Om en fetter som er bonde og sa «hør her!»

Fetteren min er bonde, eller gardbrukar som han selv sier. Fetteren min er også det nærmeste jeg kommer noe som ligner en bror. Fetteren min er stille, sterk, arbeidsom, ydmyk, ekstremt smart (kunne valgt å bli akkurat hva han ville med sitt karaktersnitt og hode), og ikke minst er fetteren min et av de mest samvittighetsfulle menneskene jeg kjenner. Der ligner han veldig på vår felles bestemor Hanna som også var gardbrukar. Og så er han sivilingeniør. Prisvinnende. Men det ville han ikke drømme om å snakke høyt om, i motsetning til sin kusine som entrer scenen og kauker «Se på meg! Hør på meg nå, dere!»

Fetteren min er hel ved uten fukt og råte.

Bildet øverst er fra gården i Skjåk. Tittelen mamma har gitt det i fotoalbumet er «Kveldsstemning i Skjåk, 1980.» Mens den ene modellen er opptatt av å posere for kamera, er den andre mer opptatt av kyrne som beiter i bakgrunnen. En annen passende tittel kunne kanskje også vært By og land, hand i hand.

Vi er oppvokst i ekstremt ulike hverdagsmiljøer. Han på jorder og i fjøset på gården i Skjåk, jeg på asfalt og i en bistro på Frogner i Oslo. Jeg gikk på teaterskole og sang i NRK´s pikekor, mens han spilte fotball, gikk i fjellet og nerdet på alt som hadde med gårdsdriften å gjøre. Men vi har fulgt hverandre hele livet, i alle ferier da vi reiste hjem, som mamma kalte det. I voksen alder drar han på traktortreff med likesinnede hvor de demonstrerer ulike typer ploger for hverandre. Jeg møter likesinnede med skrivesperre og spiser pissemaur festet til en bit med syltet kålrabi på gourmetrestaurant.

Selv om fetteren min kunne valgt å bli hva som helst og sikkert tjent fett med penger, blitt en lekker forbruker av dimensjoner og pensjonert seg tidlig, så var det aldri tvil om at han ville ta over familiegården i Skjåk og drive den videre. Hovedsakelig melkeproduksjon, men også gris har vært innom. (Gården som tanta mi driver har holdt gris i alle år, derimot. Jeg vet med sikkerhet at de ikke er dyremishandlere.) Helt fra vi var små har fetteren min hatt en helt spesiell interesse for alt som var tilknyttet gårdsdrift. Han passet perfekt inn i miljøet sitt. Ikke minst på grunn av én viktig faktor: han elsket dyr og hadde et helt eget håndlag med dem.

Ingen skapning på to bein gir dvergdachsen Bobby en mer euforisk adrenalindrevet glede som fetteren min gjør bare han dukker opp i døra. Det lille dyret vet instinktivt at her er en som er oppriktig interessert og glad i å leke med ham. En som spør meg hvor Bobby er de dagene jeg er på jobb. En som spør hvordan Bobby takler at jeg går fra ham om morgenen. En som spør om Bobby har fått parre seg ennå. En som spør om Bobby har gått lang-lang tur i dag. En som ligger på gulvet og leker med det lykkelige dyret mens vi andre sitter i sofaen og skravler, og hvor vi sier «gå på plassen din!» hvis vi blir lei av at Bobby maser en gang for mye.

Ser dere hva jeg prøver å si her?

Da jeg våknet lørdag morgen og så at fetteren min i løpet av natten hadde skrevet en kommentar på innlegget mitt Om kjøtt og moral, holdt jeg pusten. For sånn er det med folk som ikke utbasunerer meninger i tide og utide, de som fremdeles praktiserer prinsippet om at tale er sølv. Når de først sier noe, så lytter man. Sånn var bestefaren vår i Skjåk også. Taus som en østers. Men når østersen åpnet seg lå det selvfølgelig en perle der. Da tok vi perlen, gikk hver til vårt og tok en grundig tenker før vi kanskje kom tilbake med en replikk. Som regel var den replikken helt overflødig. Bare et slags siste verbalt jukk fra en som følte seg teit.

