Stormende jubel rundt forrige innlegg som handlet om perimenopausen. Kroppens grunnkurs og oppvarming til den sagnomsuste overgangsalderen. Så da fortsetter jeg mellom slaga med urter og fløte, og deler flere betraktninger rundt samme tematikk. For det tørstes der ute etter ord og opplevelser om overgangsalder. Ikke bare rent medisinsk, det finner man ofte lett med et googlesøk (selv om man gjerne sitter igjen med mange spørsmål lell…), men info om andre kvinners opplevelser, erfaringer og historier. Livet sjøl, som jeg kaller det. Å kjenne at man ikke sitter her helt alene med en litt ny virkelighet, og en kropp som kjører sitt eget impsoviserte show innimellom.
I løpet av de 12 første timene etter at innlegget «Appetittvekker med tørr kjeks, sur rømme og en klatt rogn» var lagt ut, ble det lest av 2000 mennesker. Den type oppmerksomhet, og den mengden positive tilbakemeldinger, kan saus og stuing og spaghetti bare drømme om å få her hos meg på så kort tid. Den eneste teksten som har fått samme interesse på så kort tid, er innlegget jeg skrev om partnervold, med utgangspunkt i Mona Hoels spillefilm «NATT».
Hvordan kan det ha seg at en matblogg plutselig stiger i popularitet når den tar for seg temaer som handler om alt annet enn mat? Rent bortsett fra at jeg som sitter og skriver disse tekstene også har et liv som er fylt med det samme som andre kvinneliv også er fylt av. Vel, her er den setningen som er sagt og skrevet mest i tilbakemeldinger og kommentarfelt på de to innleggene, både om overgangsalder og partnervold: Vi må snakke mer om dette!
Ja, det må vi. Men det skjer ikke av seg selv. Det er som med folkefest. Det blir ikke mer folkefest enn det man blir med på og lager sjæl. Kan ikke koke overgangsalderfolkefest på én speaker. Så hvis vi vil ha mer prat og info om overgangsalderen, så må noen (vi) tørre å snakke/skrive om det.
Men så er det ikke alt vi har et godt språk for. Ordene ligger i rotete hauger, i mørket bak skam og ensgstelse. Derfor blir noen temaer helt tause. Skru på lyset! Rydd i haugene med ord! Snakk, snakk, snakk (eller skriv, skriv, skriv) helt til ting gir mer mening og har fått en form som du selv og folk rundt deg kan begripe. Om det er til kun én venn, eller til horder, uttrykk deg til noen. Få gehør. Det finnes nok av livsinnhold som står i skyggene, som vi burde sortere ord og bygge setninger til. Men det er som om språket vi trenger for å knyte sammen innholdet ikke er funnet ordentlig opp ennå. Så vi må skape det selv, sånn at jentene som skal bli kvinner og kommer etter oss, kan få flere ord og begrep til å beskrive sine opplevelser med. Vi må begynne på en manual som også har tomme linjer og noen ufullstendige setninger, hvor yngre nykommere også kan få fylle inn sine bidrag etter som tiden går. De som kommer etter oss vil forhåpentligvis ha fått en ny selvtillit, kunnskap og trygghet til å fylle ut de tomrommene som vi som gikk foran ikke fikk helt til. Det er et evigvarende prosjekt. Og noen må begynne.
I såkalte kvinnefellesskap får ofte disse språkløse temaene lettere et språk. Når rammene er trygge. Jeg har gode venninner som jeg kan snakke med om alt, men i min forrige jobb befant jeg meg også til daglig i et solid kvinnefellesskap. Det var uvurderlig. For det er på jobb man tilbringer mesteparten av hverdagene, og det er vel som regel der man føler et større press på å holde det gående, prestere, strekke seg lenger, virke uberørt av livets småkvist og større kjepper i hjulet. Holde fasaden, ikke bli utkonkurrert av smidigere folk. Da er det gull å ha et par kollegaer som skjønner hva man baler med fra tid til annen. Som ikke er redd for å høre om det uperfekte, og kan dele egne erfaringer i lunsjen. Noen å stå sammen med.
