vinduene står de tradisjonelle porselenshundene som i gamledager skulle fortelle forbipasserende om mannen i huset (som høyst sannsynlig var sjømann…) var hjemme, eller om han var ute på de syv hav. Var han til sjøs, skuet hunden ut av vinduet etter sin eier. Var han hjemme, kikket hunden innover i huset.
Kanskje sendte hundene også signaler på vegne av ensomme koner, som ventet månedsvis på sine sjømenn. Det var jo ikke alle menn i byen som var sjømenn og ute på de syv hav..! Og noen passerte kanskje et vindu hvor de møtte bedende hundeøyne, og kom så til å huske på at her bor jo den skjønne Regine. Om man skulle banke på og høre om alt var ok hos henne?

Så spiser vi en deilig og hjemmelaget middag på Mumm, en av byens få og hyggelige spisesteder med lun atmosfære, god og solid mat og hyggelig betjening. Innhaverens mor har dessuten laget desserten i kveld, og alle er på hei og fornavn og «hvordan går det?». For slik er det jo på små steder. Kardemommeby-stemning. Ingen kriminalitet. Alle kjenner alle, også politimannen. Og statistikken har talt: Ærø er Danmarks fredeligste sted.

Lenger inne på øya ligger et mottak for mindreårige asylgutter. Den første gruppen som kom ut til Ærø, ble møtt på kaia av en større gruppe mennesker som hadde stilt opp med danske flagg for å ønske dem velkommen. En varm velkomst har vist seg å ha en virkning. De store, sosiale problemene har man unngått. Hvordan var det nå det var igjen…? «Du skal være mot andre som du vil at andre skal være mot deg…»  Så selvfølgelig at det nesten er banalt. Noe vi lærer våre barn, men som vi raskt glemmer når vi selv blir voksne. På Ærø har man tydeligvis bedre hukommelse! Og det har de nytt godt av.
Har man lyst til å prøve seg som Ærø-beboer selv, har de et hus man kan leie til en unnselig penge over en lengre periode, for virkelig å føle på øylivet før man tar endelig beslutning om å bli eller dra tilbake til fastlandet. Her kan du lese mer om det. Men obs! De har visst laaang venteliste. Forståelig nok.

Under middagen får vi vite av Bjørg (som er tilflyttet fra Færøyene) og Carl Jørgen, at Ærø har et eget spesialfelt som man stort sett forbinder med Las Vegas: Giftermål og bryllup!
Det har seg slik at øyas effektive og svært veloljede administrasjon er så gode, at flere tusen velger å bli smidd i Hymens lenker på øya hvert år. Spesielt nyforelskede par, hvor partene kommer fra hvert sitt land og det vanligvis er mye krangel og krongel med papirer og godkjenninger osv osv…
På Ærø har man blitt spesialister på slike saker. Og en av de mer vedmodige historiene rundt bordet denne kvelden, blir den om alle de amerikanske soldatene som var på amerikanske militærbaser i Tyskland, møtte sin store kjærlighet i en tysk kvinne og ville få giftet seg før de skulle over til Afghanistan for kanskje å bli drept.
Så blir stemningen lystigere igjen med historiene om russiske ogliarker og multimillardærer som har funnet en 30 år yngre kjæreste med alt annet en russisk pass, og som med privathelikopter flyr inn alt og alle som skal til for å lage et bryllup det står… «stil» av.

«Så når dere gifter dere, skal dere selvfølgelig gjøre det her på Ærø!» smiler Carl Jørgen.

Vi låser oss inn med den store nøkkelen i Karnappen.
Så stille, så stille. Ingen biler. Ingen støy. Sjøluft siger inn i rommet når vi åpner vinduet.
Gleder oss til frokost og nye oppdagelsesreiser på Ærø i morgen.

God natt så lenge. Flere historier fra Ærø kommer.

Foto: Matias Armand Jordal