Dette er hva fetteren min skrev:

(Beklagar at det er nødvendig å nyansere og tilføre enkelte fakta). (Beklagar at mi tilnærming ikkje er filosofisk – eller velformulert).

Når perspektivet blir frå eit overflodssamfunn der mat kan bli brukt som kunst eller statussymbol. Eller middel for å uttrykke moralske, religiøse eller andre typer standpunkt.
For andre er mat fremdeles eit (nødvendig) næringsmiddel. Prøv å fylle magen med salat før du går på ei 16-timers tung arbeidsøkt i smelteverket, med asfaltlegging, i tømmerskogen, på fiskebåten eller i gruva. Hadde du gjort det kunne du supplert artikkelen din med eit ekstra avsnitt og fått den meire nyansert.
Hadde landet vore befolka kun av veganere hadde vi aldri fått hverken veg, jernbane eller kraftliner – vi ville aldri ha fått velferdssamfunnet.
Grisedokumentaren er forferdeleg og viser ting som på ingen måte kan forsvarast. Det som blir vist representerar likevel på ingen måte bransjen. Her er det folk som har hatt ein agenda og behov for å lage eit «salgbart produkt». Vi får ikkje visst kor mykje av materialet som er klippa bort. Hadde dei starta med å si at 98% er bra og 2% er veldig dårleg hadde det blitt vanskeleg å få solgt eller vist programmet.
Dei aller fleste som jobbar med gris er hardtarbeidande og flinke folk som steller dyra sine bra. Dei har moral, etikk og fornuft. Det er også heilt nødvendig for økonomien. Dei siste åra har prisen på gris ofte vore langt under 20 kr/kg. Da er det ekstremt små marginer for å få lønnsomheit. Dyra må vekse godt og vera friske. Det skjer KUN hvis dyra får godt stell og trivast.
For å supplere med ytterlegare fakta må det også nevnast at delar av dokumentaren er basert på gamle opptak. Etter dette er det gjennomført velferdsprogram, kontrollar, lukking av avvik, innskjerping av regelverk og ombyggingar av slakteri. Dei verste folka har også blitt politianmeldt og har hatt eller vil få ei runde i rettsvesenet. Store delar av dei kritikkverdige forholda som blei vist er derfor alt rydda opp i av bransjen sjølv.
Men sjølv om dei aller fleste i bransjen er dyktige folk, vil det ( som i mange andre yrkesgrupper), finnast enkelte råtne egg. Å straffe heile svinebransjen for dette er jamngodt med å banke opp alle tyske bubilturistar på grunn av Gestapos handlingar under krigen.

Og her er hva jeg svarte (kunne vi ikke bare tatt det på telefonen, si? Som familie. Jo, men det er en viktig debatt dette her, for alle som kjøper og spiser mat, eller produserer den!)