På den forrige arbeidsplassen min, hadde overgangsalderen og andre underkommuniserte temaer fått et flott språk, ofte uttalt i versaler. Vi var ti kvinner og null menn, på svært begrenset plass. Vi satt i hvite klinikklær, skulder mot skulder på det bitte lille pauserommet, matpakken i fanget, kaffekoppen og konfektesken med livserfaring på et skrivebord i midten. Det var en fysisk krevende jobb, slik mange tradisjonelle kvinneyrker er, og kanskje akkurat derfor ble noen ting viktigere å være åpen om. Flere var midt i eller på vei inn i overgangsalderen og byttet på å sitte ved vinduet som kunne åpnes. Noen var ferdige med hele greia og frydet seg over det. Andre, som meg, lyttet med et skjevt smil og følte at dette var noe som lå langt frem i tid. Erfaringer ble delt uten blygsel fra flere. Også de positive erfaringene. Alt er ikke svart. Hvor man befinner seg i livet når overgangen skjer, har også noe å si for hvor lett eller vanskelig det kan oppleves. Jeg er på et fantastisk sted, og derfor føles det kanskje lettere. Og derfor skjønte jeg dessuten at noe ikke var i vater rent fysiologisk. Fordi jeg har det så godt, ble den murringen jeg plutselig kjente umulig å forklare med omstendigheter. Derfor gikk jeg til legen, som bekreftet at det var kroppen og hormonene, ikke livet mitt som var i ubalanse. Hadde dette vært for en del år tilbake, hadde jeg antatt at det jeg kjente på ikke var symptomer på overgangsalder, men enda flere og kraftigere symptomer på at jeg ikke levde det livet som var best for meg.
Jeg er dypt takknemlig for åpenheten i det hvitkledde kvinnemiljøet på den gamle arbeidsplassen min. Kanskje spesielt glad for hun som var nærmere 60, og som fortalte at den nyforelskelsen hun hadde vært i samtidig som hun var i overgangsalderen, gjorde at hun ikke strevde med tørre slimhinner, seksuelle problemer og vondter. Tvert i mot! Det var samba på laknene. «Du veit det, Maj-Britt, det gror ikke gress på stier som er i bruk.» Sex er kanskje noe av det som er vanskeligst å snakke åpent om i forbindelse med overgangsalderen. Ingen vil være usexy eller aseksuell. Ingen vil føle seg parkert på soverommet mens mannen fysiologisk fremdeles er klar for enda et kull med unger (i hvertfall klar for å lage dem eller øve på å lage dem…)
Så jeg lærte av min kollega i hvitt at man må sortere. Hva er omstendigheter som ikke er akseptable lenger, og hva er hormoner som driver og tuller med meg. Veldig ofte er det en miks, spesielt hvis man er i et forhold som er destruktivt eller stein dødt, har ungdommer som flytter ut, en jobb man kanskje er lei av…Kanskje en krise dukker opp. Det er ikke uvanlig med store livsomveltninger akkurat i den alderen man også kommer i overgangsalderen. Foreldre som blir syke, dør. Et gammelt forhold som er ok trygt og innarbeidet, men likevel…en partner som ikke ser deg lenger, finner seg en annen, og kanskje et yngre eksemplar av arten. Kanskje man selv lar blikket vandre og brått ikke vet hva man skal velge. Kanskje man aldri ble etablert med egen familie i det hele tatt, og kjenner ekstra på det når toget sklir sakte videre og vekk fra perongen. Stort ansvar på jobb, hvor man er blitt senior på sitt felt. Alt gnålet om kropp og utseende og ungdom i media. Hva er hormoner, og hva er livet sjøl når man klikker i vinkel midt oppi alt sammen?
