Drømmested? Stelor hotel på Gotland.

(Annonse) Hvem har ikke hatt den drømmen? Om å drive et lite sted på landet, et hotell eller pensjonat, et sted hvor folk skulle reise til i ens ærend for å bo deilig og spise godt i naturskjønne omgivelser. Og du skulle få dem til å føle seg som hjemme, bare borte. De kunne ligge i en hengekøye i hagen, sitte foran peisen med en bok eller en prat og et glass med noe akkurat passe sterkt hvis det var drittvær utenfor, og hvor det hvis finværet dukket opp midt på sommeren, bare skulle være en helt overkommelig kort vei til badestrand med hav og hvit sand, ikke for mange mennesker tett på heller. Et sted hvor maten skulle tilberedes av en kyndig og respektert kokk, av lokale råvarer i sesong fra bondegårder i nærheten, helst økologiske, og hvor kokken kunne fortelle akkurat hvem, hva og hvor maten hadde vært innom før den havnet på tallerkenen. Mulig han skulle være både humoristisk og sosialt begavet også, sånn at han kunne fortelle medrivende mens han skjenket vin når gjestene kom ned til middag etter en kåbbåystrekk i rent sengetøy på rommet.

Nå har jeg vært på besøk hos et sympatisk par med to små barn, som faktisk lever denne drømmen: My og Linus, som driver Hotel Stelor på Gotland. Jeg var der i regi av Visit Sweden i begynnelsen av oktober, og kan ikke annet enn å anbefale stedet på det varmeste. La meg også kjapt legge til at en drøm ikke skjer helt uten beinhardt arbeid. Men hele den historien kan du heller spørre dem om selv, når du tar turen dit en gang. Historien er ikke helt uten spenning og underholdningsverdi (samt en god dose romantikk…)

Det gamle huset fra 1820 er pusset opp og innredet særdeles smakfullt, og hvert av de syv gjesterommene har sin særegne stil. My vokste opp med en mor som var kostymesyer i Visby teater, så den estetiske sansen stammer kanskje derfra? Kunsten på veggene er utelukkende fra Gotlandske kunstnere, og maten som serveres både i restauranten (i et eget hus på andre siden av tunet) og i hovedhuset, er fra lokale produsenter så langt det lar seg gjøre. Planen til innehavnerne My og Linus er å drive Stelor i retning av gårdsturisme. Så fra neste sommer kan du kanskje selv være med å høste og hente det som skal ligge på tallerkenen under oppholdet ditt. Paret er miljøbevisste og har også hatt pop-uprestaurant med «matavfall» tidligere, som de kalte «Taste the waste».

Hotellet ligger altså midt i matfatet på landsbygda, ca 25 minutter med bil fra Visby flyplass, og er omgitt av vakker natur, jorder med gårder i drift og Østersjøen med sine langstrakte strender rett nedi høgget.

Jeg var der i starten av oktober utenfor høysesong, og det var som å komme hjem til gamle kjente. Noe av det koseligste jeg har besøkt noen gang, og helt etter min smak, både folk, atmosfære, mat og omgivelser. Å kunne drive et sted med så personlig service er en sann kunst. En balanseøvelse på tå over tynnvevde edderkoppnett for ikke å bli for invaderende og privat, men likevel skape den varme, lune og ganske intime stemningen som får folk til å slappe av og kjenne at opplevelsen er unik, ikke skapt på et samlebånd. Linus og My behersker kunsten til fingerspissene. Ekte folk som leverer ekte vare.

Da vi ankom en våt oktoberdag med klissete rødt og gult løv fra øverst til nederst, var det fyr på peisen i stua og kaffe klar på kannen. Jeg ville helst ha slengt meg ned i den store sofaen og blitt der (se bildet øverst i saken for å sympatisere), men vi skulle ut å hente grønnsaker hos bonden Gunnar som driver økologisk en liten biltur unna, så det var bare å ta seg sammen. Gunnar er en av flere som leverer råvarer til Stelor og Linus sitt kjøkken, og da vi møtte ham i duskregnet, solid plassert midt i vakre åkrer med en gigantisk blomsterbukett, måtte vi skru til språkøret et ekstra hakk, for her skled den brede gotlandske dialekten ut av munnen med pålandsvind. For en merkelig, men utrolig sjarmerende dialekt. Minner faktisk litt om dialektene de har lengst nord i Sverige, i hvertfall tonefallet. Og med akkurat like mye banning som jeg selv tillater! Dette baserer jeg på flere møter mens vi var på øya, altså. Ikke minst med noen usedvanlig hyggelige, røslige og bannende torgkoner i Visby, for eksempel. Jeg har lært noen nye gloser som de ikke lirer av seg på Stureplan, for å si det sånn. De er notert.

Men tilbake til Gunnars åker.