Takk for nødvendige innspill!  Her skal du ikke beklage hverken nyansering eller tilføring av fakta, og alt du sier er noen av de beste og viktigste argumentene så langt i debatten. På en måte handler jo diskusjonen også om klasse, som du er inne på her, og som jeg er så hjertens enig i. Det finnes mye snobberi og mat er ikke bare mat. Sånn har det egentlig vært til alle tider, at en overklasse (i mangel av et bedre ord) har villet vise seg frem med hvor godt de spiser, men i vår tid blir det ekstra synlig pga muligheten for spredningen av hver enkelts matbudskap. Dette har jeg skrevet om tidligere også, hos Anja Stang på bloggen «Green House», da det var snakk om mat og miljø. Jeg skrev blant annet om den moralske pekefingeren som holdes opp mot et bredt lag av befolkningen, der de aller fleste bare prøver å få endene til å møtes og hverdagen til å gå rundt uten å dø av stress. Det er alt for lett å glemme den delen av oss folk (både i Norge og i utlandet) som er akkurat dem du trekker frem: de som jobber hardt fysisk hver bidige lange dag til det vi kan kalle moderat lønn, og som bruker livet sitt på å få de faktiske og fysiske hjulene i velferdssamfunnet vårt til å gå rundt. Ikke konsulenter, pengeflyttere, byråkrater, skribenter, kunstnere eller PR-folk (tilfeldig utvalg der…), men det som vel på gammelnorsk kalles «arbeidsfolk». Jeg føler jo sterkt at jeg har en fot i hver av leirene. Som du vet satt ikke mine forsørgere bak et skrivebord. Og som jeg ikke minst føler på nå når jeg er tilbake på sterilforsyningssentralen på tannlegehøgskolen, som svært grovt oppsummert er en vaske- og ryddejobb. Jeg tenkte på det senest i går da naboens fem polske håndverkere bar gipsplater opp trappa fire etasjer. Jeg tenkte på lunsjen deres (det gjør jeg ofte med andre folk, veldig nerdete) og hva den kunne bestå av, og så tenkte jeg på hvilket hav som ligger mellom mine skrivende og synsende kollegaers virkelighet og hverdag, og deres. Både hva gjelder tid, penger og god gammaldags slitasje på kroppen. Jeg har selv bare prøvd å være med å lempe høyballer på gården med deg og familien i Skjåk et par stusselige ganger, og var utslitt etter en snau halvtime. Måtte gå hjem og hvile (og kanskje lese lekre matblader…) mens dere fortsatte et par timer til, til jobben var gjort. Som du vet vokste jeg opp med en stefar som var murer og jobbet 12-timers dager, så jeg ser akkurat det du ser. Det er lett å predikere hva andre burde spise av quinoa, bakt blomkål og bønner når man selv ikke er en mann på 1,90 m, og ikke har en jobb som krever stort mer av fysikken enn at fingrene løper over tastaturet.

Men det finnes mange stillesittende folk med både tid og penger som burde ta en runde til med seg selv og se på hvor MYE kjøtt de spiser. Mye mer enn de trenger. Jeg vet ikke om du så kommentartråden min på facebook? Der skriver jeg litt mer om det å drepe dyr, og hvordan jeg kjenner at jeg selv ville hatt svært små problemer med å være med på en slakt som var human. Men dette skremmer meg litt også. For hvem er jeg som kan drepe et annet levende vesen? Så blir jeg mør i hjertet og må kjenne på at jeg fremdeles bare er et dyr jeg også. Jeg kan bli veldig henført av alle nye vegetariske og veganske retninger. Ikke vanskelig for en som lever i byen og ikke skal lempe høyballer. Men tross dette ligger kjøtteteren i meg og puster varmt under alle lag av nysgjerrighet og ønske om å forstå.

Det er første gang jeg har kommunisert med min fetter som nesten er en bror, via en blogg. Absurd. Og for oss er det uvanlig å dele det med mange. Men jeg gør det fordi jeg tror dette en noe vi alle berøres av. Det er maten vår det er snakk om. Vi kan ikke overleve uten den. Hva skal den være i fremtiden? Hva er iferd med å skje?

Det er viktig å ha hoder som grubler, filosoferer, analyserer, stiller spørsmål, skriver og formidler. Men det er like viktig, ja helt basalt, å ha bønder og produsenter og håndverkere og renholdere også. Deres virkelighet er det dessverre få grublende, skrivende og spørrende som kjenner sånn helt nært. De færreste har selv prøvd å skulle livnære seg primært av hardt fysisk arbeide som fetteren min refererer til i kommentaren sin. Det de grublende og skrivende skal tenke bitte litt oftere på, og være ydmyk overfor, er at vi som har tilgang til mediene og tid til å sitte ved tastaturene, også lett kan ende opp med å få all definisjonsmakt.

Så banalt det enn høres ut: En sak er aldri sort-hvit. Men i en tid der vi ikke har tålmodighet til å sette oss inn i ting fra flere sider, og hvor informajsonsstrømmen ligner et buldrende elvestryk i vårløsningen, og hvor vi drømmer om ett enkelt svar på alt, kan det være utfordrende. Det er sikkert mange verbale og intellektuelle folk som kunne dupert min beskjedne fetter, og mange andre minst like beskjedne gardbrukarar, i et debattpanel på TV der tema kanskje var veganisme, eller kjøtt og moral, eller mat og miljø. Men det betyr ikke at min fetter ikke har en sterk sak. Han har bare valgt å vie livet sitt til å produsere mat til oss, og ikke meninger. Det er i min bok ikke så rent lite.