Hvis du ikke har venninner som liker å snakke om tørre slimhinner, humørsvingninger og nedsatt sexlyst som får alle til å tenke stakkars deg og mannen din, eller du brenner inne med ørten spørsmål som google ikke kan svare på, så vil jeg komme med en glovarm anbefaling her og nå: Podcasten til magasinet Kamille, «Hetebølgen», med praktfulle Dora Thorallsdottir bak sjefsmikrofonen, og med like praktfulle gjester i studio. Den er et funn, den podcasten! Den balanserer akkurat der den skal, mellom det vitenskapelige og personlige.
Da jeg fant «Hetebølgen«, og glupsk slukte den ene episoden etter den andre, innbilte jeg meg at det måtte være sånn det føltes å være en prepubertal gutt på 80-tallet, og finne sitt første pornoblad. Endelig svar på ett og annet! Jeg sier ikke at det pornobladet er vitenskap og nyttig opplysning, langt ifra, men følelsen av endelig å ha bli innlemmet i en av livets store hemmeligheter, den følelsen er det jeg sikter til. Forløsende. Oppklarende. Vage antagelser som blir skarpe bilder. Noe man vet at man selv skal få erfare, men som ingen egentlig vil gi deg detaljerte opplysninger om. Podcasten «Hetebølgen» er som å sitte under bordet med lang duk i voksenselskap, lytte til samtalene der oppe som foregår uten filter, etter desserten, og hvor de modne gjestene er eksperter som bruker vitenskapelige termer, og frittalende tanter og søstre av moren din som supplerer med vet du hva som skjedde med meg, eller! Og ingen vet at du sitter der, så de hvisker ikke en eneste gang, de bare gyver løs på den ene historien etter den andre.
Tell me more, tell me more, som vennegjengene til John Travolta og Olivia Newton John sang i Grease. De sang ikke det for å få vite hvordan en sædcelle skal befrukte et egg (vi må anta at selv gudfryktige amerikanere på 50-tallet visste hvordan babyer ble til…) De ville ha juicen! Detaljene! Det personlig! Opplevelsen! Føøølelsene! Erfaringen!
Fordi kroppen dør før sjela.
Ved printing blir også bilder printet, med mindre man selv gjør innstillinger
Lik dette:
Liker Laster...
Maj-Britt Aagaard 
Stormende jubel rundt forrige innlegg som handlet om perimenopausen. Kroppens grunnkurs og oppvarming til den sagnomsuste overgangsalderen. Så da fortsetter jeg mellom slaga med urter og fløte, og deler flere betraktninger rundt samme tematikk. For det tørstes der ute etter ord og opplevelser om overgangsalder. Ikke bare rent medisinsk, det finner man ofte lett med et googlesøk (selv om man gjerne sitter igjen med mange spørsmål lell…), men info om andre kvinners opplevelser, erfaringer og historier. Livet sjøl, som jeg kaller det. Å kjenne at man ikke sitter her helt alene med en litt ny virkelighet, og en kropp som kjører sitt eget impsoviserte show innimellom.
I løpet av de 12 første timene etter at innlegget «Appetittvekker med tørr kjeks, sur rømme og en klatt rogn» var lagt ut, ble det lest av 2000 mennesker. Den type oppmerksomhet, og den mengden positive tilbakemeldinger, kan saus og stuing og spaghetti bare drømme om å få her hos meg på så kort tid. Den eneste teksten som har fått samme interesse på så kort tid, er innlegget jeg skrev om partnervold, med utgangspunkt i Mona Hoels spillefilm «NATT».
Hvordan kan det ha seg at en matblogg plutselig stiger i popularitet når den tar for seg temaer som handler om alt annet enn mat? Rent bortsett fra at jeg som sitter og skriver disse tekstene også har et liv som er fylt med det samme som andre kvinneliv også er fylt av. Vel, her er den setningen som er sagt og skrevet mest i tilbakemeldinger og kommentarfelt på de to innleggene, både om overgangsalder og partnervold: Vi må snakke mer om dette!
Ja, det må vi. Men det skjer ikke av seg selv. Det er som med folkefest. Det blir ikke mer folkefest enn det man blir med på og lager sjæl. Kan ikke koke overgangsalderfolkefest på én speaker. Så hvis vi vil ha mer prat og info om overgangsalderen, så må noen (vi) tørre å snakke/skrive om det.
