Lag mat, lev vel!

Seibiff med løk. Billig fisk. Billig løk. Billig gulrot. Billige poteter. Dette tar lenger tid å lage enn posesuppe og frossenpizza. Vet du hvorfor? Fordi det er ekte mat. Og alt som er ekte krever bittelitt mer enn det som ikke er ekte.

Du trenger ikke bruke alle pengene dine på mat, men du bør bruke raust av tiden din. Hverdagsmaten trenger heller ikke å være så forbasket fisefin, men den bør være hjemmelaget.

Og siden jeg allerede er så godt i gang med min moralpreken, vil jeg gjerne si noe mer om mat, penger og tid. Hør her:

Jeg vet hva det vil si å være blakk og travel. Det har vært perioder i mitt voksne liv da det til tross for full jobb (nederst på rangstigen i Statens lønningssystem…) bare gikk akkurat å få lønna til å strekke til hver måned for datteren min og meg. Sånn kan det gå når man velger å bruke studielånet sitt på å utdanne seg til «litteraturviter». Jobbtilbudene står ikke i kø når man etter 5 år med nesa i litteraturteori sjangler ut av Blindern i voksen alder. Skulle selvfølgelig blitt ingeniør, men har ikke den type hode.
Nu vel. Greit nok. Null penger fra litteraturstudier, bare masse kultur og intellekt og innsikt og dybde og dannelse og sånn…Helt sikkert brillefint, men jaggu godt at jeg hadde flere bein å stå på enn det litterære trebeinet mitt. For en økonomisk trygg familie som kunne hjelpe meg i tyngre perioder hadde jeg heller ikke da «dannelsesreisen» på Blindern var over.

Da jeg tok grep og begynte å skrive om min egentlige store lidenskap (mat) i 2012, hadde jeg i et par år hatt et matbudsjett på ca.700 kroner i uken. Det skulle dekke alle måltider for datteren min og meg. Det ble en tidvis morsom utfordring å finne på sunne og smakfulle retter med dette budsjettet og den tidsklemma jeg var skrudd fast i. Det gikk nærmest sport i det. Og siden jeg er bortskjemt med god mat fra oppveksten (oppvokst i en restaurant der moren min var servitør. Alle måltider laget av profesjonelle kokker, eller moren min som selv er en gud ved grytene), var det uaktuelt for meg å sysle med hel- og halvfabrikata i tide og utide.

Jeg ble en jævel på å prøve de billigste, og egentlig mest smakfulle kroppsdelene på ymse dyr (halal-slakterene i nabolaget reddet meg ofte. De selger mer enn filet…).
På å bruke billige linser, kikerter og bønner, og lage dem på nye og smakfulle måter (supersunt…).
På å ha flere kjøttfrie dager i uka (grønnsaker kan være gode og billige).
På å sette sammen krydder, urter og smaker på nye måter som kunne løfte de mindre eksklusive råvarene (les: billigmerkene på super´n…).
På ulike supper av sunne og billige grønnsaker fra «tyrker´n på hjørnet».
På å bake godt brød (galskap å betale 50-60 kr for et industribrød).

Hadde jeg ikke hatt full jobb og travelt med et lite barn, kunne jeg sikkert også spart masse penger på å lære meg filetering av hel fisk, siden dette alltid er billigere enn ferdige fileter. Men det tar altså tid og krever en stor fryser til oppbevaring av fisken.

Husker noen av dere den svineknoka mi som vant Matbloggsentralens utfordring med husmannskost i fjor høst? Vinneren fikk et gavekort hos Coop på 4000,- kroner. Vel, den vinneren ble meg. Heldigvis! For det gavekortet reddet november måned 2013 for mitt vedkommende. «Svin i vin med hvite bønner» (en sinnsykt smakfull og rimelig rett) sørget for at det kunne fortsette og blogges om mat noen uker til her hos Spiselandslaget.

Så hvorfor forteller jeg om mine pengelense dager i fortiden? Har jeg et poeng eller bare lirer jeg av meg dette som en slags terapi?
Jeg har selvfølgelig et poeng.

Poenget er, at selv om jeg har hatt møll flyvende ut av lommeboka, og selv om det har vært travelt å være halvparten av tiden alene med et barn, og full jobb og studier, så har det i tillegg til kosen og samværet rundt et hjemmelaget og gjennomtenkt måltid ligget en slags verdighet i det. En stolthet i det å servere noe ordentlig mat hver dag. Å kunne trylle frem noe godt av det de fleste ville kalt «ingenting» hvis de tok en titt i skapet mitt.

Også tenker jeg at hvis jeg kan, så kan andre.

Jeg har aldri møtt et menneske som ikke liker å spise noe godt, som ikke setter pris på ekte og gode smaker. Hvis man lærer seg å lage mat, så kan man spise noe godt og ekte så ofte man vil. Det er en deilig luksus og den trenger ikke koste skjorta. Men det krever litt mer tid, ja. Og jeg vet også alt om hvor energitappende det er å være blakk. Terskelen kan være skyhøy for å leve etter alle gode og sunne prinsipper, når man ikke sover fordi man engster seg for neste strømregning. Når man går rundt med konstant stress, et økonomisk stress jeg selv er oppvokst med. Flaks var det at en restaurant var basen. Der fantes det i hvertfall god mat.

Å være hardt økonomisk presset er en usedvanlig umotiverende og tappende tilstand på sikt. Man brenner ut når det kommer til det punktet hvor man står opp hver morgen og løper for å holde liv i seg selv og sitt, men aldri sitter igjen med et overskudd uansett hvor mye man jobber. Jeg skjønner at det ikke er da man er breddfull av energi til å nerde på kraftkoking fra scratch, eller lete etter de billigste råvarene til en gryterett med bønner og linser (som man skulle ha husket å legge i vann kvelden før). For det er forskjell på å gjøre de riktige tingene for å spare noen småpenger og miljøet utifra et ideologisk overskuddsprosjekt, og når det handler om å få dekket helt basale behov når det brenner på dass.

Det vi spiser er viktig. Det holder liv i oss, men et liv er mer enn ren eksistens frem til fylte 100 år (et mål for mange nordmenn…). Det er lidenskap, følelser, sanselighet, utvikling og vekst, samvær, nytelse, tilstedeværelse, minner, fremtidsdrømmer. Det vi spiser og hvordan vi spiser det er kultur. Dette er noe av det som skiller oss vesentlig fra dyr, innsekter, trestubber og vaskekluter. Det er verdighet.

En hjemmelaget omelett med løk, hvitløk og potet, eller en purert linsesuppe med gulrot er ikke tusen ganger dyrere enn frossenpizza, tomatsuppe på pose eller posepotetmos med mukpølser. En hjemmelaget omelett til middag, eller en linsesuppe, krever ikke skipsrederlønn. Men det krever at noen orker å lage dem!

Var egentlig bare det som var poenget mitt. La ikke tid og penger bli unnskyldninger for å servere dårlig mat. Ikke gå ut i hengemyra! Du kan bedre, og du har fortjent bedre.

Hilsen Spiselandslaget.