Der vokste det økologiske godsaker som Gunnar guidet oss rundt i, litt halt fra et ublidt møte med en sinna ku for et stykke tid tilbake. Mais, rødkål, hodekål, purre, rosenkål, jordskokk, tomat!…Vi fikk med oss et lite lass, og så bar det tilbake til Stelor hvor vi fintfolk fra Oslo bare kunne late oss mens Linus svingte grytene og kokkekniven i kjøkkenet. Hva menyen helt konkret ville være, berodde på kokkens humør og råvarene vi hadde fått med oss. Og sånn drives kjøkkenet bestandig. Vi visste at det fantes en hane på kjøla, mais, rosenkål, jordskokk, trøffel fra nærliggende skoger (Gotland har egne trøfler. Mer om det i senere innlegg) det var bare å glede seg.

På vei ned til middag stakk jeg nesa innom rommet vegg-i-vegg med mitt eget. Der bodde journalist Cecilie (sjekk ut @bordforto), som en dronning med sin svenske antikke porselenskakkelovn.

Solnedgang og brann i alle tretopper. Visuelt, altså. Tussmørke der ute, ullsokker her inne, glatte mot de gamle tregulvene og varme klinkene i kjøkkenet, der Linus sto og kokkelerte med tre vinglass klare og jazz på radioen.

Hanen vi hadde hørt gjetord om tidligere var blitt foredlet etter alle kunstens regler mens vi drev dank, og jordskokken vi hadde vært med å hente sto nå i første omgang som gylden nyfrtittert jordskokkchips i en bolle, sammen med duggende hvitvinsglass med riesling. Lykke på høyt nivå.

Skål! Knas-knas-knas. Må ikke spise meg mett på chips…bare én til…okei, én til da. Og enda en, gitt!

Så satte vi oss til bords og fikk forretten, der hanen ikke hadde dødd uten grunn, for Linus hadde ikke bare stekt kjøttet til hovedretten og kokt kraft på beina til saus, men også laget en lekker postei av leveren som var lagt i små dotter sammen med urter på en av Gunnars sukkersøte tomater som lå der og duppet pent i sin egen konsentrerte saft med et hint av røk.

Å spise det man selv har vært med å se bli høstet, det er noe helt eget. Og denne jordskokken jeg står med på bildet her…

…den ble til den beste jordskokkretten jeg har smakt, og noe av det beste jeg har spist i år. Oi, så godt! Purrert, fritert, med brunet smør, trøffel og syltet sopp.

Og denne maisåkeren her…

…og disse vakre rosenkålene som Gunnar holder så stolt og Linus synger til…

…de skapte grunnlaget for tilbehør til den møre, saftige hanen, alle delene av den, også hjertet. Enkle, lokale råvarer av god kvalitet, i sesong, men tilberedt perfekt. Da blir det godt. Trenger ikke avokado. Eller kenguru (var veldig hipt på slutten av 90-tallet…).

Til desserten (sjokoladeterte med hjemmelaget iskrem på ferskmelk) kom My også ut i kjøkkenet, ungene i seng, Tove ekstra spent fordi hun skulle feire to år i livet dagen etter. Litt mer vin, noen gode historier, øverste knappen i buksa åpen nå, bare et par cm igjen på stearinlysene, bekmørkt ute, glør nynnende på siste verset i peisen. Sa de noe om spøkelser på det ene rommet? Jeg hørte sikkert feil.

God natt.

Rare drømmer.

Og god morgen!

Og sol, og nybakt surdeigsbrød i det kjøkkenet som jeg nå føler meg nesten hjemme i. Hun som har bakt brødet smiler og er så blid når jeg kommer inn i rommet. Forteller at hun elsker å bake disse brødene, elsker å jobbe der for My og Linus. Det lukter kaffe. Buffeten er dekket. Kokte egg. Pålegg. Yoghurt. Granola. Melon fra Lilla Bjers, den økologiske gården et stykke unna. Grønnsaker fra Gotland. Hjemmelaget syltetøy. Råpresset eplemost. Ferskmelk fra en annen nabo.

Jeg sitter ved bordenden der Tove, nå to, for få minutter siden satt og feiret. Jeg hører de små smurfestemmene et annet sted i huset. De kler på seg yttertøy og skal til bestemor for å feire videre.

«Kom!» roper vi norske. «Ikke dra før vi har fått et bilde av dere alle sammen!»

Så tromler vi oss ut og får stilt dem opp. To som driver det fineste stedet, og to som vokser opp på det fineste stedet. Living the dream. Putting in the work.

Så takker vi for maten, for hyggen, samværet, samtalene, og drar videre, men kommer gjerne igjen. Tusen takk for meg!

Oppholdet på Stelor har vært del av en pressetur til Gotland og er dekket av Visit Sweden. Fikk du lyst til å vite mer om øya Gotland? Besøk Visit Swedens egne nettsider og les om hvordan du best reiser til Gotland HER. For direkte kontakt med Stelor Hotel, gå inn på hjemmesiden deres HER.