Men så er det ikke alt vi har et godt språk for. Ordene ligger i rotete hauger, i mørket bak skam og ensgstelse. Derfor blir noen temaer helt tause. Skru på lyset! Rydd i haugene med ord! Snakk, snakk, snakk (eller skriv, skriv, skriv) helt til ting gir mer mening og har fått en form som du selv og folk rundt deg kan begripe. Om det er til kun én venn, eller til horder, uttrykk deg til noen. Få gehør. Det finnes nok av livsinnhold som står i skyggene, som vi burde sortere ord og bygge setninger til. Men det er som om språket vi trenger for å knyte sammen innholdet ikke er funnet ordentlig opp ennå. Så vi må skape det selv, sånn at jentene som skal bli kvinner og kommer etter oss, kan få flere ord og begrep til å beskrive sine opplevelser med. Vi må begynne på en manual som også har tomme linjer og noen ufullstendige setninger, hvor yngre nykommere også kan få fylle inn sine bidrag etter som tiden går. De som kommer etter oss vil forhåpentligvis ha fått en ny selvtillit, kunnskap og trygghet til å fylle ut de tomrommene som vi som gikk foran ikke fikk helt til. Det er et evigvarende prosjekt. Og noen må begynne.
I såkalte kvinnefellesskap får ofte disse språkløse temaene lettere et språk. Når rammene er trygge. Jeg har gode venninner som jeg kan snakke med om alt, men i min forrige jobb befant jeg meg også til daglig i et solid kvinnefellesskap. Det var uvurderlig. For det er på jobb man tilbringer mesteparten av hverdagene, og det er vel som regel der man føler et større press på å holde det gående, prestere, strekke seg lenger, virke uberørt av livets småkvist og større kjepper i hjulet. Holde fasaden, ikke bli utkonkurrert av smidigere folk. Da er det gull å ha et par kollegaer som skjønner hva man baler med fra tid til annen. Som ikke er redd for å høre om det uperfekte, og kan dele egne erfaringer i lunsjen. Noen å stå sammen med.
På den forrige arbeidsplassen min, hadde overgangsalderen og andre underkommuniserte temaer fått et flott språk, ofte uttalt i versaler. Vi var ti kvinner og null menn, på svært begrenset plass. Vi satt i hvite klinikklær, skulder mot skulder på det bitte lille pauserommet, matpakken i fanget, kaffekoppen og konfektesken med livserfaring på et skrivebord i midten. Det var en fysisk krevende jobb, slik mange tradisjonelle kvinneyrker er, og kanskje akkurat derfor ble noen ting viktigere å være åpen om. Flere var midt i eller på vei inn i overgangsalderen og byttet på å sitte ved vinduet som kunne åpnes. Noen var ferdige med hele greia og frydet seg over det. Andre, som meg, lyttet med et skjevt smil og følte at dette var noe som lå langt frem i tid. Erfaringer ble delt uten blygsel fra flere. Også de positive erfaringene. Alt er ikke svart. Hvor man befinner seg i livet når overgangen skjer, har også noe å si for hvor lett eller vanskelig det kan oppleves. Jeg er på et fantastisk sted, og derfor føles det kanskje lettere. Og derfor skjønte jeg dessuten at noe ikke var i vater rent fysiologisk. Fordi jeg har det så godt, ble den murringen jeg plutselig kjente umulig å forklare med omstendigheter. Derfor gikk jeg til legen, som bekreftet at det var kroppen og hormonene, ikke livet mitt som var i ubalanse. Hadde dette vært for en del år tilbake, hadde jeg antatt at det jeg kjente på ikke var symptomer på overgangsalder, men enda flere og kraftigere symptomer på at jeg ikke levde det livet som var best for meg.
Jeg er dypt takknemlig for åpenheten i det hvitkledde kvinnemiljøet på den gamle arbeidsplassen min. Kanskje spesielt glad for hun som var nærmere 60, og som fortalte at den nyforelskelsen hun hadde vært i samtidig som hun var i overgangsalderen, gjorde at hun ikke strevde med tørre slimhinner, seksuelle problemer og vondter. Tvert i mot! Det var samba på laknene. «Du veit det, Maj-Britt, det gror ikke gress på stier som er i bruk.» Sex er kanskje noe av det som er vanskeligst å snakke åpent om i forbindelse med overgangsalderen. Ingen vil være usexy eller aseksuell. Ingen vil føle seg parkert på soverommet mens mannen fysiologisk fremdeles er klar for enda et kull med unger (i hvertfall klar for å lage dem eller øve på å lage dem…)
Så jeg lærte av min kollega i hvitt at man må sortere. Hva er omstendigheter som ikke er akseptable lenger, og hva er hormoner som driver og tuller med meg. Veldig ofte er det en miks, spesielt hvis man er i et forhold som er destruktivt eller stein dødt, har ungdommer som flytter ut, en jobb man kanskje er lei av…Kanskje en krise dukker opp. Det er ikke uvanlig med store livsomveltninger akkurat i den alderen man også kommer i overgangsalderen. Foreldre som blir syke, dør. Et gammelt forhold som er ok trygt og innarbeidet, men likevel…en partner som ikke ser deg lenger, finner seg en annen, og kanskje et yngre eksemplar av arten. Kanskje man selv lar blikket vandre og brått ikke vet hva man skal velge. Kanskje man aldri ble etablert med egen familie i det hele tatt, og kjenner ekstra på det når toget sklir sakte videre og vekk fra perongen. Stort ansvar på jobb, hvor man er blitt senior på sitt felt. Alt gnålet om kropp og utseende og ungdom i media. Hva er hormoner, og hva er livet sjøl når man klikker i vinkel midt oppi alt sammen?
Hvis du ikke har venninner som liker å snakke om tørre slimhinner, humørsvingninger og nedsatt sexlyst som får alle til å tenke stakkars deg og mannen din, eller du brenner inne med ørten spørsmål som google ikke kan svare på, så vil jeg komme med en glovarm anbefaling her og nå: Podcasten til magasinet Kamille, «Hetebølgen», med praktfulle Dora Thorallsdottir bak sjefsmikrofonen, og med like praktfulle gjester i studio. Den er et funn, den podcasten! Den balanserer akkurat der den skal, mellom det vitenskapelige og personlige.
Da jeg fant «Hetebølgen«, og glupsk slukte den ene episoden etter den andre, innbilte jeg meg at det måtte være sånn det føltes å være en prepubertal gutt på 80-tallet, og finne sitt første pornoblad. Endelig svar på ett og annet! Jeg sier ikke at det pornobladet er vitenskap og nyttig opplysning, langt ifra, men følelsen av endelig å ha bli innlemmet i en av livets store hemmeligheter, den følelsen er det jeg sikter til. Forløsende. Oppklarende. Vage antagelser som blir skarpe bilder. Noe man vet at man selv skal få erfare, men som ingen egentlig vil gi deg detaljerte opplysninger om. Podcasten «Hetebølgen» er som å sitte under bordet med lang duk i voksenselskap, lytte til samtalene der oppe som foregår uten filter, etter desserten, og hvor de modne gjestene er eksperter som bruker vitenskapelige termer, og frittalende tanter og søstre av moren din som supplerer med vet du hva som skjedde med meg, eller! Og ingen vet at du sitter der, så de hvisker ikke en eneste gang, de bare gyver løs på den ene historien etter den andre.
Tell me more, tell me more, som vennegjengene til John Travolta og Olivia Newton John sang i Grease. De sang ikke det for å få vite hvordan en sædcelle skal befrukte et egg (vi må anta at selv gudfryktige amerikanere på 50-tallet visste hvordan babyer ble til…) De ville ha juicen! Detaljene! Det personlig! Opplevelsen! Føøølelsene! Erfaringen!
Fordi kroppen dør før sjela.
Ved printing blir også bilder printet, med mindre man selv gjør innstillinger
Lik dette: